Forfatter: Redaksjonen

Åpen folkekirke inviterer til et åpent og ærlig kveldsarrangement om biskopenes unnskyldning til skeive.

Sted: Litteraturhuset i Oslo, Wergelandsveien 29
Tid: Torsdag 5. februar 2026 1900 – 2030

Samme uke fyller Åpen kirkegruppe 50 år og vi setter søkelys på biskopenes unnskyldning og hva den betyr for folkekirken og dens skeive medlemmer, ansatte og folkevalgte.

Du møter helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, Hamar-biskop Ole Kristian Bonden, leder for Skeivt Kristent Nettverk Hanne Marie Pedersen Eriksen, assisterende kirkeverge i Fredrikstad og medlem av Den norske kirkes LHBT-utvalg Karen Marie Ulvestad-Grandahl. Du møter også Åpen folkekirkes leder og nestleder, Gard Sandaker-Nielsen og Kai Steffen Østensen.

Har du spørsmål til deltakerne, kan de sendes til post@apenfolkekirke.no på forhånd. Et utvalg av spørsmålene og ulike tema vil bli brukt i møtet. Arrangementet vil strømmes her på siden og på vår FB-kanal.

Her kan du se sendingen fra Litteraturhuset 5. februar i opptak. NB! Du må spole fram til 7 minutter og 10 sekunder, DA begynner programmet!:

Høringssvar fra Åpen folkekirke, vedtatt av Landsstyret 11.12.2025:

Åpen folkekirkes svar på høring om rapport fra ekspertgruppen som har vurdert modeller for finansiering av Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.

Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill til regjeringens arbeid med en god og forutsigbar finansieringsordning, til det beste for stat, kommuner, Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.

Hva er problemet som skal løses? Det er et helt grunnleggende spørsmål i dette arbeidet. Åpen folkekirke vil understreke tro- og livssynssamfunnenes sentrale samfunnsrolle, og vil ikke være med på premisset om at Norge bruker for mye penger på å finansiere sektoren. Prinsippet om at det norske samfunnet finansierer tros- og livssynsamfunn er derfor i seg selv viktig å fastholde og videreføre. Tro er en grunnleggende dimensjon ved det å være menneske og noe samfunnet aktivt bør tilrettelegge for. Tro- og livssyn har en egenverdi for hele samfunnet og hele befolkningen, ikke bare de som definerer seg som religiøse eller er medlem i et tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi at det er behov for å justere mekanismen som gjør at tro- og livssamfunnenes tilskudd per medlem øker automatisk når Den norske kirkes medlemstall synker.

Vi mener at hele tros- og livssynsfeltet er tjent med en god, rettferdig og forutsigbar finansieringsordning. Det siste årets politiske diskusjon gir grunn til bekymring for at mange overser hva finansieringen av Den norske kirke faktisk innebærer og hvorfor den er som den er. Om finansieringsordningen skal justeres, mener vi det er viktig å tydeliggjøre hva som skiller folkekirkens rolle fra de andre tros- og livssynssamfunnene som ikke er grunnlovsforankret og landsdekkende med spesielle krav til kompetanse, beredskap og tilstedeværelse.

Det er bra utvalget har vært opptatt av dette spørsmålet og gir en skisse departementet kan jobbe videre med. Samtidig må finansieringsordningen bidra til å oppfylle grunnlovens bestemmelse om likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn. Hva likbehandling betyr i praksis, er derimot et politisk spørsmål. Den norske kirke er et resultat av at Norge i 500 år har hatt en statskirke hvor det har vært Kongen, regjeringen og etter hvert Stortinget og kommunene som har bestemt hvor den er lokalisert og hvordan den er organisert. Det er bare åtte år siden statskirken formelt ble avviklet og Den norske kirke ble (om)definert som Norges folkekirke. Denne landsdekkende tilstedeværelsen med bygg, offentlige tjenester og tilbud som er åpne for alle, ansatte, frivillige og demokratiske styringsorganer er noe som fortsatt er lovpålagt, og må tillegges vekt når en skal vurdere hva som er en rettferdig likebehandling.

Den norske kirkes samfunnsbidrag

I dag bruker fellesskapet i underkant av 7 milliarder kroner på Den norske kirke. Det finansierer en landsdekkende folkekirke med 3,4 millioner medlemmer som har åpne dører for hele befolkningen. Det finansierer over 1600 kirkebygg og hellige rom spredt over hele landet, hvor de eldste kirkene er snart 1000 år gamle og viktige kulturinstitusjoner. Det finansierer over 7000 ansatte som møter befolkningen i glede, krise og sorg, hverdag og fest, hele året. Finanseringen gjør det også mulig for over 9000 folkevalgte og titusenvis av frivillige å skape trygge, inkluderende fellesskap over hele landet.  På hvilken måte alt dette skal finansieres av fellesskapets er et politisk spørsmål.

Kirken bidrar sterkt til gode og levende lokalsamfunn over hele landet. Vi driver et utstrakt barne- og ungdomsarbeid, hvor barnekor som eksempel engasjerer tusenvis av barn til å synge i fellesskap. Vi har voksenkor også, noen av dem av svært høy kunstnerisk kvalitet. Vi går med dødsbud og driver sorggrupper. Vi inviterer til eldretreff og tilbyr middag for hele familien til en billig penge. Vi driver ulike tilbud for ungdom: samtale, fritidsaktiviteter, cafe, band og mye annet. Vi driver tiltak for flyktninger, deler ut matkasser, besøker sykehjem og gir omsorg for døende.

