Les Gards tale fra årsmøtet 2020

Under Åpen folkekirkes årsmøte 7. mars gav leder Gard Sandaker-Nielsen sin tradisjonelle oppsummering av året som har gått og tida som ligger foran. Les Gards tale her.

Kjære alle sammen! Gratulerer med valgseieren! Det begynner å bli en stund siden, og mange av oss er i full gang med de nye vervene våre, men nå når vi nå samles må, vi feire. For det var virkelig ikke gitt at vi skulle klare det!

De siste årene har vi registrert at det er noen som mener at Åpen folkekirkes tid er over. I valgåret ble det noen spaltemeter om hvor uviktige vi er og hvor selvfølgelig budskapet vårt er. Det er mange som ikke liker at vi har fått posisjoner og har styrt Den norske kirke de siste fire årene. Og de liker ikke at vi har tatt Den norske kirke en mer inkluderende retning.

Men: Medlemmene i Den norske kirke ville det annerledes, selv om jeg vil si at dette valget var enda mer forvirrende enn i 2015. Vi fikk rett over 50 pst. av stemmene og fornyet tillit.

Kjære årsmøte: Det betyr at vi skal få fortsette å lede an i arbeidet for en åpen og demokratisk folkekirke i alle fall fram til 2024!

Takket være at vi sammen – ikke minst dere som sitter her – har jobbet så utrolig hardt, fikk vi overbevist over halvparten til å bruke stemmeseddelen vår denne gangen. Det er ikke få arbeidstimer som ble lagt ned på stand og for å gå med løpesedler, i samtaler med folk og i møter, i praktisk arbeid, og med skriving av leserinnlegg og budskap i sosiale medier. Og det nyttet!

Jeg har lyst til å trekke fram noen få ting fra valgkampen – selv om mange saker og folk hadde fortjent å bli løftet fram.

For min del var kanskje de viktigste erfaringene samtalene jeg hadde med folk. Det var en god temperaturmåling på folks kirke(valg)engasjement. Noen var utrolig glad for at jeg stod der og takket for viktig informasjon. Noen heiet. Noen husket på at kirke var viktig, og meldte seg inn igjen. Og andre var helt apatiske da jeg spurte om de visste at det var et kirkevalg eller var medlemmer av Den norske kirke. Noen ble også sinte. Det er dette mangfoldet av mennesker vi er kirke for og som vi må kommunisere med, begeistre og bevege. Det var et stort spenn, og det var ganske nyttig å bli minnet på.

Det var gøy å oppleve fellesskapet mellom oss på ÅF-listene og andre som stilte opp i valgkampen. Sammen inspirerte vi hverandre til å gjøre enda litt mer. Også denne gange opplevde vi at vi ikke var alene og mange jobbet for at vi skulle få stor oppslutning.

To illustrerende eksempler er Konsert for en åpen kirke i Kulturkirken Jakob og de mange partiene og organisasjoner som oppfordret folk om å stemme på oss. Det viser at vi klarer å mobilisere bredt.

Denne gangen hadde to konkurrenter, på den ene siden, en tydelig Bønneliste i ni bispedømmer, og elleve lister fra nominasjonskomiteene, ikke på den andre siden, men med kandidater spredt i det kirkepolitiske landskapet, både på den ene og den andre siden.

Bønnelista sørget for at vigselssaken ble aktualisert på nytt, for mange av deres kandidater ville fjerne den felles vigselsliturgien. Dermed ble det synlig for alle at kampen faktisk ikke er over, og at det er viktig å stemme for at ikke utviklingen skal gå i en annen retning.

Valgordningen ble like forvirrende som vi hadde varslet om på forhånd. Det at vi har to typer lister, Åpen folkekirke og Bønnelistas, som er reelle lister, og nominasjonskomiteens liste som skulle være bredt sammensatt. Vi hadde dermed to valgordninger i en. Dette var naturlig nok forvirrende for velgerne. Og det ble ikke mindre forvirrende av at Nominasjonskomiteenes lister fremsto med en felles profil og med et felles budskap. Man kan si at de på en måte selv skapte listen de hadde kjempet så hardt imot. Og de kjørte fram budskapet om at de var menighetenes liste- «foreslått av menighetene selv».

