Gard Sandaker-Nielsen
Kjære landsmøte. Statsråd og biskop. Kjære venner.
Mye har skjedd siden vi var samlet for to år siden. Endring er ikke nytt, men nå opplever vi at verden endrer seg i et rasende tempo. Mange er bekymret og merker at håpet svikter. Løgn forkles som sannhet, og egne interesser og behov settes foran fellesskapets. Stabilitet er erstattet av ustabilitet, og våre nasjonale og europeiske ledere leiter etter den gode veien videre.
Det er med et mørkt bakteppe vi møtes til landsmøte i Åpen folkekirke.
Men folkens. Vi er med i en håpsbevegelse. For er det noen som skal løfte fram håpet i disse tider, så det kirken. Evangeliet, som betyr godt nytt, er en motgift mot egoisme, hat og løgner. Jesu oppfordring om at vi ikke bare skal elske oss selv og vår neste, men selv våre fiender, er det motsatte av hva noen sterke menn forkynner i disse dager. Budskapet om at kjærligheten – livet selv – overvinner døden, kan gi oss mot til å stå opp mot urett, og møte morgendagen med et åpent ansikt og løftet hode.
Folkekirken er ikke en forening for de spesielt interesserte. Folkekirken er en kirke for og av folket. Vi har 1000 år med historie, tro og tradisjoner, og levd liv.
For 1000 år siden begynte kirker å poppe opp over hele landet. Tenk hvordan det opplevdes. Odin, Frøy og Frøya ble erstattet av Kvitekrist, og nye gudshus ble bygd på hver høyde og hvert nes. Trosoppfatninger og verdier endret seg, og kirkene ble fysiske tegn på den endringen. Å bygge kirker kom til å handle om å bygge landet.
Men det handlet om noe mer: I kirkerommet sto lendmannen foran og trellen bakerst, men de var i samme rom, og tok del i den samme religionsutøvelsen. Dette var helt nytt. Lendmannens og trellens barn ble alle døpt i den samme døpefonten. De ble begravet på samme kirkegård, ikke som tidligere, der høvdingen ble hauglagt, mens trellen ble kastet i myra. Å komme til kirken, bli døpt og begravet ved kirken, var radikal fellesskapsbygging. Og begrunnelsen var at alle var skapt av Gud.
Nå, 1000 år etter kristenretten ble innført og 750 år etter Magnus Lagabøtes landslov, er det lett å se den grunnleggende samfunnsendring som skjedde.
Denne kirken må stadig reformeres. Den store reformasjonen var på starten av 1500-tallet. Og reformasjonen har fortsatt, blant annet da kirkerommet ble åpnet for skeiv kjærlighet og Den norske kirke begynte å vie likekjønnede par.
Landsmøte: Vi har vært reformatorer!
Siden sist har det vært et kirkevalg, og vi har fått fornyet tillit. Nå har vi ledet kirken i 10 år, og det blir 13 år når denne valgperioden er over. Mange spådde – og håpet – at vi skulle bli en døgnflue. Det har vi – og velgerne våre – motbevist. Kirkemedlemmene gav oss 34 direkte valgte medlemmer i kirkemøtet og bispedømmeråd. Vi har ledere i åtte av elleve bispedømmeråd, i tillegg til seks innvalgte medlemmer i Kirkerådet. Vi fortsetter altså å prege utviklingen av folkekirken regionalt og nasjonalt. Og våre medlemmer har viktige verv i menighetsråd og fellesråd.
Rett før kirkevalget for halvannet år siden fikk vi et viktig gjennomslag. Da vedtok Kirkemøtet at tilsettingsorganer i Den norske kirke ikke lenger skulle ha mulighet til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger. Endelig har vi ett syn på ansatte, og det er slutt på tiden med forskjellsbehandling og diskriminering. Nå trenger ikke lenger søkere og ansatte frykte at de ikke vil få jobb fordi de er skeive og har fått seg kjæreste. Dessuten har vi fått innført mangfoldserklæring i alle utlysningstekster.
Den norske kirke har omfavnet regnbuen. Tenk det! Nå feires regnbuemesser over hele landet. Menigheter, små som store, gjør det fordi de forstår at det er viktig for folk – og at det er viktig for kirken. Pride og regnbueflagget er viktig for at kirken skal ta et oppgjør med hvordan den har behandlet skeive, og det er avgjørende for at folk skal forstå at kirkerommet er åpent og trygt for alle. Etter mange år i gamet, har endringen faktisk gått fortere enn jeg hadde våget å håpe på. Så la oss takke, be, og jobbe for at utviklingen skal fortsette.