Gudstjenester og kirkelige handlinger er fremdeles kjernen i Den norske kirkes virksomhet. I 2024 feiret vi over 55 000 gudstjenester med ca 4,5 millioner deltakere. Gudstjenesten med sitt mangfold av deltakere er et åpent møtested. Den fremmer fellesskap og på flere plan formidles budskap som gir retning og mening for livet. Den styrker eksistensiell beredskap og vår evne til å håndtere stress og motgang (resiliens).

Vi arrangerer konserter, kunstutstillinger og kulturkvelder. Og ikke minst: vi døper, vier og begraver, og skaper dermed en ramme rundt menneskers liv – fra vugge til grav. Den norske kirke får altså veldig mye ut av pengene. Det er ingen krav til medlemskap for å delta i Den norske kirkes aktiviteter, eller for å markere livets store dager i kirken. Den norske kirkes behandler alle likt, uavhengig om en er medlem eller ikke. Og vi gjør det over hele landet, i alle landets kommuner. Det er et viktig poeng i en tid hvor kommunenes økonomi er krevende.

Svekket kommuneøkonomi gir grunn til bekymring

Rundt 2/3 av Den norske kirkes økonomi kommer over budsjettene til kommunene. Vi er derfor bekymret for hvordan en svekket kommuneøkonomi også vil bety en svekket kirkeøkonomi. Og vi er bekymret for at en omlegging av finansieringsordningen uten å legge vekt på landsdekkende tjenester og tilbud, vil bety et svekket tilbud fra Den norske kirke i alle landets kommuner. Summen av en krevende økonomi og en finansieringsordning som ikke ivaretar helheten vi tar til orde for, vil bety at lokalsamfunn over hele Norge vil rammes dobbelt. En svekkelse av folkekirken vil bety økt utgifter for kommunene på helse- og omsorgsbudsjettene og i forebygging mot ensomme, flyktninger, barn og unge, og eldre. Og det vil bli vanskeligere for Den norske kirke å gi nødvendig støtte og bistand i lokale kriser. Dette har også et grunnleggende folkehelseperspektiv.

Den norske kirke er dessuten en av landets største kulturaktører som gjennom sin landsdekkende posisjon bidrar til kulturelle møteplasser som gir alle kommuner kulturarenaer utover kirkens eget program. Den norske kirke er også landets største arbeidsgivere for profesjonelle musikere. Dette bidraget til norske lokalsamfunn mener vi det er viktig ikke å undervurdere.

Den norske kirke viktig i samfunnets beredskap

Den norske kirke er en viktig beredskapsaktør og en viktig arena i krisetider som samler folk – både i nasjonale kriser, men også når lokale alvorlige hendelser skjer.  En finansieringsordning bør sikre at man ikke bygger ned kirken i en tid hvor alt annet rundt oss er urolig. En åpen kirkedør og gode rammer rundt livet ser ut til å bli anerkjent som viktig av stadig flere. Dette gjelder selvsagt også andre trossamfunn der de er etablert. Det er en styrke for Norge er at Den norske kirke har en landekkende tilstedeværelse med bygg og kompetente ansatte over hele Norge. Den norske kirke har dessuten gjennom sine vigslede stillinger og kompetanse, særlig kunnskap om hvordan håndtere spørsmål om liv og død i krevende situasjoner, polariserte debatter og et krevende ytringsklima. Dette er også viktige elementer i samfunnets totalberedskap og et ansvar ingen andre tro- og livssynssamfunn verken er pålagt eller har mulighet til å ta.

Utvalgets vurderinger og modeller

Utvalget poengterer et det er et svakt juridisk grunnlag for å definere et økonomisk minstenivå staten er forpliktet å understøtte Den norske kirke med. Vi forstår at grunnloven bestemmelser i §16 om at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», ikke sier noe om omfanget av folkekirkens størrelse, aktivitet og tilstedeværelse. Det gjør derimot Regjeringen i Prop. 1 S fra Barne- og familiedepartementet. Det er staten og kommunene som har sørget for at Den norske kirke har det omfanget og aktiviteter som den har, som et direkte supplement til offentlige tjenester og tilbud. Det historiske nivået på bevilgningene og hvordan folkekirken finansieres, mener vi må ha betydning i vurderingene av hvordan en revidert finansieringsmodell skal innrettes

Utvalget etablerer på side 20 og 21 i rapporten et skille mellom Den norske kirkes virksomhet som folkekirke og trossamfunn. Det opplever vi er en ny konstruksjon, som vi ikke kjenner oss igjen i. Hele virksomheten til Den norske kirke som vi har gitt flere eksempler på ovenfor, er virksomheten til den landsdekkende folkekirken. På denne måten opplever vi at folkekirkeoppdraget forstås snevert og begrensende – i ikke etter intensjonen i Grunnloven og fra lovgiver. Samtidig anerkjenner vi behovet for at staten utvikler begreper og kategorier for å avklare hvor stor del av den totale bevilgningen til Den norske kirke som skal utgjøre grunnlaget for beregningen av støtten til de andre tros- og livssynssamfunnene.

