Valprogram 2023-2027

Last ned/utskrift: Valprogram Open folkekyrkje 2023-2027

Her kan du finne andre språkutgåver: Nordsamisk utgave – Bokmålsutgave

Vil du støtte det viktige kyrkjepolitiske arbeidet med medlemskapen din?

Valprogrammet vart vedteke på Open folkekyrkje sitt landsmøte 12. mars 2023.

OPEN

Den norske kyrkja skal vidareutviklast som ei open, inkluderande og demokratisk folkekyrkje. Kyrkja skal vere open for alle, fremje menneskeverd og motarbeide diskriminering. Kyrkjedørene skal vere opne fleire dagar i året, for alle som ønskjer å bruke tid i kyrkjerommet.

FOLK

Alle menneske skal kunne kjenne seg velkomne, og bli sett og bekrefta. Kyrkja har ikkje A- og B-medlemar, dåpen er det einaste medlemskriteriet. I kyrkja skal heile livet kunne levast, og alle skal få rom og hjelp til å finne seg sjølv og vere seg sjølv. Kyrkja skal vere tydeleg og til stades i lokalmiljøet, og ein naturleg stad å kome til for alle.

I ei tid der vi opplever krig, uro, polarisering og nasjonale kriser i fleire land, må Den norske kyrkja stå opp mot urett, ta ansvar for skaparverket og fremje menneskeverdet.

KYRKJE

Den norske kyrkja er ei landsdekkande og demokratisk folkekyrkje som forkynner evangeliet og vernar om menneskjas verdi. Open folkekyrkje vil arbeide for å styrkje folk si kjensle av å høyre til i kyrkja, slik at den kristne trua er levande og gjev meining for den enkelte. Vi vil legge til rette for gode møteplassar og bidra til å styrkje religionsdialogen. Å forvalte kristendomen inn i ei ny tid, krev at vi opnar oss.

Kyrkja må inspirere til engasjement for skaparverket, mot sosial urett, og for solidaritet med fattige og forfølgde. Ho må òg bruke sin posisjon til å løfte samfunnsdebattar som inkluderer fleire og som bidreg til eit livssynsopent samfunn.

Sidan starten i 2014 har Open folkekyrkje bidrege til at Den norske kyrkja har vorte meir open for eit mangfald av menneske med ulike livserfaringar. Dette er ei utvikling som vi ønskjer skal halde fram. Vi treng stadig å tenkje nytt om korleis vi er kyrkje.

Kyrkja som folkekyrkje

Kyrkja er der gjennom heile livet – frå fødsel og dåp, til død og gravferd. Ho er der i kvardag og høgtid, i fest og glede, i krise og sorg. Dåp, konfirmasjon, vigsle og gravferd set viktige rammer om livet og er heilt sentrale i relasjonen mellom folk og kyrkje. Medlemmene si deltaking i kyrkjedemokratiet er viktig for folkekyrkja si forankring i lokalsamfunnet.

Vi arbeider for ei kyrkje som:

gjer folk medvitne om at kyrkja er deira, og engasjerer til deltaking.
styrkjer rammene for den folkevalde leiinga og gjev betre opplæring for folkevalde.
har direkteval til sokneråd og bispedømeråd/Kyrkjemøtet.
har val til bispedømeråd/Kyrkjemøte med ulike listealternativ, som synleggjer ulikskapane mellom listene for kyrkjemedlemmene.
forankrar all leiing i demokratiske organ.[1]
sørgjer for at avgjerdsprosessane er opne, transparente og i eit språk som er lett tilgjengeleg. Forvaltningsloven, Offentleglova og reglar om offentlege organ i Arkivlova skal gjelde for verksemda i kyrkjelege organ, slik det er nedfelt i kyrkjeordninga. Dersom dette prinsippet må vike på grunn av andre lovreguleringar, bør Kyrkjemøtet be lovgjevar om ei lovfesting også for Den norske kyrkja.
vurderer samansettinga av Kyrkjemøtet.
vurderer ordninga for utpeiking av biskopar, samt ser på moglegheita for å innføre åremål.
styrkar samisk og kvensk kyrkjeliv. Det skal vere utval for samisk kyrkjeliv i alle bispedøme, og det skal utviklast ein ny strategi for samiske språk i Den norske kyrkja.
tek eit oppgjer med diskrimineringa og forskjellsbehandlinga av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar+ (LHBT+).
utviklar gravferdspraksisen og sikrar etterlatne og sørgjande innverknad på utforminga av den kyrkjelege gravferdsseremonien.
sikrar at alle skal kunne delta, uavhengig av økonomi, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, alder og funksjonsevne.
er open, synleg og tilgjengeleg i digitale kanalar.
anerkjenner kor viktig det er med opne kyrkjebygg og prioriterer det over heile landet.
tek i vare kulturhistorisk verdfulle bygg og inventar, og anerkjenner kor viktige og verdifulle desse er.
gjer det lett å vere frivillig – på frivilligheitas eigne premiss. Frivillige og frivillig leiarskap er heilt nødvendig for Den norske kyrkja.
utviklar teologisk og kyrkjefagleg kompetanse for folkekyrkja i ei ny tid.
styrkar Døvekyrkja og legg til rette for teiknspråket sin plass i Den norske kyrkja.

[1] Dei ulike tenesteordningane som set rammer for tenesta til biskopar, prestar, diakonar, kateketar og kantorar er alle vedtekne av Kyrkjemøtet og slik forankra i eit demokratisk organ med avgjerdsmynde.

Kyrkja i samfunnet

Den norske kyrkja er med si historie, landsdekkande omfang og breidda i arbeidet, ein betydeleg samfunnsaktør. Evangeliet og kyrkja si formidling av den kristne bodskapen bidreg til å påverke og forme det norske samfunnet sine verdiar, haldningar og menneskesyn. Kyrkja skal vere til stades der folk lever, og saman med det offentlege, næringslivet og resten av sivilsamfunnet motarbeide utanforskap og bygge gode fellesskap.

Internasjonalt skal Den norske kyrkja bidra til fred og nedrusting, forsoning, rettferd og berekraftig utvikling. Kyrkja må utfordre og la seg utfordre av det internasjonale kyrkjefellesskapet til å stå opp for menneskeverdet og ta avstand frå diskriminering og rasisme.

Vi arbeider for ei kyrkje som:

Lokalt

satsar på diakoni og utvidar samarbeidet med det offentlege og frivillige for å forebygge utanforskap og skape større fellesskap.
gjennom samskaping med kommune, frivillige organisasjonar og private aktørar utviklar gode og inkluderande lokalsamfunn over heile landet.
styrkjer kyrkjelydane sitt arbeid med å inkludere flyktningar og etniske minoritetar i lokalsamfunnet.
opnar kyrkjerommet slik at fleire kan ta det i bruk.
skapar rause, opne kristne fellesskap som inviterer til tru og engasjement.

Nasjonalt

går i front og kjempar for menneskerettar, miljø og rettferd.
tek sin del av ansvaret for klimaendringane. Kyrkja skal erkjenne klimakrisa og naturtapskrisa som ein eksistensiell trussel mot livet på jorda, og arbeide for at fleire forpliktar seg til å la investeringar og drift vere i samsvar med FNs berekraftsmål.
fører eigen klimarekneskap og fremjar eit grønt arbeidsliv.
Etablerer eit klimafond og kompetansesenter for effektiv energibruk i kyrkjelydane. Det må leggast til rette slik at flest mogleg av kyrkjene og andre hus i kyrkjeleg eige vert plusshus.
motarbeider alle former for hatprat, vald og ekstremisme og er ei tydeleg stemme mot diskriminering og rasisme.
er ei høyrbar stemme i samfunnsdebatten.
anerkjenner mangfaldet og held fram med å vie likekjønna par.
tilbyr trygge rom, der menneske som har opplevd trakassering og overgrep kan få styrke og nytt livsmot.
tek ei tydeleg rolle i det pågåande forsoningsarbeidet mellom samane, kvenene, norskfinnane og Den norske staten.
sørgjer for at samiskspråkleg prest/diakon er tilgjengeleg i fleire bispedøme.

Internasjonalt

brukar eigne erfaringar i møte med søsterkyrkjene over heile verda for å stoppe diskriminering av LHBT+-personar i kyrkjene i alle land.
tydeleggjer kva satsingar og saker Den norske kyrkja skal prioritere i Kyrkjenes verdsråd og andre økumeniske samanhengar.
vedtek ein instruks som skal vere styrande for Den norske kyrkja si deltaking og representasjon i internasjonale organisasjonar.
formidlar at misjon handlar om å opne evangeliet for menneske som vert haldne utanfor.

Kyrkja og kunsten

Kyrkja er ein viktig kulturberar – mellom anna i salmar, kyrkjemusikk, arkitektur og kyrkjekunst, lokal historie og kultur. Også i vår samtid skaper kyrkja sitt kulturliv og kunstuttrykk engasjement og gjev tilhøyrsle til kyrkja.

Vi arbeider for ei kyrkje som:

skapar kunst som gjev rom for livstolking og utfalding for alle aldersgrupper.
samarbeider med kunstnarar i og utanfor kyrkja for å skape kunst som rører og er relevant for vår tid.
gjev plass til ulike stemmer i kyrkja sitt kulturliv og er arena for eit vidt spekter av kulturuttrykk.
ser kyrkjemusikken og korarbeidet for både barn og vaksne som eit berande element i kyrkja sitt liv.
tek ansvar for at kyrkja si rike kulturhistorie skal vere levande og tilgjengeleg i heile landet.
sørgjer for at kulturen og kunstuttrykka si betydning for kyrkja sitt arbeid vert spegla i dei kyrkjelege budsjetta.
verdset og etterspør lokale tradisjonar.
støttar skeiv kunst.
etablerer ein nasjonal kyrkjeleg kulturpris.