Uansett, jeg skal ikke bruke mer tid på valgmotstanderne våre. Jeg skal bruke de neste minuttene på det vi har fått til og det som kommer. Men jeg vil gjerne komme med en spådom: I 2023 finnes det ikke noe nominasjonskomiteer, nedsatt av valgråd som er nedsatt av bispedømmeråd, som skal lage valglister. Da har alle listene samlet seg om ett eller annet de har til felles – en eller annen form for program. Kort sagt: lister er kommet for å bli og ved neste valg tror jeg valgordningen vil være enklere. Det fortjener kirkedemokratiet. Og kan kanskje bidra til at den totale oppslutningen om valget går opp igjen, for årets resultater var alt for dårlig.

Vi har nå fått valgt seks ledere av bispedømmeråd og fem nestledere. På Kirkemøtet får vi fasiten på hvordan Kirkerådet og Mellomkirkelig råd vil bli seende ut. Vi satser på godt gjennomslag og tydelig ÅF-profil. Og vi arbeider selvsagt allerede med saken.

Noen steder har konstitueringen i bispedømmerådene gått fredelig for seg. Andre steder har det vært stor uenighet og det er har blitt offentlig oppmerksomhet. En av debattene som har kommet, er rollen til de kirkelig ansatte i rådet. Biskopen har rett til å stemme på hvilket som helst av medlemmene i rådet. Samtidig skal biskopen ivareta sin samlende rolle. Og det er klart at velgernes mandat bør ha en viss vekt når de kirkelig ansatte medlemmene av rådet skal velge hvem som bør bli medlem. Til de som lurer på hva Åpen folkekirke tenker om ansattes plass i kirkedemokratiet, vil jeg si at dere har en viktig kompetanse som trengs i styringen av kirken. For å gjøre gode beslutninger, er det avgjørende at de besluttende organene har solid teologisk og kirkefaglig kompetanse. Det vil det også være behov for i fortsettelsen.

Over nyttår ble vi kontaktet av representanter for nominasjonskomiteenes lister om vi ville være med i samtaler om hvordan vi kan sikre at Kirkerådet blir representativt sammensatt. De 29 KM-medlemmene på nominasjonskomiteens lister har gitt mandat til tre personer om å gå i forhandlinger med Bønnelista og oss. Henvendelsen ble drøftet i landsstyret og styret, og vi har valgt å innlede samtaler. For Åpen folkekirke er det viktig å sikre gjennomslag og solid representasjon i Den norske kirkes styrende organer. Samtidig skal vi bidra til en fordeling som på en god måte speiler sammensetningen av de leke representantene i KM.

Siden valgordningen til Kirkerådet ikke tar høyde for ulike lister, er det viktig at både metoden og et eventuelt fremforhandlet resultat på en transparent og demokratisk måte skulle forankres i Kirkemøtet.

Delegatsamlingen vår diskuterte forhandlinger og forslaget til fordeling grundig i går, og konkluderte med at det ikke er grunnlag for å fortsette arbeidet. Det er demokratiske hensyn som ble utslagsgivende. Det ene er at de 39 øvrige medlemmene av Kirkemøtet, biskopene, prestene, de lek kirkelig tilsatte, de samiske representantene og døvekirkens representant, ikke er delaktige i utarbeidelsen av et slikt forslag og har dermed ikke reell innflytelse over sammensetningen av KR. Hele Kirkemøtet bør kunne ha innflytelse på sammensetningen av hele Kirkerådet. En annen viktig grunn er at de samiske medlemmene, samt døvekirkens representant, i realiteten ikke er valgbare til en kirkerådsplass i en slik forhandling mellom tre grupperinger. Det var så vanskelig å akseptere, at det i seg selv var en grunn til ikke å gå for en slik løsning.

LHBT

I år er det tre år siden vi skapte historie og kirken kunne vie alle par som ønsker det. Situasjonen er i ferd med å normalisere seg – det er veldig bra. Men: Det er fortsett jobb å gjøre!

Vi har fått et LHBT-utvalget. Etterpå skal vi få en orientering og vi kan vedta noen forventninger til det videre arbeidet. For dette er viktig! Bare Bønnelistas kommentar om arbeidslivsundersøkelsen som er sendt ut, viser det. Steg for steg skaper vi større rom og aksept i folkekirken vår. Det skal vi fortsette å gjøre. Det gjør vi i hverdagen. Og vi gjør det på fest – i Pride over hele Norge!