Mekanismen som gir større utgifter til staten når medlemstallet til Den norske kirke synker, er kanskje den største utfordringen med dagens modell. Det har tidligere vært foreslått å gå bort fra dette prinsippet, men er så langt ikke blitt fulgt opp politisk. Vi mener det kan være gode grunner for å se på denne modellen for å skape en god og økonomisk forutsigbar ordning, både for staten, Den norske kirke og de andre tro- og livssynssamfunnene.

Av modellene ekspertgruppe foreslår, mener vi det kun er modell A som vil gi de nødvendige og forutsigbare rammene, både for Den norske kirke og til andre tro- og livssynssamfunn. Modellen kan være en god og hensiktsmessig videreutvikling av dagens modell, og vi støtter at departementet jobber videre med å konkretisere hvordan den kan fungere og se ut i praksis. Et slikt arbeid bør gjøres i dialog med aktørene. I modell A er det mulig å se for seg at det etableres kriterier som sikrer at tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får støtte basert på medlemstall, kombinert med andre kriterier som er beskrevet på side 15 i utvalgets rapport.

Avsluttende kommentar

Som vi innledet med, har vi avslutningsvis også behov for å understreke at vi ikke er enige i premisset om at det norske samfunnet totalt sett bruker for mye penger på å finansiere tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi behovet for å justere mekanismen som gir tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke økt støtte per medlem når Den norske kirke får færre medlemmer. Det er derfor helt avgjørende at debatten dreier seg om mekanismen i finansieringsordningen, heller enn nivået på den totale støtten.

Selv om vi støtter at det jobbes videre med utvalgets modell A, bryter ikke den koblingen mellom Den norske kirkes medlemstall og støtte til andre tro- og livssynssamfunn. Om det ikke finnes en måte å bryte denne koblingen som kan ivareta samfunnets finansieringsansvar for Den norske kirke, sikre en rettferdig likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn, og som i tillegg samler bred støtte, tror vi en justering av dagens modell vil være den mest realistiske på både kort og lengre sikt.

Mennesker er skapt til å elske

Hva er et menneske, spør dikteren av salme 8. I dagens tekst fra Markus-evangeliet kapittel 12 svarer Jesus: Mennesker elsker. Vi skal elske Gud, elske oss selv, og elske hverandre.

Det dobbelte kjærlighetsbudet er gjentatt såpass ofte, at det er lett å miste dybden i hva det faktisk betyr. For dette er ingen enkle leveregler eller den berusende kjærligheten. Nei, mange av de konkrete påbudene i gammeltestamentet, hva du skal gjøre og ikke gjøre, er mye enklere å forholde seg til og leve etter. For kjærlighetsbudet er nemlig relasjonelt – og krever mye – eller alt – av oss.

Mennesker har alltid utforsket og strevd med kjærligheten. For hva er kjærlighet? Hva betyr det å elske? Og ikke minst: Hva er et «godt, kristent» samliv og ekteskap?

Kjærligheten er ikke først og fremst en berusende følelse, men hardt arbeid. Det er derfor vi egentlig ikke trenger flere leveregler enn dagens tredelte bud.

Hva betyr det å elske Gud?

Det er et stort spørsmål, så i dag må jeg nøye meg med noen få refleksjoner. I starten av Bibelen står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Du som leser denne teksten er også er skapt i Guds bilde, noe som betyr at alle har en grunnleggende verdi – og vi er like. Men det betyr også at vi ikke er Gud – universitets sentrum. Vi er skapt og er underlagt denne verdens livsbetingelser. Så å elske Gud, betyr å anerkjenne Gud som skaper og Herre over liv og død, og elske skaperverket – deg, meg, og resten av denne verden. Og Gud ble selv menneske – en del av denne verden da Jesus ble født – og lot livet og kjærligheten få det siste ordet 1. påskedag, da Jesus stod opp fra de døde.

Vi bærer i oss evnen til å elske, fordi Gud har elsket oss først. Gud bor der det er kjærlighet – i oss. Derfor kan vi også elske oss selv og andre. Men for å kunne elske andre, må vi først lære å bli glade i oss selv.

Det fører oss til spørsmålet: Hva betyr det å elske seg selv?
Vi er altså skapt, villet og elsket av Skaperen. Hva betyr det for hvordan vi lever og behandler oss selv? Et godt utgangspunkt, er å være nysgjerrig på hvem vi er selv. For hvem er jeg – egentlig?

Og under en regnbuemesse er det naturlig å legge til at kirkens budskap til oss skeive i liten grad har vært oppbyggelig. For det har blitt sagt: Du er ikke skapet i Guds bilde. Du er ikke elsket som du er. Du er ikke god nok. Du må endre deg. Du er ikke et helt menneske.

Påskemorgens nyhet er derimot at livet vant og sprenger alle stengsler og skap som fanger oss. Derfor er det paradoksalt at det er nettopp kirken som også har bidratt til å holde oss i skapet, og hindre oss i å elske oss selv – og hverandre.

Så la meg være tydelig: Vi er alle skapt i Guds bilde – akkurat som vi er. Med evner til å elske. Elske både deg selv og andre.

Vi er i tiden i kirkeåret etter de store høytidene, men lyset fra oppstandelsen skinner fortsatt. Den gjelder oss. Og det lyset forvandler oss.

Et tidlig bilde på oppstandelsen, er sommerfuglen. Hvordan den forvandles fra larve – til tilsynelatende død puppe – til livet selv sprenger seg fram – og ut kommer en ny skapning. En sommerfugl. Det er som en oppstandelse.

