Publisert

I Dagen: Leder i Åpen folkekirke svarer om valgordning, deltagelse og demokrati i Dagen.no

Egil Morland i Frimodig kirke omtaler i Dagen 3. juli Åpen folkekirke i lite positive ordelag. Det lever jeg godt med. Det som er verre, er hvordan han omtaler og karakteriserer mange av Den norske kirkes medlemmer.

Morland hopper bukk over at Den norske kirke er en folkekirke som er geografisk inndelt i sokn. Det finnes ikke «nominelle medlemmer» i Den norske kirke. Vi har døpte medlemmer. Selv om det kanskje ikke er godt nok for Morland og Frimodig kirke, er det godt nok for Den norske kirke og for oss i Åpen folkekirke. Det er disse menneskene som utgjør folkekirken vår.

Det var tverrpolitisk enighet da Stortinget la et styrket kirkedemokrati som premiss for å avskaffe statskirken. Kirkemøtet har ved flere anledninger med overveldende flertall vedtatt at kirkevalget skal skje samtidig og i umiddelbar nærhet til offentlige valg. Morland og Frimodig kirke ønsker seg tilbake til tidene da kirkevalget foregikk etter en helt vanlig gudstjeneste hvor kun «de skikkelig kristne» deltok.

Vi i Åpen folkekirke håper de ikke kommer i posisjon til å realisere denne visjonen. Vår jobb er ikke å dømme mennesker og måle deres tro og tvil. Derimot både kan og skal vi åpne kirkene for alle og legge til rette for at nåden forkynnes.

Vi i Åpen folkekirke tar folks medlemskap i kirken og deres tro på alvor, og mener at alle som er medlemmer bør være med å velge kirkens lederskap. Alt for lenge var kirkevalgene for de få. I en landsdekkende folkekirke må demokratiet og valg gjennomføres på en annet måte enn i en forening.

Åpen folkekirke har bidratt til at velgerne skal ha tydelige alternativer å velge blant. At Frimodig kirke kommer etter og i dette valget bidrar med et nytt alternativ er positivt for kirkedemokratiet.

Med stemming på nett på kirkevalget.no fra 10. august, tar kirken et nytt steg for at valget skal være for de mange. Det er vi glade for, og håper at medlemmene benytter seg av muligheten. En stemme på Åpen folkekirke er en stemme på et sterkt demokrati og en kirke som ikke gjør forskjell på folk. – Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke.

Alle kirkens medlemmer bør (be)stemme
Publisert

Å være kirkepolitiker er hard jobbing

Kritikken Åpen folkekirke får av Frimodig kirke i Vårt Land og Dagen 2 juni er virkelig verdt å merke seg. Av alle ting, blir vi kritisert for å ville for mye og ikke hvile nok i nåden.

Dette svaret er utgitt på Dagen.no.

Programmet vårt har så mange gode intensjoner og punkter vi ønsker å få realisert, at det ser ut til å ta pusten fra Knut Alfsvåg, en av toppkandidatene på Frimodig kirkes liste i Stavanger bispedømme. Det er bra at Alfsvåg og Frimodig kirke anerkjenner at vi er ambisiøse og at vi mener at kirkepolitikken både påvirker kirkens og samfunnets utvikling.

Og ja, Alfsvåg, det er nye tider i kirkepolitikken. Men Åpen folkekirke og vårt program er ikke for spesielt «flinke og prektige som har sitt politiske regnskap i orden», som Alfsvåg skal ha det til. Våre medlemmer og tillitsvalgte er heldigvis helt vanlige og engasjerte mennesker.

Demokrati og kirkepolitikk er hard jobbing. Vi har ansvar for ansatte, kirkeorganisasjonen, bestemmer hvem som blir biskoper, påvirker kirkens rammevilkår, staker ut kursen for kirkens rolle i samfunnet – og mye, mye mer. Da skulle det bare mangle at vi også utvikler en politikk for disse områdene. Det å stille til valg og å søke kirkemakt for å endre og videreutvikle folkekirken, forplikter.

Det minste vi kan gjøre er å fortelle velgerne hva vi har lyst til å få til. Det gjør vi i Åpen folkekirke. At det blir for detaljert og ambisiøst for Frimodig kirke bekymrer ikke meg. Det som derimot bekymrer, er hvordan arbeidet med antidiskriminering og demokrati i kirken blir harselert med.