Det er så deilig å se Åpen folkekirke og kirken toge for kjærligheten og retten til å være seg selv! Det skal vi også selvsagt fortsette med! Denne utviklingen har vi virkelig bidratt til! Stadig flere steder åpnes kirkene for regnbuemesser og vi ser at kirken støtter og heier på LHBT. For fem-seks år siden ville det vært utenkelig med regnbuemesse og pride i Ørsta og Volda. ÅF har vært med å skape et bredt, folkelig engasjement for en kirke og et samfunn som ikke diskriminerer. Men arrangementene er også uttrykk for at det er behov for fortsatt kamp. Derfor kommer vi til å fortsette å arbeide for at Den norske kirke skal bli bedre, både som arbeidsgiver og som fellesskap.

Ny trossamfunnslov

Om ikke så lenge skal Stortinget vedta ny trossamfunnslov. Dette har vi ventet på i mange år. I siste runde, har vi hatt tre budskap, i tillegg til at det er mye som har blitt bra i forslaget som er sendt til Stortinget. Vi har anbefalt at bestemmelsen om at kirkevalg holdes samtidig med offentlige valg ikke blir en kan-bestemmelse. Vi har anbefalt at loven fastsetter hvilke oppgaver soknet har og dermed trygger lokalkirken. Og vi har pekt på at større deler av den offentligrettslige reguleringen av Den norske kirke bør fortsette å gjelde, som offentlighetsloven. På torsdag ble det klart at våre – og Kirkemøtets – ønsker ikke blir tatt til følge. Det beklager jeg. Men nå får vi ta regjeringen på alvor når den understreker at endringene ikke skal endre verkens statens eller kommunens forpliktelse overfor kirken. Samtidig er det viktig at Kirken nå får større muligheter til å organisere seg selv. Det blir viktig når vi nå skal bygge en nye kirkeorganisasjon.

Organisering av Den norske kirke

For arbeidet med å skape en god og effektiv organisering av Den norske kirke har kommet i et nytt spor. Det er bra – og på høy tid! Dette er en sak hvor vi fram til nå har vært uenig i hva som er best. Åpen folkekirke ble kritisert for at vi ikke tok stilling til en modell i valgprogrammet vårt- Men jeg mener at det hadde vært uansvarlig.

Vi må være konstruktive og bidra til at vi kanskje finner nye løsninger som er mer samlende for hele kirken enn det som har vært tilfelle til nå. Vi skal heller ikke gjøre noe vedtak på dette årsmøtet. Men vi skal aktivt være med i diskusjonene framover, og medlemmene og tillitsvalgte i regionlagene må engasjerer og involveres. Så må vi før Kirkemøtet skal behandle saken, også legge til rette for en skikkelig ÅF-debatt.

Ny preses

Under Kirkemøtet i Trondheim i april skal ny preses innsettes. Olav Fykse Tveit har et utrolig godt utgangspunkt og vi må be om at han vil bli til velsignelse for hele kirken vår. Vi ser fram til godt samarbeid! Og jeg vil også benytte anledningen – fra denne talerstolen – å takke Helga Haugland Byfuglien for solid innsats og hardt arbeid over mange år. Vi ønsker henne mange og meningsfulle år – i annen tjeneste og med andre oppgaver.

For noen år siden viste en undersøkelse vi fikk gjennomført at det var veldig få som visste navnet på en biskop i Den norske kirke. Det er ikke i seg selv et mål å være på alles lepper, men vet ikke folk om deg, er det også vanskelig å være et godt forbilde. Så jeg håper at vi kan få biskoper som tar stilling i utfordrende spørsmål, som våger å være kirkens ansikt i det offentlige ordskiftet og som er villig til å repetere budskapet så mye at folk får det med seg.

Et sterkere og mer organisert Åpen folkekirke

I juni feiret vi fem år! Fem år! Tenk det – og hva vi har fått til på så kort tid. Arbeidet har vært frivillig og vi har lagt ned tusenvis av timer. Og det er medlemmenes bidrag som har vært det økonomiske grunnlaget. Med unntak av i valgkampene, da vi har fått privat støtte, i tillegg til at vi fikk et solid bidrag fra Kirkerådet i 2019. Nå er tiden moden for å utvikle organisasjonen videre. Dere blir bedt om å vedta nye vedtekter og en mer robust organisering av Åpen folkekirke på dette årsmøtet. I tillegg ønsker vi å sette noen hårete mål. For at vi skal lykkes med alt dette, forutsetter det at vi trenger å styrke økonomien. En av de viktige sakene blir å styrke rammevilkårene for kirkedemokratiet.