En av sommerfuglartene, heter Monarksommerfuglen. Hvert eneste år emigrerer millioner av dem fra kysten av Nord-Amerika, over Mexicogulfen til et sted i langt inne i jungelen i Mexico. Til å være så liten, er det en ekstrem reise. Men det spesielle, er at siden et sommerfuglliv er så kort, er det ikke de samme individene som starter på reisen, som kommer fram. Og sommerfuglene som kommer til Mexico for å få unger og dø, har aldri vært der tidligere. Likevel finner de veien. Hvordan er det mulig? Er det skaperen selv som viser vei?

Det kan være vanskelig å se veien vi skal gå, og ofte kan vi føle at vi har gått oss vill i livet. Men vi kan både håpe på – og tro – at vi blir ledet. Vi er i tiden etter pinse, hvor Den hellige ånd leder oss og viser vei. Det var hun Jesus lovet skulle komme.

Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden – Guds eget skaperverk – igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.

Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er. I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er. Derfor der det så destruktivt at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi – og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et mer menneskelig fellesskap.

Derfor er det så viktig at vi feirer regnbuemesser i kirker over hele landet og viser at kirkedøra er vidåpen. For Pride er viktig for kirken – og kirken viktig for Pride.

Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket – derfor kan vi elske.

Kirkens engasjement for Pride er med det også et håpstegn for verden – og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk. Og her i kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige. Vi er mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.

Den vissheten kan gi oss noen spørsmål å tenke på:

Bruker vi nok tid på å bli kjent med oss selv? Er vi opptatt av hvordan vi har det, og hva vi har behov for? Fyller vi dagene med det som er bra for oss, det som gir livet mening og farge? Det å elske seg selv, er å anerkjenne egne begrensninger og muligheter. Det er å akseptere – og omfavne – egen kjønnsidentitet og legning. Det er å være fornøyd med sitt eget utseende, og ikke sammenlikne seg med alle andre. Uansett hvor vanskelig det kan være i en verden der sosiale medier viser en falsk vellykkethet. Det er denne verden som stiller umenneskelige krav til oss, ikke Gud. For Gud kjenner våre styrker og svakheter, at vi er feilbarlige. Og vi får tilgivelse når vi gjør feil og kan starte med blanke ark.

Det fører oss over til siste del av budet: Elske sin neste.

Hva betyr det så å elske sin neste? Og hvem er vår neste?

Den kanskje mest kjente beskrivelsen av nettopp dette, er fortellingen om den barmhjertige samaritan. Der er det en mann som blir overfalt av røvere. Mens presten går forbi, er det samaritanen, som tilhørte en folkegruppe som ble sett på som uren, som er den som viser kjærlighet overfor den fremmede og som hjelper ham. Vår neste kan derfor være hvem som helst. Så spørsmålet som slår mot oss denne dagen er: Gjør vi nok for folka rundt oss? Er vi oss selv nok, eller går vi en ekstra mil med dem som strenger det av oss? Står vi opp for dem som blir trakassert og mobbet, som trenger et smil og en oppmuntring?

Det er et altså et vanskelig oppdrag vi får i dag, som vi må fortsette å utforske og samtale om. Både hver enkelt av oss, og sammen.

Men en god start er å anerkjenne at Gud har skapt oss, og resten av universet. Så kan vi kanskje prøve å bli enda litt bedre kjent med oss selv. Vi er skapt i Guds bilde, med evnen til å elske. Og kjærligheten kan forvandle oss. Kanskje det kan bety at vi har mulighet til å behandle oss selv bedre? Og la kjærlighet og omtanke, både for oss selv og andre, prege dagene våre. En verden hvor vi elsker Gud, elsker oss selv og elsker hverandre, vil bli en mer menneskelig verden.

Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den, lyder den gamle pilegrimsbønnen. La det også være bønnen når vi sammen skal finne og gå kjærlighetens vei.

Skrevet av Gard Sandaker-Nielsen

PRIDE: KrF har dessverre kastet seg på bølgen av folk som ønsker at regnbueflagget skal fires fra flaggstengene. Må de aldri lykkes.

Gard Sandaker-Nielsen
leder i Åpen folkekirke

Innlegg i Vårt Land 26. juni 2025

Det er mer støy rundt pride og strid om regnbueflagget enn på lenge. Det er flere trusler mot pride og skeive, og nye organisasjoner blir dannet der aktivister forkledd som fagpersoner tar til orde for at skolebarn må beskyttes mot pride og regnbueflagget. Og nå har KrF og leder Dag-Inge Ulstein bestemt seg for at det er for mye regnbueflagg – det holder med det norske flagget (!).

Trygghetssymbol

Regnbueflagget har blitt synonymt med den skeive bevegelsen, men regnbuen er også et gammelt symbol. I Første mosebok i Det gamle testamentet møter vi regnbuen som et tegn fra Gud. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det aldri igjen skal sendes en slik utslettende flom over jorden. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene. Og regnbuen har blitt et tegn til skeive om at her er du velkommen som du er. Her er det trygt å være. For mange har det blitt symbolet på at de er elsket akkurat som de er. 

Rommet var trangt

Da jeg var leder i Åpen kirkegruppe fra 2006 til 2010 var rommet for homofile i kirken trangt. Vi måtte banke på kirkedørene og be om møter med biskoper og andre kirkeledere for å fortelle historiene våre og hva det å bli utestengt gjorde med oss. Slik er det heldigvis ikke lenger. 

