Kirkedemokratiet kommer ikke av seg selv

Torild Skogsholm, vår 4. kandidat i Oslo bispedømme, har fått publisert et innlegg på Vårt land tirsdag 15.8.23. Les hele her.

KIRKEVALG: Når kirkevalget holdes samtidig med lokalvalget blir det enklere for kirkas 3,5 millioner medlemmer å delta i kirkedemokratiet.

Valgordningsdebatten som blant annet har gått i Vårt Land i sommer, dreier seg egentlig om et større kirkepolitisk spørsmål. Skal kirkedemokratiet kun være for de mest aktive i menighetslivet, eller ønsker vi å involvere til engasjement også hos «julaften-menigheten», «konfirmasjons-menigheten», «baby-sangmenigheten», «konsert-menigheten», «gravferds-menigheten» osv.

Det er flere kandidatlister i hvert bispedømme. Bønnelista og Frimodig kirke mener at kirkevalget burde være for de mest aktive i menigheten, mens Åpen folkekirke (ÅF) ønsker å invitere flest mulig av kirkas medlemmer både til kirka og til kirkedemokratiet.

Folk må få kunnskap om kirkevalget Kirkas funksjon som trosfellesskap må være grunnmuren for det kirkelige arbeidet. For mange utgjør overgangsritualene (dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser) folkekirkas bærebjelker. Andelen av kirkas medlemmer som døper sine barn går stadig ned, og kirka er i ferd med å spille en annen rolle i folks liv
enn tidligere. Erkjennelsen av at vi lever i et sekulært samfunn må få konsekvenser for hvordan kirka som institusjon aktivt kan være åpen og relevant for alle.

Egil Morland i Frimodig kirke viser i sitt innlegg i VL 26.07 til at det er viktig å skille kirkevalg fra det partipolitiske valget. Det er jeg enig i, og det skillet er etablert ved årets valg. Forskjellen er bl.a. at det ikke er politiske partier som stiller til valg i kirka. Kirkevalgets kandidatlister representerer ulike kirkepolitiske mål. Foruten synet på kirkedemokrati, så er f.eks. et aktuelt spørsmål hvem som kan ansattes i kirka (knyttet til kjønn, samlivform etc). ÅFs engasjement for at også like- kjønnede par skulle kunne vies i kirka ga som kjent resultater.

Selv om det standpunktet fortsatt møter motbør i enkelte miljøer. Nå har akkurat Kirkemøtet vedtatt ÅFs forslag om at medarbeidere og arbeidssøkere som er gift med en av samme kjønn, er ønsket i hele Den norske kirke. Dermed legger vi til grunn et rausere og mer inkluderende arbeidsfellesskap – i alle menigheter.

Kirkevalget gir mulighet for flere. Gjennom at kirkevalget i tid er koblet sammen med det lokale partivalget, legges det bedre til rette for større valgdeltakelse. Valgordningen for kirkevalget er både spennende, nytenkende og gjør valget lett tilgjengelig.


– Du kan stemme fra det året du fyller 15 år.
– Du kan stemme på nett (www.kirkevalget.no) fra 10. august – f.eks. med mobilen din.
– Du kan også stemme på valg- dagen 11. september.


Fokuset må nå være å gi kirkemedlemmer god informasjon om valget og om hvilke mulig- heter man har for å delta. Ikke blanding av politiske kort. Flere av de som stiller til valg ved kirkevalget (fra alle listene) er også partipolitikere til lokalvalget. Jeg har selv et langt liv med og i Venstre. Også ved dette lokalvalget står jeg på Venstres liste i Nordstrand bydel
i Oslo. Som 4. kandidat for ÅF ved kirkevalget er det sammen med en rekke flotte folk med annen partipolitisk overbevisning enn jeg har.

Men i ÅF står vi sammen i et viktig arbeid for at folkekirka skal oppleves åpen og relevant for mennesker, uansett hvem vi er, og at kirka må ha riktige og gode rammevilkår.

Kirkedemokratiet må skapes, det kommer ikke av seg selv. Vi bygger det her og nå.

Politisk prestisje er ikke en drivkraft

Årsmøte 2020

Dette er en artikkel skrevet av leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen. Som ble publisert i Vårt Land 1.8.2023.

ÅPEN FOLKEKIRKE: Noen har spekulert i om det har gått kirkepolitisk prestisje i saken om kirkelig organisering, slik at det nærmest er gitt hva vedtakene kommer til å bli. Det kan jeg avkrefte.