At kirken ikke skal gjøre forskjell på folk – verken medlemmer eller ansatte – har de siste årene i stadig større grad blitt en realitet gjennom beslutninger i kirkedemokratiet. Å sørge for bedre rammevilkår for folkevalgt ledelse og sikre alle kirkemedlemmer reell innflytelse over hvem som blir folkevalgte, er et annet område vi har oppnådd resultater på. Kirken er et helt annet sted i dag enn i 2015, da Åpen folkekirke vant kirkevalget for første gang. Jeg er glad for at Frimodig kirke er så tydelige på at dette ikke er så viktige områder for dem, slik at alle som skal stemme ser hvordan de prioriterer.

Alfsvåg kritiserer Åpen folkekirke for at det er for lite referanse til evangeliet i programmet vårt. Det virkelig oppsiktsvekkende ville være om vi gikk til valg på nettopp det. Evangeliet er kirkens grunnlag, det er derfor vi er kirke. Det kan ikke og skal ikke være et kirkepolitisk program. Men på grunnlag av hva evangeliet forplikter oss til, skal vi arbeide for å gjøre kirken bedre. 

Dersom Åpen folkekirke gjorde evangeliet til sitt program, ville Alvsvåg virkelig ha grunn til å kritisere oss, for evangeliet har vi felles og det er det alle som engasjerer seg for kirken deler. Åpen folkekirke forpliktes av evangeliet, men vi vil aldri ta kirkepolitisk eierskap til det. Her bør Alfsvåg i stedet rose oss for ryddighet.

Vi i Åpen folkekirke ser også fram til dager hvor vi kan hvile mer og ikke måtte jobbe så hardt. Men så lenge det er store utfordringer i kirken og i samfunnet, kirken trenger en god kirkeorganisasjon, det er fortsatt en lang vei å gå før alle de nesten 10.000 folkevalgte i kirken har gode rammer for å gjøre jobben, kirken har rekrutteringskrise, samtidig som vi fortsatt kan å forskjellsbehandle søkere og ansatte som er gift med en av samme kjønn, må det drøye Og da er det flott å tenke på at vi er kalt til å arbeide.

Åpen folkekirke går til valg for å jobbe for folkekirken – folk og kirke – hver eneste dag om vi får fornyet tillit. Det kan være både ambisiøst og slitsomt, men det har vi håndtert og funnet glede i snart åtte år, og det fortsetter vi gjerne med i også de neste fire årene.

Av Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke og toppkandidat for Åpen folkekirke i Oslo bispedømme

Publisert

Sannhet – og forsoningsrapporten er en hard dom over statens urett mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Etter fem år har kommisjonens leder – og tidligere statsråd Høybråten, overlevert rapporten til Stortinget. Denne rapporten blir så markert med en høytlesning på Nationaltheatret som vil vare i over 30 timer.

Dette er en historisk rapport, og et viktig steg til å forstå den urett gjort mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Kommisjonen har tatt med flere personlige historier fra gjenlevende, og etterkommere.

Sannhetens øyeblikk er her. Granskningsrapporten må leses og historiene og virkeligheten skal få legge grunnlaget for det videre arbeidet. Vi i Åpen Folkekirke oppfordrer alle til å oppleve dette historiske dokumentets fremleggelse. Nå må vi lytte.

Takk for alle som har fortalt og gir historiene sine til fellesskapet, selv om det koster så mye.

Rapporten finner du på Stortingets nettside.

Publisert

Pride viktig for kirken og kirken viktig for Pride

Innlegg i avisa Dagen 1. august 2022.

Av Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd

Pride er ikke en ideologi, selv om noen forsøker å gjøre det til det. Nei, Pride er kampen for frihet, rettigheter og solidaritet. Og kirkens prideengasjement er livsviktig.

Masseskytingen og drapene under Oslo Pride natt til lørdag 25. juni viser hvor utsatt lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive (LHBT+) er, selv i et Oslo kledd i regnbuens farger. Vold mot LHBT-befolkningen er ikke nytt, og mange legger store begrensinger på seg selv for å ikke vekke uønsket og ubehagelig oppmerksomhet om hvem de er.