Folkekirken har endret seg, mye takket være Åpen folkekirke og våre forløpere. Nå blir LHBT+ lyttet til og flere av oss sitter som folkevalgte rundt bordene der beslutningene tas. To av samme kjønn kan gifte seg i alle landets kirker, og Den norske kirke har sluttet å forskjellsbehandle jobbsøkere som er gift med en av samme kjønn. 

Menigheter over hele landet, i Ørsta, Notodden, Sandefjord, Ellingsrud og Harstad, og mange, mange andre steder, feirer regnbuemesser og pride – fordi de forstår at det er viktig både for folk og for kirken. 

Fra å måtte stå på gangen, har regnbueflagget blitt hentet inn i kirkerommet og satt helt fram til alteret. 

Når KrF nå har bestemt at regnbueflagget bør fires (for godt?), er det dypt problematisk – og potensielt farlig. Politiet i Ungarn forbød forrige uke pride-paraden som forberedes i Budapest. Ulstein må forstå at slike vedtak ikke skjer i et vakuum. Skeives rettigheter svekkes i USA, og da er det fritt fram for andre land å følge etter. 

KrF gjør regnbuen splittende

KrFs leder påstår at de ikke sparker nedover. Uansett om de sparker eller ei, forsøker de med forslaget sitt å frata skeive det eneste tegnet på trygghet og anerkjennelse som bevegelsen har. Regnbuen, som forteller oss at vi er velkomne og elsket, bidrar KrF til å gjøre til et skittent og splittende symbol. 

KrF burde være mer opptatt av konsekvensene av regnbuepolitikken sin, istedenfor å fortsette å vise til vedtakets intensjon. For det bør ikke overraske noen om flaggvedtaket og kommunikasjonen rundt det, bidrar til nedriving av flere regnbueflagg og økt trakassering av skeive. 

Jeg er stolt, glad og takknemlig for at Den norske kirke har valgt en annen vei, og håper at KrF blir med på den. Det er aldri for seint å snu.

På årets Kirkemøte i Trondheim deltok 39 medlemmer fra Åpen folkekirke. Delegasjonen jobbet godt i komiteer og i plenumsbehandlingen og bidro til gode vedtak for folkekirken.

Kirkevalget 2027

Det ble vedtatt at valget i 2027 blir et digitalt valg som skal arrangeres samtidig med kommune- og fylkestingsvalget. I valget til Kirkemøtet og bispedømmeråd skal alle medlemmene i bispedømmet velge mellom ulike lister, som Åpen folkekirke, og en liste uten program nedsatt av en komité i bispedømmet. Les mer om dette i en egen sak her.

Folkevalgte som styringstjeneste

De kirkelige rådene er nå formelt en styringstjeneste i Den norske kirke, og Kirkemøtet vedtok å regulere dette i kirkeordningen. Dette er et viktig bidrag til å tydeliggjøre folkevalgtes ansvar og myndighet i ledelsen av folkekirken. I merknader fra kirkemøtekomiteen blir det understreket flere saker som Åpen folkekirke har vært en pådriver for:

• Kirkelige verv er en pålagt styringstjeneste i Den norske kirke, til forskjell fra annen frivillig tjeneste. Opplæring er viktig for at alle som blir valgt kan utføre tjenesten på en tilfredsstillende måte. Det må settes av nok ressurser for at folkevalgte kan være gode ledere og sikre at rådene kan lykkes med å utføre oppdraget sitt.
• Mye myndighet og ansvar er lagt på folkevalgte ledere lokalt i soknet, regionalt i bispedømmeråd og sentralt i kirkerådet, mellomkirkelig råd og samisk kirkeråd. Komitéen mener det vil være hensiktsmessig at det blir tydeliggjort hva slags arbeidsoppgaver som inngår i rollen og hva slags forventninger fellesskapet bør ha til de ulike ledervervene. Komitéen oppfordrer Kirkerådet til å vurdere om dette kan gjøres gjennom en lederplattform eller lederinstruks.
• Komitéen er opptatt av at Den norske kirke må legge til rette for gode nettverk og løpende dialog mellom rådsledere på ulike nivåer. Det kan bidra til å sikre bedre sammenheng i Den norske kirke. Erfaringene fra samrådene bør tas med i det videre arbeidet og nye møteplasser bør utvikles i samarbeid med representanter for de ulike rådene.

Noen andre saker vedtak fra Kirkemøtet:

• Biskopene skal fremdeles ha arbeidsgivers styringsrett over prestene, samtidig som biskopens tilsyn overfor alle ansatte ble styrket.
• Den nynorske versjonen av den apostoliske trosbekjennelsen fikk en liten, men symbolsk viktig endring. Der det før sto «Eg trur på Gud Fader, den allmektige, som skapte himmel og jord», sier vi nå: «Eg trur på Gud Fader, den allmektige, skapar av himmel og jord». Endringen ble gjort for å understreke at Gud både har skapt, og fortsatt skaper denne verden.
• Kirkemøtet vedtok å satse på unge og unge voksne i neste års budsjett. 
• Et enstemmig Kirkemøte vedtok nye regler for fellesordninger. Reglene skal legge til rette for at ressurser kan flyttes fra administrative oppgaver til kjerneoppgaver. I tillegg skal de gjøre kirken mer tilgjengelig for medlemmer, frivillige og interesserte.