Kyrkja, barn og unge

Barn og ungdom skal bli høyrde, sett og tekne på alvor. Kyrkja skal opplevast som ein samlingsstad som bygger gode fellesskap for barn og unge – der alle kan vere seg sjølv. Kyrkjerommet skal vere ein stad for ro, trøyst, bøn og glede.

Vi arbeider for ei kyrkje som:

kjempar mot og motverkar utanforskap, einsemd og psykisk uhelse – særskilt mellom ungdom, unge vaksne og studentar – ved å skape lavterskeltilbod og trygge rom i samarbeid med dei kristne barne- og ungdomsorganisasjonane.
går i front og kjempar for menneskerettar, klima og rettferd, saman med dei unge.
spør unge menneske kva dei treng og bidreg til fleire aktivitetar styrte av dei unge sjølv.
skapar trygge, opne møteplassar for barn, ungdom, unge vaksne og studentar.
finn nye vegar og nytt språk for å snakke om liv, tru og tvil i konfirmasjonstida.
gjer bibelforteljingane og kristen tru aktuell og tilgjengeleg for unge i ei ny tid.
brukar kunst og kreativitet i arbeidet med barn og unge.
har eit kyrkjedemokrati der det er lett å delta og der unge vert motiverte og får reell påverknad – heilt frå lokalkyrkjelyden til nasjonalt nivå.
bidreg til at samarbeidet med dei kristne barne- og ungdomsorganisasjonane vert enda tettare og meir forpliktande.

Kyrkja som arbeidsgjevar og arbeidsplass

Den norske kyrkja er ein stor arbeidsplass med arbeidsgjevaransvar nasjonalt og lokalt. Kyrkja skal vere ein profesjonell arbeidsgjevar som ikkje diskriminerer og som har rom for mangfald uavhengig av etnisitet, alder, kjønnsidentitet, funksjonsevne og legning.

Vi arbeider for ei kyrkje som:

har god og kompetent leiing på alle nivå. Det skal utviklast ei plattform for leiing som tydeleggjer forventningane til leiarskapen i kyrkja.
utviklar ein god, effektiv og samanhengande organisasjon, med samordna leiarskap lokalt.
lyser ut alle stillingar med ei mangfaldserklæring som oppfordrar alle kvalifiserte kandidatar til å søkje.
har eit aktivt likestillings-, inkluderings- og mangfaldsarbeid som også gjeld frivillige og folkevalde.
sluttar å bruke unntaket i Likestillings- og diskrimineringsloven for å utestengje kvalifiserte søkjarar med LHBT+-identitet.
har eit godt arbeidsmiljø og gjev dei tilsette høve til profesjonell vekst og fagleg utvikling gjennom etterutdanning. Så langt det er råd skal ein tilby heiltids-stillingar.
ikkje let tilsette reservere seg mot å samarbeide med andre tilsette, folkevalde eller frivillige.
Har ein effektiv ressursbruk som støttar og styrkjer arbeidet lokalt – der livet vert levd.
er god på å dele erfaringar på tvers av kyrkjelydar, prosti og bispedømme.
etablerer nye møteplassar mellom lokale og regionale nivå.

Last ned/utskrift: Valprogram Open folkekyrkje 2023-2027

(Foto: John Erlandsen. Lisens: CC BY SA 3.0)

28. april 202328. april 2023

Rabas álbmotgirku válgaprográmma 2023-2027

Last ned/utskrift: Rabas álbmotgirku válgaprográmma 2023-2027

Her kan du finne andre språkutgåver: Nynorsk utgåve – Bokmålsutgave

Vil du støtte det viktige kirkepolitiske arbeidet med ditt medlemskap?

Valgprogrammet ble vedtatt på Åpen folkekirkes landsmøte 12. mars 2023.

RABAS

Norgga girku galgá ain ovddiduvvot rabas, fátmmasteaddji ja demokráhtalaš álbmotgirkun. Girku galgá leat rabas buohkaide, ovddidit olmmošárvvu ja vuosttaldit vealáheami. Girkouvssat galget leat rahpasat juohkehažžii guhte háliida áiggi golahit girkolanjas, ja nu galget leat dávjjibut boahtteáiggis go dál.

OLBMOT

Buohkat galget dovdat ahte leat buresboahtin girkui, ahte girku sin oaidná ja dohkkeha. Girkus eai leat A- dahje B-miellahtut – gásta lea áidna miellahttuvuođa eaktun. Galgá leat vejolaš eallit ollislaš eallima girkus, ja buohkaide galgá láhččojuvvot lanja ja áiggi gávdnat iežas, leat iežas nu mo lea ge. Girku galgá leat čielggas ja oinnolaš lagasbirrasis, ja galgá leat lunddolaš čoahkkananbáiki buohkaid várás.

Dán áigge, go vásihit soađi, eahperáfi, polariserema ja máŋgga riikkain lea heahtedilli, de ferte Norgga girku vuosttaldit eahpevuoiggalašvuođaid, váldit ovddasvástádusa Ipmila sivdnádusas ja ovddidit olmmošárvvu.

GIRKU

Norgga girku lea riikaviidosaš ja demokráhtalaš álbmotgirku mii sárdnida evangeliuma ja suddje olmmošárvvu. Rabas álbmotgirku áigu nannet olbmuid gullevašvuođa girkui, vai risttalaš osku bissu ealasin ja mearkkašahtti juohkehažžii. Mii áigut láhčit saji buriid deaivvadanbáikkiide ja váikkuhit oskudialoga nanusmahttimii. Risttalašvuođa hálddašit ođđa áiggis eaktuda rabasvuođa.

Girku ferte movttiidahttit bargat sivdnádusa buorren, vuosttaldit sosiálalaš eahpevuoigatvuođaid, ja ovddidit solidariteahta gefiiguin ja oaguhuvvon olbmuiguin. Ferte maiddái geavahit posišuvnnas loktet servodatdigaštallamiid mat fátmmastit eanebuid, ja mat ovddidit servvodaga mii lea rabas buohkaide beroškeahttá makkár eallinoaidnu lea.

Rabas álbmotgirku vuođđuduvvui 2014. Das rájes leat mii váikkuhan dasa ahte Norgga girku lea eanet rahpasan iešguđetlágan olbmuide geain leat iešguđetlágan eallinvásáhusat. Mii háliidit joatkit dáinna. Mii dárbbašit ain gažadit ja smiehtadit man láhkai mii leat girku.

Girku álbmotgirkun

Girku lea olbmuid lahka eallingeainnu alde – riegádeamis ja gásttas gitta jápmimii ja hávdádeapmái. Girku lea olbmuid lahka árgan ja bassin, ilolaš ávvudemiin, heađis ja morrašis. Gásta, konfirmašuvdna, náitaleapmi ja hávdádeapmi bidjet nana rámmaid eallimis ja leat guovddážis álbmoga ja girku gaskavuođas. Miellahtuid searvama girkodemokratiijas lea dehálaš álbmotgirku báikkálaš servodahkii sajádahkii.

Mii bargat girku ovddas mii:

dahká olbmuid diehttevažžan das, ahte girku lea sin, ja mii movttiidahttá aktiivvalaš searvamii.
nanne álbmotválljejuvvon jođiheami rámmaid, ja mii addá buoret oahpu álbmotválljejuvvon áirasiidda.
lágida njuolgaválggaid searvegodderáđđái ja bismagodderáđđái/girkočoahkkimii.
vuođđuda bismagodderáđđeválggaid iešguđetge listtuin mat čájehit válljejeaddjiide iešguđetge listtu iešvuođaid.
vuođđuda buot jođiheami demokráhtalaš orgánain.[1]
geahččá bearrái ahte mearridanproseassat leat rahpasat, oinnolaččat ja čilgejuvvon áddehahtti gielas. Hálddašanláhka, almmolašláhka ja arkiivalága njuolggadusat almmolaš orgánaid birra galget gustot buot girkolaš doaimmaide, nu mo lea čilgejuvvon girkovuogádagas. Jus dán prinsihpa lea bággu guođđit eará láhkamearrádusaid dihte, de galggašii Girkočoahkkin bivdit láhkaaddi eiseválddiid bidjat lága gustovažžan maiddái Norgga girkui.
árvvoštallá Girkočoahkkima áirasiid ortnega.
árvvoštallá ortnega man mielde bismmat nammaduvvojit, mii maiddái geahčada vejolašvuođa dahkat bismaámmáha mearreáigeámmáhin.
nanne sámi ja kvena girkoeallima. Ásahuvvojit sámi girkoeallima lávdegottit juohke bismagottis, ja ráhkaduvvo ođđa strategiija sámegielaid ovddas Norgga girkus.
duođas geahččá bonju (LHBT+) olbmuid vealáheami ja meannudeami nu mo lea dáhpáhuvvan girkus, ja rievdada dan vai ii dáhpáhuva šat.
ovddida hávdádanpráksisa vai sihkkarastá oapmahaččaide ja morašteaddjiide váikkuheami girkolaš hávdádussii.
sihkkarastá ahte buohkat sáhttet váldit oasi girkolaš doaluin beroškeahttá ekonomiijas, čearddalašvuođas, seksuála sojus, sohkabealidentiteahtas ja sohkabealovdanbuktimis, agis ja doaibmanávccain.
lea rabas, oinnolaš ja olahanmuttus digitála kanálain.
dohkkeha man dehálaš lea doallat girkuid rahpasat miehta riikka, ja vuoruha dan.
váldá vára kulturhistorjjálaš dehálaš viesuid ja dávviriid, ja dohkkeha dáid mearkkašumi ja árvvu.
dahká álkin leat eaktodáhtolaš mielbargin. Eaktodáhtolaš mielbargit ja eaktodáhtolaš jođiheapmi let áibbas dárbbašlaččat Norgga girkui, eaktodáhtolašvuođa eavttuid mielde.
ovdánahttá teologalaš ja girkofágalaš gelbbolašvuođa álbmotgirkui dálá áigái.
nanne bealjehis olbmuid girku, ja láhčá dili seavagiela sajádahkii Norgga girkus.