I mange år har Den norske kirke jobbet med å utvikle en bedre og mer sammenhengende organisasjon. Det har vist seg vanskeligere enn mange kanskje trodde. Nå har Kirkemøtet ansvar for å finne en løsning som både lar seg gjennomføre og som gjør kirken bedre.

Etter prinsippvedtak om kirkelig organisering på Kirkemøtet i fjor, har Kirkerådet jobbet for å konkretisere og realisere vedtaket. Det gjelder folkevalgte som styringslinje, biskopens tilsyn og ledelse og ordning for daglig ledelse.

Sjelden har et vedtak i Kirkerådet skapt så mye engasjement, som vedtaket som ble fattet i mai. Sjelden har et tema skapt større debatt og synliggjort uenighet blant ansatte og folkevalgte. På innspillsmøtene mellom kirkelige rådsorganer som ble gjennomført i bispedømmene i juni og gjennom uttalelser fra ulike aktører, har det blitt tatt til orde for at Kirkemøtet ikke bør gå videre med modellen som ble valgt i fjor, men at en heller bør videreutvikle dagens kirkeorganisasjon.

Jeg har hørt noen spekulere i om det har gått kirkepolitisk prestisje i saken, slik at det nærmest er gitt hva vedtakene kommer til å bli. Det kan jeg avkrefte. Vi tar jobben seriøst og vil ikke være med på vedtak vi ikke tror vil være med på å skape en bedre kirke. Og vedtakene må la seg gjennomføre i praksis. Ansvaret for det ligger hos Kirkemøtet.

Vi har lyttet

I Åpen folkekirke har vi jobbet med i disse spørsmålene lenge. Blant Åpen folkekirkes medlemmer og tillitsvalgte har meningsmangfoldet i denne saken vært like stor som i resten av kirken. Derfor har det vært viktig å legge til rette for diskusjon og meningsbrytning.

Vi har arrangert fysiske møter for tillitsvalgte og digitale møter for både tillitsvalgte og medlemmer der kirkelig organisering har vært tema. Vi har lyttet til hverandre, forklart hvordan vi tenker og hva vi mener er viktig. Jeg synes vi har lykkes god med å forstå hverandres utgangspunkt og argumenter, selv om vi ikke er blitt enige om en konkret modell. Vi har også lyttet til råd og synspunkter fra fagforeninger, arbeidsgiverforeningen vår KA, fellesrådsledernettverket og andre som har ønsket å gi oss innspill.

I en sak som knytter seg til organiseringen av kirken, berøres også grunnleggende spørsmål som det alltid har vært stor uenighet om. Det gjelder for eksempel synet på hva og hvem kirken er. Den norske kirke er mangfoldig. Den er episkopal, synodal og kongregasjonalistisk, men vi legger ulik vekt på delene og begrunner kirkesynet ulikt. Enkelt forklart er den episkopal fordi vi har biskoper med stort leder- og tilsynsansvar, synodal fordi vi har Kirkemøtet som det øverste representative organet, og kongregasjonalistisk fordi lokalmenigheten har et tydelig og selvstendig ansvar. Det bør altså ikke være så overraskende at vi tenker ulikt når vi jobber med å skape en god og sammenhengende kirkeorganisasjon.

Skal ikke drives av prestisje

Et annet spørsmål er synet på ledelse og hvilke kvalifikasjoner som er viktig(st) for en leder i kirken. Spørsmål som er store hver for seg, men som på mange måter blir usynlige i det store spørsmålet: Hvordan skal kirken organiseres best mulig?

Med én stemmes overvekt valgte Kirkemøtet i fjor å gå videre med en modell hvor arbeidsgiverforankringen fortsatt skal være delt, men hvor en del arbeidsgiverfunksjoner delegeres fra bispedømmeråd til fellesråd. I tillegg var det enighet om mange punkter som kan realiseres uavhengig av hvor arbeidsgiveransvaret plasseres. Det som har vært et ledende mål for arbeidet siden 2005, at alle ansatte som jobber i soknet skal ha samme arbeidsgiver, er dermed forlatt. At Kirkemøtet ikke lenger har dette som et førende prinsipp, bør få konsekvenser når vi nå skal utvikle organisasjonen videre.