På søndagen ble det dessuten feiret gudstjeneste i forsoningens tegn i Nidarosdomen, med liturgi, bønner og salmer på kvensk, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og norsk. Les mer om årets kirkemøte og se alle vedtakene på kirken.no: https://www.kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/tidligere-kirkemoter-i-den-norske-kirke/kirkemøtet-2025/

Kirkevalget i 2027 vil bli gjennomført som et digitalt valg med begrensede muligheter for oppmøte. Valget vil som tidligere gjennomføres i samme periode som kommune- og fylkestingsvalget. Det vedtok Kirkemøtet denne uken.

– Åpen folkekirke fikk som forventet ikke gjennomslag for at kirkevalget som hovedregel skal være mellom selvstendige lister. Det betyr at også det også ved neste valg vil være en liste uten program som settes sammen av en nominasjonskomite i bispedømmet. Heldigvis ble et forslag om at det kun skulle være menighetsrådene som skulle velge bispedømmeråd og Kirkemøtet nedstemt. Det var viktig for oss at absolutt alle medlemmer skal være med å bestemme hvem som skal lede Den norske kirke, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Det ble også vedtatt det skal nedsette en bredt sammensatt arbeidsgruppe, som skal vurdere og foreslå fremtidig sammensetning og valgordning. Åpen folkekirke ser fram til å bidra i et slikt arbeid.

Gard Sandaker-Nielsen holdt et innlegg som gir gode argumenter for hvorfor Åpen folkekirke ønsket å videreutvikle valgordningen:

Kirkevalget er til for at alle medlemmene skal kunne stille til valg og være med å bestemme hvem som skal styre Den norske kirke. Det er mye som burde vært kommentert, men jeg går rett på der uenigheten er størst.

Åpen folkekirke mener at Den norske kirke med sin landsdekkende organisering har et demokrati som likner mer på strukturer i det demokratiet vi kjenner fra stat og kommune. I en landsdekkende folkekirke med over 3,4 millioner medlemmer vil ikke folk kjenne kandidatene som stiller til valg på regionalt og nasjonalt nivå. Demokratisk legitimitet bygger blant annet på at velgerne bør kjenne kandidaters syn på sentrale saker og kunne forvente at de som valgte representanter står for dette synet når det kommer til konkrete beslutninger.

Det betyr at vi bør ha direktevalg til alle rådene. Og med to valgordninger i én, er dagens valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet vanskelig å forstå for velgerne. I tillegg kan den ha utilsiktede konsekvenser. Med personvalg internt på nominasjonskomiteenes lister, kan velgerne bidra til å få innvalgt kandidater som er grunnleggende uenig med dem. Det er en demokratisk utfordring flere burde være opptatt av.

I ti år har vi derfor jobbet for at kirkevalget skal gjennomføres mellom selvstendige lister. I starten mente mange at det var urealistisk at flere grupperinger skulle stille til valg. Det ser vi var feil.

Noen hevder at Åpen folkekirke går til kamp mot nominasjonskomiteenes lister. Det stemmer ikke. Vi ønsker at velgerne skal vite hva de får og hvem de stemmer på. Vi ser at det er uenighet om dette prinsippet. Her tenker vi rett og slett ulikt om hva som er et godt kirkedemokrati og hvordan kirken skal styres.

Uansett hva vi legger vekt på, er det viktig å ikke undervurdere de demokratiske utfordringene kirken hadde før 2015-valget. Da skjedde maktutøvelsen ofte i det skjulte og mye skjedde bak lukkede dører. Mindretallet hadde dårlige kår. Nå er uenigheten tydeligere og flere grupperinger forteller i forkant av valget hva de ønsker for Den norske kirke.

26 av dere er innvalgte på nominasjonskomiteenes lister. Dere bidrar med viktig erfaringer og kompetanse inn i Kirkemøtet. Akkurat som oss andre. Jeg håper at mange av dere også vil møte på Kirkemøtet etter valget i 2027. Men da som representanter for Bønnelista, Frimodig kirke, Åpen folkekirke, eller helt nye lister, om det er grønn kirke-lista, eller lista for kandidater som ikke vil ha et program. 

Kirkevalget i 2027 bør altså være et direkte valg hvor bispedømmets medlemmer velger mellom lister med ulik profil, ikke som i dag mellom lister med ulik profil, og en liste med kandidater med ulik profil. Og dette ønsker altså vi for velgernes skyld.

Les hele vedtaket på kirken.no: https://www.kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/2025/vedtak/vedtak%20i%20km%2010_25%20rammer%20for%20kirkevalget.pdf

– Jeg er imponert over det arbeidet som gjøres for å skape en åpen og inkluderende kirke, sa tros- og livsynsminister Lene Vågslid da hun fremførte sin hilsen ved starten av Åpen folkekirkes landsmøte i Drammen lørdag. – «Gjør døren høy, gjør porten vid» er en salme vi er glade i. Åpen folkekirke har gjennom sitt arbeid bidratt til at Den norske kirke har fått til nettopp det, sa Vågslid, og la til: – Dere har kjempet og fått gjennomslag for at likekjønnede par kan gifte seg i kirken. Og dere har kjempet og fått gjennomslag for at kirken ikke skal kunne forskjellsbehandle ansatte og arbeidssøkere på grunn av at de er gift med en av samme kjønn, sa hun og ønsket landsmøtet lykke til i det videre arbeidet.