Fraværet av trygge rom for LHBT+, var en av grunnene til at Åpen kirkegruppe ble startet i 1976. Der var gudstjenesten i sentrum. Kristne LHBT trengte et felleskap, hvor de ble bekreftet som skapt av Gud, med evnen til å elske. Og det var viktig å vise tydelig overfor LHBT-befolkningen at man ikke måtte velge mellom å tro, å være seg selv og elske.

LHBT har kjempet, ropt og fortalt livshistoriene sine – og våget å vise hvem vi er, på tross av at det ikke har vært trygt. Og sakte, men sikkert har det endret folks holdninger og etter hvert kirkens ordninger. Men vi er langt fra mål.

Gjennom behandlingen av LHBT+ har kirken skygget for evangeliet, skygget for Kristus. Det er alvorlig – og noe som bør føre til en større selvransakelse enn det vi har sett fram til nå. Det har ført til at LHBT har funnet seg hjemme i andre og tryggere rom enn kirkerommet. Samtidig er det mange i kirken som har jobbet for at disse kirkerommene også skulle være åpne og trygge for LHBT. Et viktig eksempel er det som kan kalles undergrunnskirken i Åpen kirkegruppe, hvor evangeliet har blitt forkynt og nattverden innstiftet helt siden 1976.

I starten var det noen få modige «ikke-skeive» i miljøet rundt Åpen kirkegruppe. For de fleste var det ikke spesielt karrierefremmende å bli assosiert med Åpen kirkegruppe og engasjementet fikk ofte konsekvenser. Heldigvis har stadig flere kommet på banen og bidratt til endring. Og nå opplever mange at «Pride-toget går» og vil være med, slik som rektor ved VID Bård Mæland så godt skriver i Khrono 29. juni.

Men hva nå? Hva skal til for å skape mer trygghet?

Under et innspillsmøte i Åpen folkekirke i april kom det tydelig frem at det blant LHBT+ er uro rundt at det er to syn på likekjønnet vigsel i Den norske kirke. Hvordan kan menighetene være trygge så lenge det er noen som ikke anerkjenner og støtter? Dette bør hele kirken, ikke minst alle som mener at ekteskapet kun er for mann og kvinne, være opptatt av hvordan skal gjøres i praksis. Vi har alle et ansvar for å finne ut av hvordan vi lever med uenighet i slike spørsmål i kirken. På innspillsmøtet ble kirken utfordret til å i større grad ta til motmæle i debatten. Det ble også påpekt at det er stort behov for kunnskapsbygging og kompetanseheving, ikke minst når det gjelder kjønnsidentitet. Og at det er nødvendig å vise aktiv støtte til transpersoner, ikke minst utfordre flere kirkeledere til å være synlige støttespillere og medmennesker. Det må fortsatt jobbes for å bedre LHBT+-personers sin plass i kirken og sikre at menighetene faktisk er trygge og gode fellesskap for alle. Eksempler på tiltak for å vise det er Pride-gudstjenester, LHBT-seminarer og -samtaler i menighetene og gudstjenester på transminnedagen 20. november og AIDS-dagen 1. desember.

Åpen folkekirke har siden etableringen i 2014 gått i front for LHBT+. Vi har blant annet sikret at alle kan gifte seg i sin lokale kirke og at det er blitt etablert et LHBT-utvalg. Nå har vi meldt inn sak til Kirkemøtet hvor vi ønsker at kirken ikke lenger skal kunne benytte seg av unntakene i diskrimineringslovverket, slik at LHBT+ blir likebehandlet med andre arbeidstakere. Men vi ble også utfordret til å gjøre mer, blant annet til å være en pådriver i prosessen for en unnskyldning og sørge for at kirken viser større støtte til LHBT-personer i Russland og øst-europeiske land mot den diskriminering og forfølgelse de utsettes for.

Tiden for stillhet og berøringsangst overfor LHBT+ må nå være over. Nå er tiden for å gjøre fellesskapene trygge og i praksis vise at absolutt alle kan finne sin plass i kirkens mange rom. Kirkens behandling av LHBT+ må vise og forkynne evangeliet i praksis. Vi i Åpen folkekirke skal gjøre vår del av jobben, og ser fram til at veldig mange vil være med. Å gå i Pride-toget er et godt sted å starte.