[1] Iešguđetge bargoortnegat mat bidjet rámmaid bismmaid, báhpaid, diakonaid, katekehtaid ja kántoriid bargguide lea girkočoahkkin mearridan, ja danin dat vuođđuduvvojit demokráhtalaš mearridanválddis.

Girku servvodagas

Norgga girku lea historjjáinis, miehta riikka lagasvuođainis ja surggiidrasttildeaddji bargguinis dehálaš servodataktevran. Evangeliuma ja risttalašvuođa sáni gaskkusteapmi váikkuha ja hábme Norgga servvodaga árvvuid, guottuid ja olmmošoainnu. Girku galgá leat doppe gos olbmot ellet, ja galgá ovttasbargguin almmolašvuođas, ealáhusaiguin ja siviila servvodagain muđui vuosttaldit oktonasvuođa ja baicce hukset nana ja buori searvevuođaid.

Riikkaidgaskasaččat galgá Norgga girku váikkuhit ráfái, vearjogeahpedeapmái, soabadeapmái, vuoiggalašvuhtii ja nanaguoddevaš ovdáneapmái. Girku ferte hástalit ja hástaluvvot riikkaidgaskasaš girkosearvevuođas čuollat olmmošárvvu beali iige doarjut vealáheami dahje rasismma.

Mii bargat girku ovddas mii:

Báikkálaččat

áŋgiruššá diakoniija ovddas, ja viiddida ovttasbarggu sihke almmolaš ásahusaiguin ja eaktodáhtolaččaiguin hehtten dihte oktonasvuođa ja duddjon dihte stuorát searvevuođaid.
ovttasbargá gielddaiguin, eaktodáhtolaš servviiguin ja priváhta aktevrraiguin ovdánahttit buriid ja fátmmasteaddji báikkálaš servvodagaid miehta riikka.
nanne searvegottiid barggu inkluderet báhtareaddjiid ja čearddalaš unnitlogujoavkkuid báikkálaš servodahkii.
rahpá girkolanja vai eanebut sáhttet dan geavahišgoahtit.
hábme utnolaš, rabas risttalaš searvevuođaid mat bovdet oskui ja beroštupmái.

Nationála dásis

rahčá olmmošvuoigatvuođaid, luonddu ja vuoiggalašvuođa ovddas.
váldá oasistis dálkkádatrievdademiid ovddasvástádusas. Girku galgá duođaštit dálkkádatkriisa ja luonddugáhttenkriisa eksistentiála áittan buot eallimii eatnanspáppas, ja bargat dan ovddas ahte eanebuid geatnegahttá iežaset čuovvut ON nanaguoddevašmihttomeriid sihke investeredettiin ja doaimmahettiin ealáhusaideaset.
doallá dálkkádatrehketdoalu iežas doaimmas ja ovddida ruoná bargoeallima.
ásaha dálkkádatfoandda ja gelbbolašvuođaguovddáža searvegottiid beaktilis energiijageavaheami várás. Ferte láhčit dili dása ahte nu máŋgga girku ja eará girkoviesu go vejolaš, šaddet plussaviesut.
vuosttilda juohke lágan vaššiságaid, veahkaválddálašvuođa ja ekstremismma, ja mii lea čielga jietna vealáheami ja rasismma vuostá.
lea čielga jietna mii gullo servodatdigaštallamis.
dohkkeha máŋggabealatvuođa ja ain joatká náitimis náittospáraid beroškeahttá sohkabeale.
fállá oadjebas lanjaid, gos olbmot geat leat vásihan oaguheami ja veahkaválddálašvuođa sáhttet fidnet gievrudaga ja ođđa eallinmovtta.
váldá čielga rolla seanadanbarggus mii dál dáhpáhuvvá sápmelaččaid, kvenaid, norggasuopmelaččaid ja Norgga stáhta gaskkas.
fuolaha ahte sámegielat báhppa dahje diakona lea olahanmuttus eanet bismmagottiin.

Riikkaidgaskasaččat

geavaha vásáhusaidis go deaivvada girkuiguin miehta máilmmi eastadan dihte bonju (LHBT+) olbmuid vealáheami.
čielggada mii áššiid ja áŋgiruššamiid Norgga girku galgá vuoruhit Girkuid máilmmiráđis ja eará ekumenalaš oktavuođain.
mearrida njuolggadusaid mat leat stivrejeaddji Norgga girku oasseváldimii ja ovddasteapmái riikkaidgaskasaš organisašuvnnain.
ovdanbuktá ahte miššuvdna lea evangeliuma rahpat olbmuide geat dál leat dan olggobealde.

Girku ja dáidda

Girku lea dehálaš kulturguoddi – earret eará sálmmaid, girkomusihka, arkitektuvrra, girkodáidaga, báikkálaš kultuvrra ja historjjá bokte. Maiddái min áiggis boktá girku kultureallin ja dáidda beroštumi, ja addá gullevašvuođa girkui.

Mii bargat girku ovddas mii:

ráhkada dáidaga mii addá saji eallindulkomii ja buori eallimii buot ahkejoavkkuide.
ovttasbargá dáiddáriiguin girkus ja dan olggobealde ráhkadit dáidaga mii čuohcá, ja mii lea relevánta.
láhčá saji máŋggalágan jienaide girku kultureallimis ja mii lea arena máŋggalágan kulturovdanbuktimiidda.
oaidná girkomusihka ja koarrabarggu sihke mánáid ja ollesolbmuid várás dehálaš oassin girkueallimis.
váldá ovddasvástádusa das, ahte girku rikkis kulturhistorjá lea ealli ja olahanmuttus miehta riikka.
geahččá bearrái ahte kultuvrra ja dáidaga dehálašvuohta girku bargguide oidno girku bušeahtain.
árvvusatná ja jearaha báikkálaš árbevieruid.
doarju bonju (LHBT+) dáidaga.
ásaha nationála girkolaš kulturbálkkašumi.

Girku, mánát ja nuorat

Mánát ja nuorat galget gullot ja váldojuvvot duođalažžan. Nuorat ja mánát galget beassat vásihit girku deaivvadanbáikin mii hukse buriid oktavuođaid, gos buohkat sáhttet leat nu mo leat ge. Girkolatnja galgá leat ráfi, jeđđehusa, rohkosa ja ilu latnjan.

Mii bargat girku ovddas mii:

eastada ja hehtte oktonasvuođa, olggoštallama ja psyhkalaš dearvvasmeahttunvuođa, eandalii nuoraid, nuorra ollesolbmuid ja studeanttaid gaskkas, mii danin hábme oadjebas lanjaid ja fálaldagaid maidda buohkat sáhttet álkit searvat, ovttasbargguin risttalaš mánáid- ja nuoraidservviiguin.
čuollá olmmošvuoigatvuođaid, dálkkádaga ja vuoigatvuođaid beali – nuoraiguin ovttas.
jearrá nuoraid maid sii ieža dárbbašit, ja váikkuha dasa ahte nuorat ieža stivrejit eanet doaimmaid.
hábme oadjebas, rabas deaivvadanbáikkiid mánáid, nuoraid, nuorra ollesolbmuid ja studeanttaid várás.
gávdná ođđa bálgáid ja ođđa giela dasa ahte hállat eallima, oskku ja eahpevissisvuođaid birra konfirmántaáiggis.
dahká biibbalmuitalusaid ja risttalaš osku áigeguovdilin ja olámuttos nuoraid várás.
geavaha dáidaga ja kreativiteahta mánáid- ja nuoraidbarggus.
doalaha girkodemokratiijas nu, ahte lea álki váldit oasi, ja vai nuorat movttiidahttojuvvojit ja duođas besset váikkuhit buot dásiin báikkálaš searvegottis gitta nationála dássái.
váikkuha dasa ahte ovttasbargu risttalaš mánáid- ja nuoraidservviiguin šaddá vel lagat ja eanet geatnegahtti.

Girku bargoaddin ja bargobáikin

Norgga girku lea stuorra bargobáiki mas leat bargoaddit sihke nationála ja báikkálaš dásis. Girku galgá leat profešuvnnalaš bargoaddi mii ii vealát geange, ja mii fátmmasta máŋggabealatvuođa sihke čearddalašvuođa, agi, sohkabealeidentiteahta, doaibmadási ja seksuála soju dáfus.

Mii bargat girku ovddas mii:

jođihuvvo bures ja gelbbolaččat juohke dásis. Galgá ovdánahttojuvvot jođihanvuođđu mii čielggada makkár girku jođiheapmi galgá leat.
ovdánahttá buori, beaktilis ja ollislaš organisašuvnna, mas lea oktasaš báikkálaš jođiheapmi.
almmuha buot rabas virggiid máŋggabealatvuođacealkámušain mii ávžžuha buot gelbbolaš kandidáhtaid ohcat daid.
aktiivvalaččat fievrrida ovttadássásaš- fátmmastan- ja máŋggabealatvuođabarggu mii maiddái guoská eaktodáhtolaččaid ja álbmotválljejuvvon áirasiid.
heaitá geavaheames ovttadássásaš- ja vealahanlága spiehkastaga mii addá vejolašvuođa olgguštit gelbbolaš ohcciid geain lea bonju (LHBT+) identiteahta.
doalaha buori bargobirrasa ja addá bargiide vejolašvuođa buoridit profešuneala dásiset ja ovdánit fágalaččat viidásat oahpahusa bokte. Nu guhkás go lea vejolaš, fállojuvvojit ollesáiggevirggit.
ii divtte bargiid biehttalit ovttasbargamis eará bargiiguin, álbmotválljejuvvon áirasiiguin dahje eaktodáhtolaččaiguin.
geavaha resurssaidis beaktilis vuogi mielde doarjjun- ja nannen dihte báikkálaš barggu, doppe gos olbmot ellet ge.
lea čeahppi juohkit vásáhusaid searvegottiid, proavásgottiid ja bismmagottiid gaskkas.
vuođđuda ođđa deaivvadanbáikkiid báikkálaš ja regionála dásiid várás.