Biskopen: Mangfold er ikke en trussel, men en ressurs

Den lokale biskopen, Jan Otto Myrseth i Tunsberg, ønsket delegatene velkommen til Drammen og hans bispedømme. Han fortalte om viktigheten av å skape åpne, rause og kristne fellesskap som inviterer til tro.

– Vi trenger hjelp til å bygge et samfunn der mangfold ikke er en trussel, men en ressurs. Vi trenger hjelp til å utvikle et samfunn som både er livssynsåpent og tolerant. Her må nabolag, skole og alle gode krefter bidra, sa biskopen, som gledet seg over at stadig flere unge nå søker til kristen tro.

Venner i alle regnbuens farger!

Leder i vår svenske søsterorganisasjon, Karin Janfalk i Öppen kyrka, var til stede under hele landsmøtet. Den sprudlende damen hilste delegatene ved møtets start med både skjemt og alvor, og med følgende inngang: «Kära vänner i alla regnbogens färger!» Hun fortalte om felles utfordringer i våre to land og la blant annet vekt på spørsmålet: Hvilke planer kan vi legge for å nå frem til barn og unge.

Kirken må løfte fram håpet

I åpningstalen til landsmøtet tok leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen, utgangspunkt i uroen som nå preger verden. – Er det noen som skal løfte fram håpet i disse urolige tider, så er det kirken. Evangeliet, som betyr «godt nytt», er en motgift mot egoisme og hat. Jesu oppfordring om at vi ikke bare skal elske oss selv og vår neste, men selv våre fiender, er det motsatte av hva noen sterke menn forkynner i disse dager. – Budskapet om at kjærligheten, livet selv, overvinner døden, det gir oss mot til å stå opp imot urett og å møte morgendagen både med åpent ansikt og løftet hode, sa ÅF-lederen blant annet før han åpnet landsmøtet.

Hele leders tale til landsmøtet kan leses her

Åpen folkekirkes landsmøte vedtok at finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn fortsatt bør være en oppgave for fellesskapet, på linje med finansieringen av andre sentrale samfunnssektorer. Det bør derfor ikke innføres medlemsavgift eller kirkeskatt.

– Å sikre en fortsatt god og forutsigbar finansieringsordning er avgjørende for at Den norske kirke kan være og videreutvikles som en folkekirke som er til tydelig stede i menneskes liv og har åpne dører over hele Norge. Det er positivt at regjeringen og de fleste partiene på Stortinget anerkjenner dette, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på utformingen av tilskuddsordningen for Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn. Utvalget skal kartlegge hva som er utfordringer med dagens finansieringsmodell og foreslå minst én «ny og framtidsretta finansieringsmodell av Den norske kirke og andre trus- og livssynssamfunn». Mandatet slår fast at Grunnloven ikke skal endres. Som en del av utredningen skal utvalget kartlegge Den norske kirkes samfunnsoppdrag som landsdekkende og demokratisk folkekirke.

Åpen folkekirke mener at i arbeidet som regjeringen har startet blir det viktig og riktig å sikre likebehandling av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, gjennom å behandle likt det som er likt. Landsmøtet vedtok noen ulike modeller som kan ivareta dette.

Les hele vedtaket til landsmøtet: 

Det bør ikke innføres medlemsavgift eller kirkeskatt. Dåpen bør være eneste medlemskriterium. Finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bør fortsatt være en oppgave for fellesskapet, på linje med finansiering av andre sentrale samfunnssektorer fordi staten «anerkjenner tros- og livssyn som et fellesgode i samfunnet…» ((St. meld. nr. 17 (2007–2008): 18)) 

Den norske kirkes oppdrag og rolle som en folkekirke med lokal aktivitet og tilstedeværelse med åpne kirker og ansatte over hele landet må sikres i en justert finansieringsmodell. I arbeidet som regjeringen har startet mener vi at det blir viktig og riktig å sikre likebehandling av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, gjennom å behandle likt det som er likt.  

Det er flere alternativer som bør vurderes: 

1. Flere av de særskilte funksjonene Den norske kirke gjør på oppdrag fra samfunnet som folkekirke, kan trekkes ut av beregningsgrunnlaget for støtten til andre tro- og livssynssamfunn. Det kan for eksempel gjelde forpliktelsen til lokal tilstedeværelse og aktivitet i alle sokn, lokal og nasjonal beredskap og Den norske kirke som kulturaktør. 
2. Det kan vurderes å gå bort fra prinsippet om at reguleringen er knyttet til medlemstall og at den årlige justeringen av støtten til trossamfunn utenfor Den norske kirke, skjer basert på den prosentvise endringen Den norske kirke får i sine tilskudd fra stat og kommune.  
3. Deler av tilskuddet til trossamfunn utenfor Den norske kirke kan knyttes til aktivitet, tilstedeværelse, eller bestemte formål. Den norske kirke har et lovfestet krav om aktivitet og tilstedeværelse med bygg og ansatte over hele landet. En slik justering vil dermed bidra til større grad av likebehandling.

Illustrasjon: Sakshaug gamle kirke. Foto: Morten Dreier. Lisens: CC BY-SA 2.5

Åpen folkekirke mener at det er avgjørende at Den norske kirke satser på opplæring i kristen tro for at den skal være en bred folkekirke.

På Kirkemøtet 2026 skal det etter planen vedtas nye rammeplaner for fagfeltet kirkelig undervisning og læring. Disse skal tydeliggjøre hvordan menighetene skal jobbe med og gi undervisnings til de ulike aldersgruppene.