Kirkemøtet skal i april behandle en sak om støtte til nomineringsgrupper som har medlemmer av Kirkerådet. Målet er at det skal bidra til at vi kan skape et levedyktig og framtidsretta demokrati i kirken. Det betyr at Åpen folkekirke vil få muligheten til å utvikle en organisasjon som faktisk er rustet til å skape, forankre og få gjennomslag for ny kirkepolitikk og gi nødvendig støtte til våre tillitsvalgte. Og følge opp medlemmer og arrangere gode og aktuelle møteplasser. Åpen folkekirke skal ta ansvar og sammen med andre aktører være med på å lede og utvikle Den norske kirke framover. Men for at Åpen folkekirke skal kunne gjøre dette på en god måte, må vi utvikle organisasjonen vår.

Så langt i år har 420 betalt medlemsavgiften for 2020. Det er bra. Men potensialet er så mye større. Så vi må alle gjøre en ekstra innsats for å verve venner, familie, kollegaer og folk i menigheten. For vi trenger både litt mer penger og en heiagjeng som er med å drar lasset. Medlemmer gir begge deler. Sammen skal vi sørge for at vi er over 3000 ÅF-ere i 2023!

Framover

Folkens,

Jeg har vært leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd de fire siste årene. Det har vært gøy, slitsomt og utrolig meningsfullt. For vi har fått til store ting sammen!

I desember ble jeg valgt til leder i Oslo bispedømmeråd for en ny periode. Og jeg har sagt ja til å stille meg til disposisjon for Åpen folkekirke i to nye år. Det kunne vært naturlig å gi stafettpinnen videre når jeg har ledet så lenge. Og jeg har virkelig vurdert om det var riktig. Men jeg opplever at Åpen folkekirke fortsatt er et prosjekt og en organisasjon som må sette seg litt tydeligere. Ikke minst trenger å sørge for at makten vi har fått av medlemmene i kirken, blir forvaltet på en god måte mellom valgene. For å sikre det, trenger vi å styrke den demokratiske strukturen og få de ulike organene og grupperingene til å henge litt bedre sammen – og snakke godt sammen. Det har jeg lyst til å være med å bidra til framover.

Åpen folkekirke har kommet for å bli i styringen av Den norske kirke.

Og vi styrer fordi vi ønsker at oppslutningen om folkekirken skal øke, at flere skal døpe og bli døpt, gifte seg og konfirmeres. At flere deltar og bruker kirkene.

Kirken skal ikke være småborgerlig, men ha plass til alle. Vi skal prøve å gjøre det normalt igjen å gifte seg i kirken i byene. Kanskje kan folk gifte seg foran et sidealter i en domkirke, mens kirken også er åpen for alle andre – til bønn, stillhet og lystenning. Kanskje kan vi få til utlån av dresser, kjoler og dåpskjoler? Økonomi, eller litt utfordringer i slekta, skal ikke være grunn til å velge bort verken dåp, konfirmasjon eller kirkebryllup.
Hverdagskirken må synliggjøres og fortelles om, og vi må bli bedre til å lære av hverandre.
Vi skal bidra til at flere kirker blir åpne – også fysisk.
Vi skal bidra til å utvikle ny folkekirketeologi
Vi skal bidra til mer bruk av samisk i gudstjenester og i trosopplæringa
Vi skal bidra til at vi får en kirkeorganisasjon som henger sammen.
Og vi skal arbeide for at kirken er en tydelig stemme samfunnsdebatten.
Vi skal bidra til at kirken får nye flotte – og flere – medarbeidere.
Vi skal fortsette å være tydelige på at det ikke er A og B-medlemmer i kirken.
Vi skal utvikle kirkedemokratiet videre.
Vi vil ha en kirke som likebehandler alle ansatte og tilsetter kun på basis av kompetanse og egenskaper. Ikke kjønn eller seksualitet.
Og mye, mye mer!

Vi ser altså allerede framover. Men i dag kan vi også koste på oss å ferie at vi klarte det. For vi gjorde alle spådommer til skamme, og fikk litt mer enn annenhver stemme. Åpen folkekirke – vi – har levert. Nå gleder jeg meg til at vi sammen skal skape neste kapittel av historien.