Vi har fått slutt på den strukturelle diskrimineringen av skeive, men er ikke i mål. Andre jobber for å reversere de livsviktige endringene vi har vært med på å få til. Seinest så vi det i høst da felleserklæringen mot kjønns- og seksualitetsmangfold ble lansert, hvor spesielt trans blir usynliggjort. Det er ikke noe nytt budskap de kommer med, men det nye og bekymringsfulle er at ledelsen i flere kirkesamfunn har skrevet under. Ny splid og harde fronter internt mellom folk og menigheter har blitt skapt. Og på nytt har skeive blitt problemet – bare fordi at vi finnes. Jeg skulle ønske at disse kirkesamfunnene kunne la seg inspirere litt av det vi har gjort i Den norske kirke de siste 20 årene, og ikke gå til kamp mot kirkemedlemmer – og tillitsvalgte – med et annet ekteskapssyn. Dialog og fellesskap må være mulig, for vi kan ikke stemme hverandre ut av kirken. Det er Kristus, og ikke meningene våre, som samler oss. Så anerkjenner jeg at vi fortsatt har våre utfordringer i Den norske kirke, for både Frimodig kirke og Bønnelista har stilt seg bak erklæringen. Det viser at kirkevalget er viktig og at det er nødvendig at alle som stiller til valg må synliggjøre hva de vil med kirken. Og internasjonalt ser vi dessverre tegn på at utviklingen går i feil retning – med både USA og Ungarn som aktuelle eksempler. Så selv om jeg skulle ønske vi var ferdige med denne kampen, må vi fortsette å være tydelige og heve både stemmen og regnbueflagget høyt.
Landsmøte. Da vi møttes sist, var vi i det jeg vil kalle en organiseringskrig i Den norske kirke. Også i Åpen folkekirke. Det er den vanskeligste saken vi har måttet håndtere, for uenigheten gikk rett igjennom organisasjonen vår. Jeg er glad for at vi håndterte uenigheten bra. Det viser at vi takler å stå i utfordrende situasjoner, og finne samlende løsninger.
For vi skal være et inkluderende kirkepolitisk fellesskap. Vi har noen grunnleggende verdier og et valgprogram som samler oss. Samtidig må vi ha rom for uenighet og håndtere den på en god måte. Vi må alltid undre oss over hvorfor andre ser verden litt annerledes enn oss selv. Og er ikke takhøyden stor nok, må vi heve taket.
Det er mange saker som skal avklares på årets kirkemøte, men jeg skal nøye meg med å kommentere gjengangeren – kirkevalgordning. Den norske kirke har over 3,4 millioner medlemmer. Valg er til for at alle disse skal velge hvem som skal lede kirken på deres vegne. I 2023 var det under 10 prosent av medlemmene som stemte. Jeg håper at det er en moderne bunnotering, for valget må oppleves viktigere for folk. Det digitale valget gir store muligheter som vi kan utforske videre. Men kirkerådet har mot våre stemmer foreslått å videreføre nominasjonskomiteens lister. Så vi har en jobb å gjøre med å løfte fram de gode argumentene den neste måneden. Velgerne må kunne vite hvem de stemmer på og gir tillit – og de må kunne ansvarliggjøre oss når et nytt valg nærmer seg. Demokratiet er fremdeles ikke en ryggmargsrefleks i Den norske kirke. Derfor må vi fortsette å diskutere, argumentere og forklare hvorfor vi mener dette er det riktige for folkekirken.
Kjære landsmøte. Det er virkelig de viktige tingene vi har fått ansvar for. Folkekirken er en del av samfunnets infrastruktur. Den er der gjennom hele livet – fra fødsel og dåp, til død og gravferd. Folkekirken er der i hverdag og høytid, i fest og glede, i krise og sorg.
Derfor er det så viktig at vi ser framover. Hva skal vi nå bidra til? Det store spørsmålet blir hvordan Den norske kirke kan være en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke også om 20, 50 og 100 år?
Her er det mange og omfattende svar, så jeg skal begrense meg til å nevne noen helt sentrale tema.
Det ene dreier seg om organisasjonen vår. Åpen folkekirke må være sterk nok til å kunne gjennomføre valgkamp og vinne et kirkevalg hvert fjerde år. Vi må få oppslutning i valg, for å kunne fortsette å prege utviklingen av Den norske kirke. Så langt har vi lykkes godt, men vi vinner ikke et nytt valg med oppskriften fra 2019 og 2023. Vi får stadig flere medlemmer og givere, men det går ikke så fort. Her må hver og en av oss bidra til at vi blir litt sterkere og får flere ressurser, både penger og folk. La oss inspirere og utfordre hverandre mens vi er sammen denne helgen, og skaffe et par nye medlemmer hver.
Det andre er folkekirken vår. Folk og kirke.