– Kunnskapen om tro, Bibelen og kristendommen er dessverre i ferd med å forvitne i store deler av befolkningen, spesielt blant barn og unge. Opplæring og kunnskap om kristendommen er derfor et grunnleggende folkekirkeprosjekt. Blant annet vil være viktig å etablere språk for å snakke om liv, tro og tvil i konfirmasjonstiden, samt å gjøre bibelfortellinger og kristen tro aktuell og tilgjengelig for unge i en ny tid, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Landsmøtets vedtak:

• For at Den norske kirke skal være en bred folkekirke, er det nødvendig å satse på opplæring i kristen tro. Det er behov for rammeplaner som angir et konkret innhold og som har en god balanse mellom sentralt angitt innhold og lokal valgfrihet. Rammeplanene bør inneholde et gjennomtenkt utvalg av tekster, salmer, bønner og ulike trospraksiser. Ikke minst er det viktig med angivelse av et bredt utvalg av bibelfortellinger. Det bør utvikles konkrete planer, med anbefalinger av kjernestoff i ulike aldersgrupper. 
• Mange barn og unge opplever maktesløshet og redsel overfor framtida. Kirka må formidle håp og muligheter for handling og fellesskap, en tro på at verden kan bli bedre og at vi som kirke og barn og unge selv kan bety en positiv forskjell. Ungdommens kirkemøte har ved flere anledninger etterlyst at kirken aktualiserer ulike tema som psykisk helse og seksualitet, blant annet i konfirmantarbeidet. Det er viktig at rammeplanene tematiserer dette.  
• Undervisningen må legge til rette for å erfare trospraksis i fellesskapet. Det kan skje gjennom deltagelse i gudstjeneste og nattverd, og andre trospraksiser, som for eksempel lystenning, sang, bønn, gjøre korsets tegn og pilegrimsvandring.  Undervisningen skal skape eierskap og tilhørighet til egen kirke og gi trygghet og glede i å delta i de rituelle handlinger. 
• Åpen folkekirke ønsker å styrke foresattes og fadderes mulighet til å utføre oppdraget sitt, for eksempel gjennom samlinger, godt fysisk materiell og tilgang til en egen ressursside i den digitale ressursbanken.  
• Menigheter bør inspireres til å dele planer og erfaringer med hverandre. For eksempel bør ulike konfirmasjonsplaner legges ut lett tilgjengelig i ressursbanken, slik at undervisningsansatte kan lese hverandres planer og bruke hverandres stoff.  
• Landsmøtet oppfordrer Åpen folkekirkes medlemmer i bispedømmeråd, Kirkemøte og Kirkeråd til å engasjere seg i denne saken og arbeide for at rammeplanene som nå utvikles skal bli gode verktøy for menighetene.

(Illustrasjon: Barn og unge deltar i trosopplæring i kirka si. Foto: Hanne Moesgaard Skjesol)

Åpen folkekirke mener det er avgjørende at Den norske kirke ivaretar kulturens og kirkemusikkens plass i kirkens liv. Landsmøtet uttrykte bekymring for kirkemusikkens plass og svikten i rekrutteringen til kirkemusikkutdanningene. Et korskoleløft kan være et svar på denne utfordringen – og på sikt bidra til at rekrutteringen til kirkemusikalske utdanninger og stillinger i kirken blir bedre. 

– Den norske kirke er Norges største arbeidsgiver for profesjonelle musikere. I kirkemusikerne har kirken en unik ressurs og kompetanse. For at ambisjonene for kunsten og kirkemusikken skal kunne virkeliggjøres, må kirkemusikken gis økt oppmerksomhet og status. Kirkemusikken er en sentral del av kirkens primærvirksomhet og ikke virkemiddel for noe annet og viktigere, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen. Han legger til at kirken må bidra til at samfunnet ser viktigheten av kirkemusikk og kirkemusikkutdanning.

Landsmøtet 22. og 23. mars gjorde dette vedtaket:

Åpen folkekirke ser med bekymring på kirkemusikkens plass i Den norske kirke framover. Kirken står overfor en rekrutteringskrise og vil om bare få år mangle hundrevis av kirkemusikere.

Åpen folkekirke ønsker velkommen et løft av de praktisk-estetiske fagene i grunnskolen. Kirken er i den forbindelse en naturlig og tilgjengelig arena som kan bidra til å synliggjøre og styrke kulturens plass i samfunnet. Åpen folkekirke oppfordrer Den norske kirkes sentrale, regionale og lokale råd til å fremme ulike tiltak for å løfte kunsten, kulturens og kirkemusikkens sentrale plass i kirkens liv.

Åpen folkekirke vil arbeide for å styrke kirken som kulturbærer gjennom ulike uttrykk. Kirkens kulturliv og kunstuttrykk skaper verdifullt engasjement og kan styrke tilhørighet til kirken.

Åpen folkekirke mener at et korskoleløft, hvor menighetenes korarbeid styrkes og systematiseres, vil være et viktig bidrag for å lykkes. Det kan øke rekruttering til kirkens kulturaktiviteter – og vil være viktig for å gjøre en kirkemusikkutdanning og yrket som kirkemusiker aktuelt og attraktivt for flere.

(Illustrasjon: Julekonsert i Biri Kirke desember 2024. Foto: Sveinung Moesgaard Skjesol)