Last ned/utskrift: Rabas álbmotgirku válgaprográmma 2023-2027

15. mars 20232. juni 2023

Valgprogram 2023-2027

Last ned/utskrift: Valgprogram Åpen folkekirke 2023-2027

Her kan du finne andre språkutgaver: Nordsamisk utgave – Nynorsk utgåve

Vil du støtte det viktige kirkepolitiske arbeidet med ditt medlemskap?

Valgprogrammet ble vedtatt på Åpen folkekirkes landsmøte 12. mars 2023.

ÅPEN

Den norske kirke skal videreutvikles som en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke. Kirken skal være åpen for alle, fremme menneskeverdet og motarbeide diskriminering. Kirkedørene skal være åpne flere dager i året for alle som ønsker å bruke tid i kirkerommet.

FOLK

Alle mennesker skal kunne kjenne seg velkomne, bli sett og bekreftet. Kirken har ikke A- og B-medlemmer – dåpen er eneste medlemskriterium. I kirken skal hele livet kunne leves og alle skal få rom og hjelp til å finne seg selv og være seg selv. Kirken skal være tydelig og til stede i lokalmiljøet og et naturlig sted å komme til for alle.

I en tid hvor vi opplever krig, uro, polarisering og nasjonale kriser i flere land, må Den norske kirke stå opp mot urett, ta ansvar for skaperverket og fremme menneskeverdet.

KIRKE

Den norske kirke er en landsdekkende og demokratisk folkekirke som forkynner evangeliet og verner om menneskers verdi. Åpen folkekirke vil arbeide for å styrke folks tilhørighet til kirken, slik at den kristne troen holdes levende og får betydning for den enkelte. Vi vil tilrettelegge for gode møteplasser og bidra til å styrke religionsdialogen. Å forvalte kristendommen inn i en ny tid, krever at vi åpner oss.

Kirken må inspirere til engasjement for skaperverket, mot sosial urettferdighet og for solidaritet med fattige og forfulgte. Den må også bruke sin posisjon til å løfte samfunnsdebatter som inkluderer flere og som bidrar til et livsynsåpent samfunn.

Siden starten i 2014 har Åpen folkekirke bidratt til at Den norske kirke har blitt mer åpen for et mangfold av mennesker med ulike livserfaringer. Den utviklingen ønsker vi skal fortsette. Vi trenger stadig å tenke nytt om hvordan vi er kirke.

Kirken som folkekirke

Kirken er der gjennom hele livet – fra fødsel og dåp, til død og gravferd. Den er der i hverdag og høytid, i fest og glede, i krise og sorg. Dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd setter viktige rammer om livet og er helt sentrale i relasjonen mellom folk og kirke. Medlemmenes deltakelse i kirkedemokratiet er viktig for folkekirkens forankring i lokalsamfunnet.

Vi jobber for en kirke som:

bevisstgjør folk om at kirken er deres, og engasjerer til deltakelse.
styrker rammene for folkevalgt ledelse og gir bedre folkevalgtopplæring.
har direktevalg til menighetsråd og bispedømmeråd/Kirkemøtet.
baserer valget til bispedømmeråd/Kirkemøtet på forskjellige listealternativer som synliggjør forskjellene overfor kirkemedlemmene.
forankrer all ledelse i demokratiske organer.
sørger for at beslutningsprosesser er åpne, transparente og i et språk som er lett tilgjengelig. Forvaltningsloven, offentleglova og regler om offentlige organer i arkivlova skal gjelde for den virksomhet som drives av kirkelige organer slik det er nedfelt i kirkeordningen. Hvis dette prinsippet må vike på grunn av andre reguleringer nedfelt i lov, bør Kirkemøtet be lovgiver om en lovfesting også for Den norske kirke.
vurderer sammensetningen av Kirkemøtet.
vurderer ordningen for utpeking av biskoper, samt muligheten for å innføre åremål.
styrker samisk og kvensk kirkeliv. Det etableres utvalg for samisk kirkeliv i alle bispedømmer og det utvikles en ny strategi for samiske språk i Den norske kirke.
tar et oppgjør med diskrimineringen og forskjellsbehandlingen av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner+ (LHBT+).
utvikler sin gravferdspraksis og sikrer etterlatte og sørgende innflytelse over utformingen av den kirkelige gravferdsseremonien.
sikrer at alle skal kunne delta, uavhengig av økonomi, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, alder og funksjonsevne.
er åpen, synlig og tilgjengelig i digitale kanaler.
anerkjenner viktigheten av og prioriterer åpne kirkebygg over hele landet.
ivaretar sine kulturhistorisk verdifulle bygninger og inventar, og anerkjenner deres betydning og verdi.
gjør det lett å være frivillig. Frivillige og frivillig lederskap er helt nødvendig for Den norske kirke. På frivillighetenes egne premisser.
utvikler teologisk og kirkefaglig kompetanse for folkekirken i en ny tid.
styrker døvekirken og legger til rette for tegnspråkets plass i Den norske kirke.

[1] De ulike tjenesteordningene som setter rammer for tjenesten til biskoper, prester, diakoner, kateketer og kantorer er vedtatt av Kirkemøtet og slik forankret i et demokratisk beslutningsorgan.

Kirken i samfunnet

Den norske kirke er med sin historie, landsdekkende tilstedeværelse og bredden i sitt arbeid, en betydelig samfunnsaktør. Evangeliet og kirkens formidling av det kristne budskapet bidrar til å påvirke og forme det norske samfunnets verdier, holdninger og menneskesyn. Kirken skal være der folk lever, og sammen med det offentlige, næringsliv og øvrig sivilsamfunn motarbeide utenforskap og bygge gode fellesskap.

Internasjonalt skal Den norske kirke bidra til fred og nedrustning, forsoning, rettferdighet og bærekraftig utvikling. Kirken må utfordre og la seg utfordre av det internasjonale kirkefellesskapet til å stå opp for menneskeverdet og ta avstand fra diskriminering og rasisme.

Vi jobber for en kirke som:

Lokalt

satser på diakoni og utvider samarbeidet med det offentlige og frivilligheten for å forebygge utenforskap og skape større fellesskap.
gjennom samskaping med kommunene, frivillige organisasjoner og private aktører utvikler gode og inkluderende lokalsamfunn over hele landet.
styrker menighetenes arbeid med å inkludere flyktninger og etniske minoriteter i lokalsamfunnet.
åpner kirkerommet slik at flere kan ta det i bruk.
skaper rause, åpne kristne fellesskap som inviterer til tro og engasjement.

Nasjonalt

går i front og kjemper for menneskerettigheter, miljø og rettferdighet.
tar sin del av ansvaret for klimaendringene. Kirken skal anerkjenne klimakrisen og naturtapskrisen som en eksistensiell trussel mot livet på jorda, og jobbe for at flere forplikter seg til å la investeringer og drift være i overenstemmelse med FNs bærekraftsmål.
fører eget klimaregnskap og fremmer et grønt arbeidsliv.
etablerer et klimafond og kompetansesenter for effektiv energibruk i menighetene. Det må tilrettelegges slik at flest mulig kirker og andre hus i kirkens eie blir plusshus.
motarbeider alle former for hatprat, vold og ekstremisme og er en tydelig stemme mot diskriminering og rasisme.
er en hørbar stemme i samfunnsdebatten.
anerkjenner mangfoldet og fortsetter å vie likekjønnede par.
tilbyr trygge rom, der mennesker som har opplevd trakassering og overgrep kan få styrke og nytt livsmot.
tar en tydelig rolle i det pågående forsoningsarbeidet mellom samene, kvenene, norskfinnene og Den norske stat.
sørger for at samiskspråklig prest/diakon er tilgjengelig i flere bispedømmer.

Internasjonalt

bruker egne erfaringer i møte med søsterkirker over hele verden for å stoppe diskrimineringen av LHBT+-personer i kirker i alle land.
tydeliggjør hvilke satsinger og saker Den norske kirke skal prioritere i Kirkenes verdensråd og i andre økumeniske sammenhenger.
vedtar en instruks som er styrende for Den norske kirkes deltakelse og representasjon i internasjonale organisasjoner.
formidler at misjon handler om å åpne evangeliet for mennesker som holdes utenfor.

Kirken og kunsten

Kirken er en viktig kulturbærer – blant annet gjennom salmer, kirkemusikk, arkitektur og kirkekunst, lokal historie og kultur. Også i vår samtid skaper kirkens kulturliv og kunstuttrykk engasjement og gir tilhørighet til kirken.

Vi jobber for en kirke som:

skaper kunst som gir rom for livstolkning og utfoldelse for alle aldersgrupper.
samarbeider med kunstnere i og utenfor kirken for å skape kunst som berører og er relevant for vår tid.
gir plass til ulike stemmer i kirkens kulturliv og er en arena for et bredt spekter av kulturuttrykk.
ser kirkemusikken og korarbeid for både barn og voksne som et bærende element i kirkens liv.
tar ansvar for at kirkens rike kulturhistorie skal være levende og tilgjengelig i hele landet.
sørger for at kulturen og kunstuttrykkenes betydning for kirkens arbeid gjenspeiles i kirkens budsjetter.
verdsetter og etterspør lokale tradisjoner.
støtter skeiv kunst.
etablerer en nasjonal kirkelig kulturpris.

Kirken, barn og unge

Barn og ungdom skal bli hørt, sett og tatt på alvor. Kirken skal oppleves som et samlingssted som bygger gode fellesskap for barn og unge – hvor alle kan være seg selv. Kirkerommet skal få være et sted for ro, trøst, bønn og glede.

