Dette er den sterke talen til leder i Åpen folkekirke UNG, Anna Riksaasen. Anna holdt talen under årets kirkemøte og ordene klang lenge etter at de falt. Vi takker hen for å fremme et modig og høyst viktig budskap i en urolig tid.
Kjære kirkemøte.
Jeg er heldig som får stå her som hele meg. Som skeiv, og som kristen.
Min kjæreste har ikke det privilegiet.
Hun får knapt komme inn i kirke i hjemlandet sitt Kenya. Og ikke snakk om at hun får snakke i sin kirke, slik som jeg gjør. Nettopp fordi hun er skeiv.
I Den Norske Kirke får vi lov å komme som vi er. Som hele oss. Det er et privilegium mange i verden ikke har.
Vi har alle hørt om antihomolovene som har blitt innført i Uganda.
I Ghana har samme lov nå blitt innført. Lignende lover ligger på bordet til å bli innført i Kenya, Zambia og sikkert enda flere land.
Lovene fører til forfølgelse, hat og død.
Disse lovene har dessverre blitt fremmet av religiøse ledere og organisasjoner.
Sheila var ikke-binær og lesbisk. Hen ble funnet gjengvoldtatt og drept med øynene stukket ut og armer og bein brukket.
Chiloba var homofil. Han ble funnet i januar 2023. Hans kropp ble skåret opp, stappet i en metallkasse og kasta i grøfta.
I etterkant fylles fylles kommentarfeltene på sosiale medier med hatprat, og drapene forsvares i Guds navn.
Vi som kirke og kristne er ansvarlige for å spre kjærligheten til Gud.
Og preses sa i preken sin i gudstjenesten dag: «Uten håpet blir kjærligheten kald».
Jeg tror Den Norske Kirke er håpet.
Vi er håpet til de som gjemmer seg i kirkens kalde hjørner.
Vi er håpet til de som ikke får praktisere sin tro og sin identitet på en og samme tid.
Vi er håpet for de som blir forfulgt og drept.
Vi er håpet som gjør kjærligheten og verden varm igjen.
Vi har en lang vei å gå, men la oss sammen gjøre veien utholdelig.