Noe av det viktigste vi gjør framover, er å sikre gode rammevilkår for kirken som organisasjon. Regjeringen har satt i gang et arbeid for å se på muligheter for å justere finansieringsordningen, og flere av de politiske partiene har startet debatten. Jeg ser fram til debatten på dette landsmøtet, og at vi skal bidra til å finne løsninger som både ivaretar den landsdekkende folkekirken vår, de andre tro- og livssynssamfunnene, og som det dessuten er mulig å få et politisk flertall for. Jeg vil ønske statsråden lykke til og alt godt for dette viktige arbeidet.
Så må vi være gode arbeidsgivere og få flere til å ha lyst til å jobbe i kirken. Vi må fortsette å skape rom for at vi kan leve som hele mennesker. Få hjelp til å fargelegge hverdagene våre. Vi er skapt til å leve. Elske. Og skape. Hver for oss, og sammen. Kirken må åpne kirkedørene fysisk, slik at folk kan gå inn og bruke kirka si.
I disse urolige tider, er det kanskje det som betyr mest. Vi må vise at kirkerommet kan romme hele livet vårt. At ingen tro er for liten, og ingen tvil er for stor. Men folk må få kunnskap om kirken og få mulighet til bli kjent med tradisjonene vi forvalter. Å gi alle tilgang på kunnskap og utdanning, uavhengig av hva slags bakgrunn du har, har vært et grunnleggende demokratiprosjekt i det norske samfunnet. Det forstod for eksempel arbeiderbevegelsen på starten av 1900-tallet. Det er ikke noe mindre viktig for Den norske kirke i dag.
Martin Luther oversatte på starten av 1500-tallet de bibelske bøkene til tysk og gav for første gang vanlige folk mulighet til å lese og høre tekstene – og evangeliet – på morsmålet sitt. I Danmark-Norge kom det nye testamentet på dansk allerede i 1524 og hele Bibelen forelå i 1550. Luthers lille katekisme skulle leses – og pugges – for at man skulle kunne bli voksen. Det første til økte leseferdigheter, skolereformer, konfirmasjon og ny teknologi, boktrykk, til folket.
Landsmøte. Vi skal ikke tilbake til kongelig pålagt pugging, men kunnskapen om tro, Bibelen og kristendommen er dessverre i ferd med å forvitne i store deler av befolkningen, spesielt blant barn og unge. Opplæring og kunnskap om kristendommen er derfor et grunnleggende folkekirkeprosjekt. Vi i Åpen folkekirke har allerede engasjert oss og dette blir et viktig arbeid fram mot rammeplanene skal vedtas av Kirkemøtet neste år. Det har aldri vært viktigere å sørge for kunnskap om kristen tro. For den kirke som vil overleve, må overlevere.
Så må vi fortsette å ta et oppgjør med fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og skogfinner. Gjennom arbeidet i Den norske kirke og Stortingets sannhets- og forsoningskommisjon er mye arbeid gjort, samtidig som det meste av jobben gjenstår. Storsamfunnet må vise at det mener alvor og ønsker å lære, samtidig som forsoningen må skje på minoritetenes premisser. Programmet vårt forplikter, og sammen skal vi leite etter – og finne veien videre. Og vi må ta på alvor at mange personer med funksjonsvariasjoner ikke opplever at de er med i fellesskapet vårt. Vi må vi vise at vi mener alvor med at alle har samme verdi og er akkurat like skapt i Guds bilde. Det forplikter oss – fordi vi er kirke.
Kjære landsmøte. Når nasjonalistene får større innflytelse i flere land, må vi vokte oss slik at ikke folkekirken blir brukt til å dyrke det norske, i motsetning til mangfold. Åpen folkekirke har bidratt til at Den norske kirke har blitt mer mangfoldig, og anerkjenner en større del av skaperverket. Det har gjort kirken mer menneskelig. Da må vi kjempe imot at kirken skal bli brukt som redskap for å gjøre samfunnet mer umenneskelig. Vi skal protestere når kirker legitimerer krig, som den ortodokse kirken gjør i Russland, og når kristendommen blir brukt til å legitimere presidentens politikk, slik det akkurat nå skjer i USA. Heldigvis kjemper mange for at sannheten og menneskeligheten også skal ha sin plass i framtidens USA – og i vår verden – som den episkopale biskopen i Washington DC, Mariann Budde, og mange av de tradisjonelle kirkene, som vår søsterkirke Evangelical Lutheran Church in America.
Folkens. Som dere kanskje skjønner, er det ikke noe småtteri vi er med på. Åpen folkekirke kan være et redskap både i Den norske kirke og i det norske samfunnet for å skape gode og inkluderende fellesskap. Til å gi mennesker tro, håp og kjærlighet til å møte seg selv, hverandre – og morgendagen. Jeg ser fram til de neste to dagene, og alt vi skal få til sammen de neste årene.