Vi jobber for en kirke som:

bekjemper og motvirker utenforskap, ensomhet og psykisk uhelse, spesielt blant ungdom, unge voksne og studenter, ved å skape lavterskeltilbud og trygge rom i samarbeid med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene.
går i front og kjemper for menneskerettigheter, klima og rettferdighet – sammen med de unge.
spør unge mennesker hva de trenger og bidrar til at flere aktiviteter styres av de unge selv.
skaper trygge, åpne møteplasser for barn, ungdom, unge voksne og studenter.
finner nye veier og nytt språk for å snakke om liv, tro og tvil i konfirmasjonstiden.
gjør bibelfortellinger og kristen tro aktuell og tilgjengelig for unge i en ny tid.
bruker kunst og kreativitet i arbeidet med barn og unge.
har et kirkedemokrati der det er lett å delta og hvor unge motiveres og får reell innflytelse – helt fra lokalmenigheten til nasjonalt nivå.
bidrar til at samarbeidet med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene blir enda tettere og mer forpliktende.

Kirken som arbeidsgiver og arbeidsplass

Den norske kirke er en stor arbeidsplass med arbeidsgivere nasjonalt og lokalt. Kirken skal være en profesjonell arbeidsgiver som ikke diskriminerer og som har rom for mangfold, uavhengig av etnisitet, alder, kjønnsidentitet, funksjonsevne og legning.

Vi jobber for en kirke som:

har god og kompetent ledelse på alle nivåer. Det skal utvikles en plattform for ledelse som tydeliggjør forventninger til lederskap i kirken.
utvikler en god, effektiv og sammenhengende organisasjon, med samordnet lederskap lokalt.
lyser ut alle stillinger med en mangfoldserklæring som oppfordrer alle kvalifiserte kandidater til å søke.
har et aktivt likestillings-, inkluderings- og mangfoldsarbeid som også gjelder frivillige og folkevalgte.
slutter å benytte seg av unntaket i likestillings- og diskrimineringsloven for å utestenge kvalifiserte søkere med LHBT+ identitet.
har et godt arbeidsmiljø og gir ansatte mulighet for profesjonell vekst og faglig utvikling gjennom etterutdanning. Så langt det er mulig tilbys heltidsstillinger.
ikke lar ansatte reservere seg mot å samarbeide med andre ansatte, folkevalgte eller frivillige.
har en effektiv ressursbruk som støtter og styrker arbeidet lokalt – der livet leves.
er god på å dele erfaringer på tvers av menigheter, prostier og bispedømmer.
etablerer nye møteplasser mellom lokale og regionale nivåer.

Last ned/utskrift: Valgprogram Åpen folkekirke 2023-2027

(Foto: Pixabay)

14. mars 202114. mars 2021

Endringer i ledelsen

Under Åpen folkekirkes landsmøte torsdag 11. mars ble Jens A. Bjelland og Ole Kristian Bonden takket av som medlemmer av arbeidsutvalget i Åpen folkekirke. Inn kommer Eiel Holten (t.v.) og Sveinung Moesgaard Skjesol.

Bjelland og Bonden ble valgt som styremedlemmer for to år på årsmøtet i 2019. På årsmøtet i 2020 besluttet organisasjonen å endre styrestrukturen, slik at et landsstyre bestående av representanter for alle regionlag møtes noen ganger i året, mens et arbeidsutvalg bestående av 8 valgte personer leder organisasjonen i det daglige. Leder for arbeidsutvalget og Åpen folkekirke er Gard Sandaker-Nielsen.

Årsmøtet i 2020 bestemte også å legge om fra årsmøter til landsmøter, som ikke avholdes hvert år. 2021 er et pauseår, mens det blir landsmøte både i 2022 og 2023. Dermed var det landsstyret som etter innstilling fra valgkomiteen enstemmig samlet seg om Holten og Moesgaard Skjesol som nye AU-medlemmer.

Brenner for diakoni

Eiel Holten (51) er utdannet teolog, ordinert prest og jobber til daglig som seniorrådgiver for Kirkens Bymisjon i Bergen. Han er menighetsrådsleder og opptatt av at lokalkirken skal oppleves som åpen for alle.

-Jeg brenner for en diakonal kirke som følger Jesus, bygger fellesskap og gode lokalsamfunn. Og jeg er opptatt av at kirka skal være en attraktiv arbeidsplass og ha gode organisatoriske rammebetingelser som svarer til vårt oppdrag, sier Holten etter at valget ble klart.

-Dreiv meg ut av kyrkja

Sveinung Moesgaard Skjesol (50) er nordtrønder, bosatt i bygda Biri ved Mjøsa. Han er utdannet i nasjonaløkonomi, gift med soknepresten i Biri og arbeider som prosjektleder i et lite softwarefirma på Hamar.

Skjesol vokste opp i KFUK-KFUM og som ung voksen kom han inn i striden om homofiles plass i kirken. Den tunge diskrimineringen han så drev ham etter hvert ut av kirken. I 2014 hadde han akkurat funnet sin plass igjen i kirken, da Kirkemøtet det året ikke klarte å finne en løsning på spørsmålet om vigsel for alle. -Eg er takksam for dei som såg høvet i det nye valgreglementet og skipa Open Folkekyrkje, med tydeleg mål om å skape endring. Eg vart medlem i juni 2014, sier Skjesol i dag, og fortsetter:

-Den store suksessen og sigrane til Open folkekyrkje er synlege og viktige. Men skal kyrkjedemokratiet leve framover, må vi arbeide med å auke kyrkjefolket sin kjennskap til dette unge og skjøre demokratiet.

Solid arbeidsutvalg

I tillegg til de to nyvalgte, består arbeidsutvalget av Gard Sandaker-Nielsen (leder), Kristin Gunleiksrud Raaum, Nell Gaalaas-Hansen, Karin-Elin Berg, Terje Damman og May-Eldri Hanssen.

30. november 20202. januar 2021

ÅF-leder: Villedende av DN om finansieringen av den norske kirke

Gard Sandaker-Nielsen Åpen folkekirke 2019

En feil blir ikke mer riktig, selv om den gjentas ofte. Det gjelder også for DNs gjentatte skriverier om finansieringen av Den norske kirke, skriver ÅFs leder Gard Sandaker-Nielsen.

Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 30. november 2020.

DN må selvsagt få lov til å være imot statlige bevilgninger til Den norske kirke og andre tro- og livssynsamfunn, noe den med jevne mellomrom er tydelig på, senest på lederplass 26. november. Men en seriøs næringslivsavis hadde stått seg på å være mer opptatt av hva finansieringen faktisk innebærer og hvorfor den er som den er.

I grunnloven slås det i § 16 fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Likebehandling sikres ved at «alle tro- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Denne bestemmelsen ble vedtatt så sent som i 2012.

Ny lov viderefører finansieringsordningen
Stortinget har nylig vedtatt en ny trossamfunnslov som vil gjelde fra 1. januar 2021. Den erstatter blant annet dagens kirkelov, som fram til nå har detaljregulert styringen og organiseringen av Den norske kirke. I kapittel 3 slås det fast at «formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.»

Mange hundre års historisk realitet om en landsdekkende folkekirke ble altså i april 2020 bekreftet av Stortinget som den ordning som også bør gjelde for framtiden. Når grunnloven slår fast at Den norske kirke, som Norges folkekirke, understøttes av staten, bør det være av interesse hvordan finansieringen av kirken har utviklet seg. Jeg må nøye meg med den superkorte versjonen, men så kan vi håpe at DN vil bidra til å belyse flere sider i tiden som kommer.

Historien bak finansieringen av kirken
Staten og kommunene overtok tidlig kirkens eiendom, og dermed kirkens finansielle basis og mulighet til å skaffe egne inntekter. I Norge gav ikke Kongen kirken (eller andre trossamfunn) egen skatterett, men lot dette være en del av allmennskatten. Fra midten av 1800-tallet og framover ble det, som DN riktig har påpekt tidligere, innført en egen kirkeskatt i Danmark, Sverige og Tyskland. Det mange ikke er klar over er at lokalmenigheten (soknet) i Norge fikk egen skatterett i 1818, for å vedlikeholde og utbedre kirkene. Men der svenskene etablerte et skille mellom borgerlig og kirkelig kommune, gikk soknets skatterett hos oss til kommunale organer.

Det er også andre årsaker til at økonomien til stat/kommune og kirke er så sammenvevd. Med formannskapsloven i 1837, ble formannskapet etablert på kommunenivå mens soknestyret ivaretok kirkesaker. Økonomien for kirken lokalt gikk så inn i kommunekassa, også det som var igjen av kirkefond og andre økonomiske inntekter. Til slutt var det ikke mulig å skille mellom kirkelig og kommunal økonomi. Siste gang det ble gjort var på slutten av 1800-tallet.

Alle borgere var på den tiden kirkemedlemmer, så det var nettopp medlemmene som finansierte sin egen kirke. Det er altså ikke, som det kan gis inntrykk av, slik at kirken og andre tro- og livssynssamfunn får penger fra en raus stat. Historisk er det heller snakk om en tilbakeføring av skatt som staten allerede har innkrevd fra borgere som også er medlemmer av disse trossamfunnene. Tilsvarende finansierer vi som samfunnsborgere viktige områder som velferd, kultur og veibygging.

Kirken ble på denne måten fullt ut integrert i stat og kommune. Kongens kirkestyre er nå opphevet og Den norske kirke styrer seg selv gjennom demokratiske organer, men prinsippene for finansieringen er videreført. Og for å sikre trosfriheten og likebehandlingen, får andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende støtte basert på medlemstallet.

Veien videre har røtter i historien
Hva betyr så dette for hvordan vi forholder oss til og finansierer tros- og livssynssamfunn i framtida? Først og fremst mener jeg at de historiske realitetene faktisk skal bety noe. Dessuten bør vi anerkjenne at det er tungtveiende grunner til at Stortinget fortsetter å opprettholde dagens finansieringsmodell. Det er lange linjer med tro, tradisjoner og samfunnsbygging som også har en plass i framtidas Norge.

