En feil blir ikke mer riktig, selv om den gjentas ofte. Det gjelder også for DNs gjentatte skriverier om finansieringen av Den norske kirke, skriver ÅFs leder Gard Sandaker-Nielsen.
Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 30. november 2020.
DN må selvsagt få lov til å være imot statlige bevilgninger til Den norske kirke og andre tro- og livssynsamfunn, noe den med jevne mellomrom er tydelig på, senest på lederplass 26. november. Men en seriøs næringslivsavis hadde stått seg på å være mer opptatt av hva finansieringen faktisk innebærer og hvorfor den er som den er.
I grunnloven slås det i § 16 fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Likebehandling sikres ved at «alle tro- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Denne bestemmelsen ble vedtatt så sent som i 2012.
Ny lov viderefører finansieringsordningen
Stortinget har nylig vedtatt en ny trossamfunnslov som vil gjelde fra 1. januar 2021. Den erstatter blant annet dagens kirkelov, som fram til nå har detaljregulert styringen og organiseringen av Den norske kirke. I kapittel 3 slås det fast at «formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.»
Mange hundre års historisk realitet om en landsdekkende folkekirke ble altså i april 2020 bekreftet av Stortinget som den ordning som også bør gjelde for framtiden. Når grunnloven slår fast at Den norske kirke, som Norges folkekirke, understøttes av staten, bør det være av interesse hvordan finansieringen av kirken har utviklet seg. Jeg må nøye meg med den superkorte versjonen, men så kan vi håpe at DN vil bidra til å belyse flere sider i tiden som kommer.
Historien bak finansieringen av kirken
Staten og kommunene overtok tidlig kirkens eiendom, og dermed kirkens finansielle basis og mulighet til å skaffe egne inntekter. I Norge gav ikke Kongen kirken (eller andre trossamfunn) egen skatterett, men lot dette være en del av allmennskatten. Fra midten av 1800-tallet og framover ble det, som DN riktig har påpekt tidligere, innført en egen kirkeskatt i Danmark, Sverige og Tyskland. Det mange ikke er klar over er at lokalmenigheten (soknet) i Norge fikk egen skatterett i 1818, for å vedlikeholde og utbedre kirkene. Men der svenskene etablerte et skille mellom borgerlig og kirkelig kommune, gikk soknets skatterett hos oss til kommunale organer.
Det er også andre årsaker til at økonomien til stat/kommune og kirke er så sammenvevd. Med formannskapsloven i 1837, ble formannskapet etablert på kommunenivå mens soknestyret ivaretok kirkesaker. Økonomien for kirken lokalt gikk så inn i kommunekassa, også det som var igjen av kirkefond og andre økonomiske inntekter. Til slutt var det ikke mulig å skille mellom kirkelig og kommunal økonomi. Siste gang det ble gjort var på slutten av 1800-tallet.
Alle borgere var på den tiden kirkemedlemmer, så det var nettopp medlemmene som finansierte sin egen kirke. Det er altså ikke, som det kan gis inntrykk av, slik at kirken og andre tro- og livssynssamfunn får penger fra en raus stat. Historisk er det heller snakk om en tilbakeføring av skatt som staten allerede har innkrevd fra borgere som også er medlemmer av disse trossamfunnene. Tilsvarende finansierer vi som samfunnsborgere viktige områder som velferd, kultur og veibygging.
Kirken ble på denne måten fullt ut integrert i stat og kommune. Kongens kirkestyre er nå opphevet og Den norske kirke styrer seg selv gjennom demokratiske organer, men prinsippene for finansieringen er videreført. Og for å sikre trosfriheten og likebehandlingen, får andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende støtte basert på medlemstallet.
Veien videre har røtter i historien
Hva betyr så dette for hvordan vi forholder oss til og finansierer tros- og livssynssamfunn i framtida? Først og fremst mener jeg at de historiske realitetene faktisk skal bety noe. Dessuten bør vi anerkjenne at det er tungtveiende grunner til at Stortinget fortsetter å opprettholde dagens finansieringsmodell. Det er lange linjer med tro, tradisjoner og samfunnsbygging som også har en plass i framtidas Norge.
Så kan det selvsagt være ulike måter å organisere og finansiere dette viktige samfunnsområdet på framover. Men det er uforsvarlig å blindt sette en strek over historiske realiteter og konkludere med at nå må kirken og andre tros- og livssynssamfunn finansiere seg selv, slik DN tydelig har gjort.