Så kan det selvsagt være ulike måter å organisere og finansiere dette viktige samfunnsområdet på framover. Men det er uforsvarlig å blindt sette en strek over historiske realiteter og konkludere med at nå må kirken og andre tros- og livssynssamfunn finansiere seg selv, slik DN tydelig har gjort.

19. november 202019. november 2020

Høringssvar: Kirkevalg

Kirkerådet har sendt ut en høring om overordnede problemstillinger knyttet til hvordan kirkevalget skal avvikles i 2023. Åpen folkekirke har svart på høringen, og vektlegger at valgordningen må ha demokratisk legitimitet og bidra til å øke oppslutningen om valget.

Høringen ber om svar på problemstillinger knyttet til seks tema:

Modell for listevalgene til bispedømmeråd og Kirkemøtet
Muligheten for å supplere lister ved menighetsråd
Kommunikasjon om kandidatene og listene ved kirkevalget
Tid og sted for valget
Personvalgregler
Forhåndsstemming

I tillegg har Åpen folkekirke valgt å kommentere behovet for å styrke rollen som folkevalgt i Den norske kirke.

Les hele vårt høringssvar her:

Høringssvar Kirkevalg november 2020 Last ned

31. oktober 202031. oktober 2020

– Fortsatt mye arbeid som gjenstår

Kristine Sandmæl og Gard Sandaker-Nielsen

– Det er gledelig at vi kan se en så positiv holdningsendring blant kirkens ansatte til likekjønnet samliv. Det betyr at hardt arbeid har gitt resultater. Samtidig er det mye som gjenstår før vi er fornøyde, sier leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen, om den nye arbeidslivsundersøkelsen i Den norske kirke.

Fredag 30. oktober la Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning og KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram resultatene av arbeidslivsundersøkelsen. Undersøkelsen er bestilt av Kirkerådet på bakgrunn av bekymringsmeldinger om arbeidsmiljøet for ansatte med LHBT-identitet i kirken.

Diskriminering skjer fortsatt
Åpen folkekirke har programfestet å få slutt på diskriminering av LHBT-personer i ansettelsesprosesser. Senest på årsmøtet i 2020 ble LHBT-utvalgets arbeid løftet fram som et sentralt element i ÅFs strategi for en åpnere og rausere kirke. For selv om mye er blitt bedre, er det fortsatt mye som gjenstår.

– Det er alvorlig, men ikke overraskende, at en av fem LHBT-respondenter har opplevd diskriminering. Dette bør ikke kirken være seg bekjent av. Vi i Åpen folkekirke jobber for at kirken skal slutte å diskriminere, og behandle og anerkjenne ansatte med LHBT-identitet på lik linje med alle andre arbeidstakere. Det er klart det sliter på å være en «sak» og at det er utfordrende å leve med ulike syn i kirken på sin egen person og evne til å elske. Nå har vi som arbeidsgivere i kirken fått viktige tilbakemeldinger som må følges opp, sier Sandaker-Nielsen.

Mange har en positiv holdning
Til kirken.no sier Arne Grønningsæter i Fafo, som har ledet arbeidet med forskningsrapporten, at det mest overraskende var de positive holdningene: Mer enn 70 prosent av de ansatte i kirka har et positivt syn på likekjønnet samliv.

– Flere av hovedfunnene kan oppsummeres i to parallelle fenomener: Arbeidsmiljøet vurderes positivt samtidig som det oppleves som svært belastende å tilhøre en gruppe som får livet sitt diskutert kontinuerlig. Under disse funnene er det mange positive fortellinger, men også noen svært problematiske, sier Grønningsæter.

Leder av LHBT-utvalget, prost Kristne Sandmæl, uttaler til kirken.no:
– Som arbeidsgiver skal Den norske kirke være opptatt av at kirken skal ha et godt arbeidsmiljø for alle sine medarbeidere. Gjennom denne undersøkelsen kartlegges hvordan arbeidsvilkårene er i kirken, i lys av mange års debatt om homofili og likekjønnet vigsel. Nå foreligger resultatene, og ut fra disse har vi et godt grunnlag for å fortsette arbeidet med å sikre et godt arbeidsmiljø for alle medarbeidere.

Les hele rapporten her.

14. oktober 20201. januar 2021

Les kirkerådslederens tale til Kirkemøtet 2020

Et koronapreget og utsatt Kirkemøte 2020 er historie. Møtet ble hilset av Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ved åpningen. Les talen hennes her.

KOMPROMISSLØS NÅDE

Velkommen til Kirkemøtet!

Velkommen til dere som er gjester, velkommen til alle medlemmer av Kirkemøtet – mange av dere er her for første gang. To må nevnes spesielt: Et velkommen til preses Olav Fykse Tveit. Og et varmt og dypt takk til en som ikke er her: Tidligere preses Helga Haugland Byfuglien. Hun er takket av på ulike vis og hun fortjener en stor takk også fra denne talerstolen.

Uenighet og respekt

«Det er trist med en kirkerådsleder som ikke snakker om Jesus» sto det i evalueringen av kirkemøtet for et par år siden. Jeg støkk da jeg leste det og gikk da tilbake og talte: Jesus var nevnt 14 ganger i den talen. Jeg måtte spørre: hørte vedkommende hva jeg sa? Og så slo spørsmålet inn: hører jeg hva andre egentlig sier?

For noen dager siden trådte Ungdommens kirkemøte sammen. De har – på sedvanlig forbilledlig vis – laget retningslinjer for god debattkultur og de oppfordrer oss til å ta dem i bruk. Blant annet ønsker de seg temakvelder om debattklima og hersketeknikker og de nevner også behovet for ressurser for å bekjempe fordommer mot samer og andre nasjonale minoriteter, og minoriteter knyttet kjønn, legning og religion. UKM ber oss ha fokus på makt knyttet til minoritet og majoritet.

Den utfordringen må vi ta, både her på Kirkemøtet og i hele kirken. For også vi ser tendenser til en hardere og mer polarisert debatt.

Kirken har alltid måttet håndtere uenighet, helt fra urkirkens strid om det var nødvendig for hedningkristne å omskjæres. Kirken har vært uenig om mange tema. Uenighet i kirken driver teologien og kirken fremover. Vi trenger hverandre fordi vi har ulike livserfaringer og trosopplevelser. Det som binder oss sammen i samme kirke er større enn vår uenighet. Det sakramentale fellesskapet er definerer oss nettopp som fellesskap.

Det å leve med uenighet i kirken, betyr derfor ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal stå opp for eget syn. Det er lett å snakke om enhet og samhold og fellesskap. Det er ikke fullt så lett når du opplever at et vedtak strider mot alt du tror på eller holder som hellig og gitt. Det er heller ikke lett når du opplever at ditt liv eller din tro nedskrives igjen og igjen. Det er for mange eksempler på respektløs debatt. Men hva er respekt?

Respekt medfører å våge en åpenhet om eget ståsted. Respekt er å skjønne når man tråkker på andre, de er å ikke gjengi andres syn slik at de frakjennes troen eller moralen. Det er å unngå stråmannsargumentasjon. Det er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem og hvor smertepunktene er. Det er å våge å innrømme at man har tatt feil. Respekt er nettopp dette: å ta inn over seg andres liv og andres tro, andres begrunnelse og opplevelse.

Det er mitt håp for dette kirkemøtet at vi hører hva andre sier. Vi skal kunne være rykende uenige. Men vi må lytte til hva den andre sier. Vi er her i fellesskap, som kristne, som folkevalgte.

Jeg kjenner et særlig ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den. For saken er jo den: Vi skal leve sammen som kirke, og vi trenger hverandre – midt i uenigheten.

Kirkedemokrati

Slik bygger vi videre på det kirkelige demokratiet.

I desember kan vi feire at det er 100 år siden loven om menighetsråd ble vedtatt. Det betyr at vi kan fire 100 år med folkevalgte i Den norske kirke.

Neste år skal vi feire at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Begge jubileene handler i bunn og grunn om det myndige lekfolk. Lekmannsbevegelsen innebar et oppgjør med forestillingen om at Jesus holdt til i de mektiges hus, beskyttet av konventikkelplakaten. Men Jesus viker unna makt. Også der makten gjennom historien har forsøkt å sette hengelås på ham. Han tyter ut i sprekkene fra maktens byggverk. Ingen forsøk på å monopolisere Jesus vil lykkes. Tvert om. Hele grunnfortellingen om Jesus er at han åpner for mangfold. Jesus brekker Gudsriket åpen for alle – særlig dem som ble holdt utenfor.

Vi som utgjør Kirkemøtet, utgjør og representerer også et tjenestefellesskap i kirken. Vårt ansvar er «å vekke og nære det kristelige liv» som det heter i kirkeloven som snart ikke gjelder lenger. Vi er alle krøpet ut av vår dåp, for å si det med Luther, og i det er vi alle prester. Tanken om det myndige lekfolk handler også om kirkelig demokrati. Grunnstammen i måten vi forstår kirkelig styring på, handler nettopp om samvirke mellom embete og råd. Ledelsen forankres i et folkevalgt organ. Derfor sitter vi her sammen. Geistlig og lek. Tilsatt og folkevalgt. Kirkelig demokrati og frivillighet henger også sammen. En kirke uten frivillighet er utenkelig. Det er en kirke med lavt engasjement. Det er en kirke der det allmenne prestedømme er plassert på sidelinjen og skal nøye seg med å lytte. Vi har rundt 100 000 frivillige i Dnk. Og den kritiske debatten går, om betingelser og rammer og reell innflytelse.

Kirkevalget i fjor hadde lavere oppslutning enn for fem år siden. Kirkerådet er ikke fornøyd med dette, og arbeider videre med ordningene for kirkelige valg. Digital forhåndsstemming er en mulighet. Valgoppslutningen må opp!

Ny trossamfunnslov

Kjære politikere, vit dette: en sterk lokalkirke er viktig for sterke lokalsamfunn. Å satse på kirke er altså god distriktspolitikk. Vi får mye ut av pengene. Vi bidrar: Dere kan regne med oss!

I vår ble det endelig vedtatt ny lov om tros- og livssynssamfunn. Loven bygger på prinsippet om det livssynsåpne samfunn, en aktivt støttende politikk og om økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn. At loven er vedtatt betyr ikke at politikere kan trekke seg tilbake. Tros- og livssynsfeltet trenger et fortsatt politisk engasjement. Vi trenger at spørsmål om tro og livssyn fortsatt står på den politiske dagsorden og er en sentral del av samfunnsdebatten, rett og slett fordi tro og livssyn er en viktig del av folks liv og av samfunnet. Tro og livssyn må ikke skyves inn i privatsfæren. Vi ser noen tendenser til en slik tenkning. Jeg mener det er en lite fremtidsrettet forståelse av tro og livssyn.

Det er gledelig at prinsippet om delt finansiering av Dnk ble nedfelt i loven, slik Kirkemøtet ønsket. I siste runde av lovarbeidet kom kirketjenere, klokkere og kirkemusikerne med i teksten. Jeg vil gjerne takke for at dette kom på plass. Kommunenes finansieringsforpliktelser er presisert. Dette er viktig: for en lokalt forankret folkekirke og ikke minst med tanke på den kulturarven kirkemusikken og det levende musikklivet over hele landet som kirkemusikerne ivaretar. Dessuten: her bidrar kirken enormt mye i lokalsamfunnet. Se bare på antall konserter, kor og på bruken av frilansere. Det er flyt mellom det kirkelige og det allmenne kulturlivet.

Vi følger som kirke med på omleggingen av kirkemusikkordningen. Og vi er glade for at det til nå i år er brukt litt mer på kirkemusikalske prosjekter enn i fjor.

Kirken har vært en pioner i møte med sosial nød, særlig etter de store samfunnsomveltningene fra 1800 tallet hvor nye behov sprengte rammene for tidligere sosiale systemer. Slik har kirken hatt en fremtredende rolle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. I dag løftes samskaping mellom offentlig sektor og ideell sektor fram som et viktig bidrag til de utfordringer velferdsstaten står overfor. Her har kirken et mulighetsrom som vi ikke må la gå fra oss. Derfor går vi nye veier med diakonien. Prosjekter som 13-20, et samtaleprosjekt i Bærum og Kirkens Ungdomsprosjekt i Kristiansand viser at kirken har en kompetanse og omstillingsevne samfunnet trenger. Det handler om faglig forankring i godt samspill med relasjonelle ferdigheter og en tydelig verdiforankring. Relasjoner til kommunen – bygget over tid, god rolleavklaring og anerkjennelse av hverandres arbeid. Kommunen fremholder hvordan både Kristiansand og Bærum ville ha vært dårligere steder å vokse opp uten kirkens ungdomsdiakonale prosjekter.

I møte med sårbare og utsatte grupper i samfunnet, har kirken et særlig ansvar. Diakonien skal møte mennesker på en måte som lindrer sår, anerkjenner, skaper livsmestring og framtidshåp.

Kirkelig organisering og arbeidsgiverspørsmål

Vi må skape en kirke som henger bedre sammen, for å samle arbeidet lokalt. Finansiering, struktur og organisering må henge sammen, teologi og aktiviteter må henge sammen, og ordningen må tjene soknet. Vi vet at det fungerer best når vi drar sammen, når vi snakker sammen og når vi jobber sammen. Kirkemøtet har siden 2005 hatt et mål om å finne frem til et felles arbeidsgiveransvar for alle tilsatte i lokalkirken. Slitasjen og energilekkasjen har vært stor i mange år. Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Utydelige linjer kan skape utrygt arbeidsmiljø.

I fjor ba Kirkemøtet Kirkerådet om å legge en plan for arbeidsgiverorganisering og den øvrige kirkeordning. Det har vi gjort. Kirkerådet har nedsatt et utvalg og i februar skal det foreligge et forslag til kirkelig organisering. Jeg registrerer at fire delutredninger allerede er fremlagt.

Kirkerådet ba om å få særlig utredet mulige løsninger knyttet til et nytt, felles kirkelig organ på prostinivå. Andre modeller har vært utredet før, og ligger der fortsatt.

Vi – Kirkemøtet – skal ta det endelige valget. Da må vi ha et helhetskirkelig perspektiv og det må bygges tillit. Vi må gjennom vedtak vise at vi forholder oss til HELE kirken. Vi må tenke helhetlig og balanse i makt. Kirken skal være en god arbeidsgiver, som har strukturer som fremmer godt arbeidsmiljø for alle kirkelig tilsatte.

Derfor er jeg svært glad for at det på oppdrag fra Kirkerådet og LHBT-utvalget er laget en større arbeidslivsundersøkelse om arbeidsforholdene blant LHBT-personer i Den norske kirke. Undersøkelsen presenteres 30. oktober, og viser at hovedbildet er at ansatte med LHBT-identitet møtes positivt. Over 70 prosent av de ansatte mener det ikke er galt at to av samme kjønn har en seksuell relasjon.

Samtidig viser undersøkelsen også at negative holdninger er utbredt og at de kommer til uttrykk og at det er en belastning å tilhøre en gruppe som hele tiden blir diskutert, at dine kolleger kan stille spørsmålstegn ved din berettigelse som kollega. Risikoen for å møte på negative holdninger på arbeidsplassen er ganske stor. Det stiller store krav til kirken som arbeidsgiver. Når vi får rapporten, vil vi se på alle disse resultatene, slik at vi kan gjør noe med det. Den norske kirke skal være et trygt sted å jobbe, uavhengig av legning, kjønn og kjønnsidentitet.

Kvinner og menn har hatt like rettigheter til å utøve prestetjeneste i lang tid. Det er ikke er gjenstand for debatt. Denne saken nå ligger både på BMs og KRs bord. Men jeg fastslår: Likestilling mellom kvinner og menn skal være selvsagt i Den norske kirke. Vi har ulike meninger om flere spørsmål, men en kan ikke som ordinert til prestetjeneste i denne kirken forvente at det skal være enn rett til å ikke samarbeide med andre prester på grunnlag av kjønn. Kvinner og menn har lik rett til alle stillinger i Dnk og det er ingen rett til reservere seg mot liturgisk samarbeid med kolleger.

Det er laget en undersøkelse om hvor mange menigheter som bruker ett av de samiske språkene på elementer i gudstjenesten. Det viser seg at det har vært en økning, men ikke nok. Jeg oppfordrer alle menigheter til å for eksempel ta med velsignelse på ett av de samiske språk. Jeg har gjennom årene blitt glad i å synge eller be på samisk. Og selv om tungen snubler merker jeg at salmer og liturgier på samiske språk åpner et rom for troen som betyr stadig mer. Med klangbunn av hele den samiske rike historien, med undertrykking og fortielse og usynliggjøring, blir nettopp det å få være med å synge på samisk å få nærkontakt med historie, med smerten, og med en enorm rikdom.

Korona

Vi er fortsatt koronapreget. Verden ser annerledes ut. Kirkemøtet ser annerledes ut. Vi er mange som savner fellesskap og folk og hud, og som begynner å bli passe lei av Teams og zoom og albuehilsing.

Den norske kirke har vist at rask omstilling er mulig. Når kirkedørene måtte stenges, slo den digitale kirken opp dørene sine. Vi var mange, mange som møtte budskapet, varmen og troen igjennom skjermen. Vi er blitt gode på smittevern. KA og Kirkerådet har sammen laget en veileder som oppdateres jevnlig. De to arbeidsgiverlinjene klarte å fremstå som en samlet ledelse – og krisehåndteringen fungerte godt. Konfirmasjonsgudstjenester ble flyttet fra vår til høst og økte kraftig i antall, så konfirmantene skulle kunne ha med så mange så mulig av sine kjære. En takk og hurra for kirkelige medarbeidere som gjorde det mulig! Vi har vist at vi kan omstille oss når vi må. For et lag vi er!

Men hva har vi sett og lært og forstått, i tillegg til dette?

Vi har sett at folk øsker seg åpne kirker og savner den når den ikke er åpen.

Vi har sett at mange savner fellesskapene. Alle koronatiltakene handlet om å dempe fellesskapet – for å unngå smitte? Hvordan kan vi være kirke da? Kan vi ha fellesskap på nettet?

Hva mister vi når kirkerommet er stengt? Selv merket jeg at konsentrasjonen glapp lettere når jeg fulgte gudstjenesten på skjerm. Vi har ikke kunnet sitte i kirken og høre stemmene rundt oss.

I begravelser har vi ikke kunnet møte alle dem som ønsket å være med for avdøde og pårørende. Vi har savnet folk i kirkene. Det vi savner lærer oss noe om det vi har. Jeg tror at både kirkerom og folk i kirken vil bli verdsatt i større grad når denne elendige Koronaen en gang takker for seg.

Da tror jeg vi også har lært noe om betydningen av folk og rom og nærhet. Samme hvor gode vi er på nett: Vi trenger kirkerommet. Og vi trenger hverandre.

Kirkebygg

Vi har vent oss til at verden er et tastetrykk unna. Vi kan kommunisere med alle og verden er blitt grenseløs. Jeg tror at kommunikasjonssamfunnet vil skape et økt behov for å knytte sin identitet til et sted. At mennesker vil ha større trang til STEDET. Også kirkebyggene. Jeg tror at vi vil se at kirkene vil bli viktigere fremover. At ved å anerkjenne betydningen av stedet, vil også kirkebyggets dype eksistensielle signifikans bli viktigere.

Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer og er til stede over hele landet. Ingen andre organisasjoner favner bredden i det norske samfunnet som kirken gjør. Med en samlet offentlig årlig bevilgning på 6 mrd., er det en forventning til oss at vi opptrer som en ansvarlig kulturminneforvalter. Kirkebyggene representerer kulturbevaring og tradisjon, de representerer tilhørighet i et lokalsamfunn og de representerer troens tilstedeværelse på stedet.

Kirkebygget betyr mye for folk flest: 3 av 4 medlemmer i Dnk sier det er viktig at kommunen vedlikeholder kirkebyggene. Kirka mi, sier vi. I hundrevis av år har vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkene. Og dette sitter, som Ole Paus har sagt, som et ekko i veggene. Evangeliet meisles også ut i stein. Kirken er et hellig rom, der Gud bor og der generasjoners tro er meislet ut i stein og tre. Kirken er et alminnelig rom, som rommer oss alle og hele livene våre. Kirken er et annerledes rom: man kan sitte på bakerste benk og gråte, uten at noen tilkaller psykolog. Kirken er krisens rom, der folk går for samtale, lystenning og fortvilelse når krisen rammer.

Det haster med å redde kulturminnene. Derfor er det fint at statsråden viser vilje til å satse på kirkevedlikehold. Det vil koste. De siste beregningene fra KA tyder på at det trengs 1,6 milliarder til vedlikehold og 500 millioner til sikring.

Kirkebygg eies av soknet og eier har ansvar for vedlikehold og vern. Kirkerådet lager nå en kirkelig kulturarvstrategi som Kirkemøtet skal få i 2021. Vi øker kompetanse på feltet, også det som gjelder urfolk og nasjonale minoriteters kirkelige kulturarv.

Kirkemøtet har blant annet ansvar for regler for bruk av kirkene. Det regelverket vi har nå legger mest vekt på det hellige, og mindre på å la det allmenne få plass. Er det slik vi ønsker det eller vil vi åpne kirkebyggene for mer enn de blir brukt til i dag? Bruk er det beste vern – for hvem bryr seg om å ta vare på et stengt hus?

Dypest sett handler det om å ruste kirken til å være til stede over hele landet, der det er folk, med budskapet om en kompromissløs nåde.

Kompromissløs nåde

Den norske kirke er en livsløpskirke og de kirkelige handlingene rammer inn livene våre. Men vi ser utfordringer. I flere år har vi hatt en stor og systematisk satsing på dåp. Det fortsetter. Kirkerådet har nå bestemt seg for å se på gravferd. Vi har drøftet gravferdsforvaltning, forholdet til byråene og musikken i gravferd. Dette er noen av de mange tema som vil bli diskutert i tiden fremover.

Ingeborg Sommer skriver i tidsskriftet St. Sunniva om kirkelige handlinger i selvrealiseringens tid. Hun skriver om hva det gjør med begravelser når vekten i økende grad legges på å vise frem det avdøde har prestert. I en tid der det nærmest er blitt «et kall» å fremme seg selv, kan kirkelige handlinger fort bli oppfattet som en mulighet for iscenesettelse av oss selv og våre liv og det vi kan frembringe av synlig vellykkethet.

Hva har en kirke å stille opp med da? Kirken er et rom for de lange linjer. Vi trenger ikke finne på noe. Vi har det. Rommet, liturgien, musikken, bibelteksten. Og fremfor alt: Budskapet om en kompromissløs nåde.

Jesus sjekket ikke ut disiplene eller de som lyttet til ham for å finne den som var stødigst i sin etterfølgelse av loven, den som hadde moralen på innerlomma og alt i sin skjønneste orden. Jesus velger Peter, en disippel som igjen og igjen går på snørra i livet og moralen, i feighet eller overmot. Om ham sier Jesus at han er klippen og «på deg vil jeg bygge min kirke». Gud bruker oss.

Ikke bare den som er rene av hjertet. Men alle oss snubler og feiler og snubler igjen. Evangeliet er ikke forbeholdt de få. Å reservere evangeliet for noen grupper, å bruke evangeliet til å holde noen ute eller nede, det er i strid med Jesu budskap. Gud ble menneske. Ikke norsk, ikke amerikansk, ikke europeisk. Som Jürgen Moltmann: Kristi kirke er inkompatibel med nasjonalisme. Våre menneskelige sorteringssystemer tåler dårlig møtet med bibelen. Jesus brakk Gudsriket åpent for alle. Derfor er kirken alltid misjonal.

Kompromissløs nåde er en nåde som aldri feiger ut. Den er ikke et vatteppe som beskytter fra livet og oss selv. Den amerikanske presten Nadia Bolz Weber beskriver Guds nåde som en stump gjenstand som skaper noe helt nytt. Som setter fri.

Ingmar Bergman konfronterer Guds stillhet i Nattverdsgjestene. Er Guds stemme blitt uhørbar. Er vår tid blitt så bråkete, at vi ikke finner stillheten, der Gud er? Hva skal tro og livssyn bidra med inn i et samfunn som snurrer stadig raskere rundt ekkokamre og likerklikk? Jeg tror svaret kan finnes i fire ord: Tyggemotstand, alvor, stillhet og langsomhet.

Det ligger under som en dypt forankret klangbunn i folks bevissthet: i kirken er det alvor og sannhet som gis rom. Det merker man på konfirmanten som dirrer i alvor når hun mottar forbønnen.

Det må være ett sted i verden der ytre stash og iscenesatt prakt ikke teller. Alle lag av masker og makt flerres bort. Overfor Guds ansikt kan vi bare stå i vår dypeste ærlighet, sårbare og hudløse. Med det innerste av den vi er. Kjærligheten og troen har det til felles: overfor Gud og overfor den du elsker, må du være sann og naken. Det sies at kjærligheten tåler alt. Det stemmer ikke. Det er en ting som spiser opp både kjærligheten og troen innenfra, og det er løgnen og forstillelsen. Derfor må vi snakke sant: om oss selv og om verden – i kirken og i kjærligheten.

Kirken er slett ikke fullkommen. Som kirke har vi snublet og famlet og vi har en lang og stygg historie om å ha tråkket på grupper av mennesker. Men også kirken holdes oppe av Guds nåde. Den holdes sammen av Guds uforbeholdne kjærlighet til oss, til alle mennesker. Kirken er i verden som et forsonende fellesskap, med en felles forpliktelse: å løfte frem Guds kompromissløse nåde.

Tidligere erkebiskop Rowan Williams spør om kirken tar seg selv for høytidelig. Det er et betimelig spørsmål som vi alltid bør stille. Han sier: «Jeg tror ikke på kirken fordi den er suksessfull. Jeg tror på kirken fordi jeg tror at Gud vil fortsette å strekke hånden sin til mennesker, uansett hva som skjer.»

Å være kirke handler ikke om å lykkes. Det handler ikke om å være vellykket. Visst skal vi ta nedgang på statistikker på dypeste alvor, og jobbe med å skape endring. Men vårt mål kan aldri være å lykkes i seg selv. Kirken – vi – skal være Guds stemme og hender i verden. Vi skal forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, kjempe for rettferdighet og yte barmhjertighet. Vi skal forkynne at lyset skinner i mørket. Vi skal forkynne en kompromissløs nåde.

Foto: Den norske kirke

20. september 202020. september 2020

Forventer at kirken ikke diskriminerer

Det må bli en slutt på at arbeidsgivere i Den norske kirke benytter seg av unntak fra likestillings- og diskrimineringsloven i ansettelsessaker. Det fremholder landsstyret i Åpen folkekirke i en uttalelse.

Helgen 19.-20. september var landsstyret i Åpen folkekirke samlet til todagersmøte på Gardermoen. På dagsorden stod blant annet en feiring av at Agder og Telemark bispedømme uken før møtet vedtok å slutte å spørre om søkernes samliv ved ansettelser. Unntaket fra likestillings- og diskrimineringsloven gir ikke anledning til å diskriminere heterofile samboere, men kan brukes til å luke ut søkere med LHBT-identitet som lever i parforhold.

Selv om Åpen folkekirke fikk gjennomført snuoperasjonen i Agder og Telemark bispedømme, er jobben fortsatt ikke ferdig. Landsstyret vedtok derfor følgende uttalelse:

Åpen folkekirke forventer at det ikke lenger diskrimineres ved ansettelser og ber bispedømmeråd og andre arbeidsgivere i Den norske kirke avslutte praksisen med å benytte unntaksbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven.

Åpen folkekirke ber om at en helhetlig ansettelsespolitikk som ikke diskriminerer, blir lagt frem som en sak på Kirkemøtet.

Åpen folkekirke oppfordrer alle arbeidsgivere i Den norske kirke til å behandle rapporten som LHBT-utvalget legger frem i oktober 2020.

20. september 202020. september 2020

Åpen folkekirke aksepterer ikke diskriminering av kvinner i prestetjeneste

Under Åpen folkekirkes landsstyremøte 19.-20. september, vedtok landsstyret en klar uttalelse i saken om mannlige prester som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste.

Landsstyret uttaler:

Åpen folkekirke aksepterer ikke diskriminering av kvinner i prestetjeneste.

Åpen folkekirke støtter biskopene Kari Veiteberg, Solveig Fiske og Ann-Helen Fjeldstad Jusnes i deres anerkjennelse av at;

«Kvinner og menn i prestetjeneste er likestilt, og det vil ikke etter vårt syn være mulig for en mannlig prest å motsette seg å samarbeide med en kvinnelig prest, verken i menighetsarbeid, gudstjenester eller sakramentsforvaltning.»

Vi minner også om at det foreligger en gjeldende Strategiplan for likestilling mellom kjønn i Den norske kirke 2015-2023. I planen står det;

«Kirkerådet understreker at arbeid med likestilling er et ledelsesansvar og et tverrgående perspektiv som må ivaretas i alle deler av kirkelig virksomhet.»

(Bilde: Åpen folkekirke)