Hva kommer nå til å skje på Kirkemøtet? Det skal jeg ikke spå, men det jeg kan love er at vi i Åpen folkekirke vil fortsette å lytte, diskutere og prøve å forstå de ulike synspunktene. Vi vil gå i dialog med de andre medlemmene i Kirkemøtet, og vi vil selvsagt lytte til råd fra ansatte, tillitsvalgte, ledere og ulike folkevalgtorganer om hva som bør være veien videre.

Det skal ikke være tidligere vedtak, eller politisk prestisje, som driver oss, men ønsket om å finne en så god organisasjon som mulig for folkekirken vår.

Mener kirken bryter loven når de vektlegger samlivsform ved ansettelse

DENNE ARTIKKELEN ER ORIGINALT SKREVET AV VÅRT LAND. HELE ARTIKKELEN KAN LESES HER.

DEN NORSKE KIRKE: Oslo bispedømmeråd mener Den norske kirke ikke har lov til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger.

– Vi tror ikke Den norske kirke lenger kan bruke hjemmelen som gir mulighet til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger, sier Gard Sandaker-Nielsen, leder i Oslo bispedømmeråd i Den norske kirke (DNK), samt leder av Åpen folkekirke.

Snart skal Kirkemøtet ta stilling til om tilsettingsorganer i DNK fortsatt skal få lov til å spørre om en arbeidssøker lever i et likekjønnet forhold og legge vekt på dette i en ansettelsesprosess.

Kirkemøtet er det øverste demokratisk valgte organet i DNK og starter sitt årlige møte i Trondheim fredag 4. august.

Saken har vært på bred høring i DNK. I den forbindelse har blant andre arbeidsgiverorganisasjonen KA og Oslo bispedømmeråd (OBDR) stilt spørsmål ved om kirken i det hele tatt har lov til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger i dag.

– Forrang til det ene synet

Trossamfunn har i dag et unntak fra likestillings- og diskrimineringsloven og kan forskjellsbehandle søkere etter gitte kriterier. For eksempel må forskjellsbehandlingen ha et saklig formål og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de det gjelder.

Stavanger bispedømme er i dag det eneste bispedømmet i DNK som benytter seg av dette unntaket.

Men etter at Kirkemøtet i 2016 vedtok at likekjønnede kan gifte seg i kirken, er det ikke gitt at kirken kan forskjellsbehandle homofile jobbsøkere til vigslede stillinger, mener Oslo bispedømmeråd.

Med vedtaket fikk DNK to teologisk begrunnede syn på likekjønnet ekteskap. Bispedømmerådet mener derfor at det «må være adgang for den enkelte til å gi uttrykk for og å praktisere sitt syn på likekjønnet samliv».

«Å nekte tilsetting av personer som har inngått ekteskap med en av samme kjønn, vil imidlertid frata disse personene retten til å praktisere sitt syn som ansatte i kirken. I praksis gir man da i slike situasjoner forrang til det ene synet, noe som bryter med Kirkemøtets forutsetning», skriver de i sitt høringssvar.

Der etterlyser de også en juridisk gjennomgang av dagens ordning.

– Vi hadde håpet at Kirkerådet skulle gjøre en vurdering av om dagens praksis faktisk er innenfor regelverket, men det har de ikke gjort, sier Gard Sandaker-Nielsen. Han fortsetter:

– Uansett er det nå viktig at Kirkemøtet vedtar at Den norske kirke som trossamfunn skal slutte å forskjellsbehandle søkere på bakgrunn av at de er gift med en av samme kjønn. Det er det mange som har ventet lenge på.

PRESSEMELDING: Unge i åpen folkekirke mobiliserer foran kirkevalget.

Åpen folkekirke UNG er nå offisielt etablert og har fått sitt eget styre. Anna Riksaasen (Oslo Bispedømme) er blitt valgt til å representere styret som leder.

Sammen med seg har hun: Nestleder; Sofie Marcelie Hopshaug-Bakke (Nidaros Bispedømme), Marianne Meling Kvamsøe (Stavanger bispedømme), Eline Heidisdatter Lorentzen og Anders Tømmerberg.

Bakgrunnen for oppstarten av Åpen folkekirke Ung er erkjennelsen av at unge mennesker spiller en avgjørende rolle i å forme samfunnet, og det er viktig å sikre at også vi får innflytelse over utviklingen av kirken. 

«Med opprettelsen av Åpen folkekirke Ung ønsker vi å utvide denne visjonen og sikre at unge mennesker blir hørt og representert i kirkepolitikken. Det å satse på barn og unge er avgjørende for at kirken skal lykkes. Derfor er også vår deltakelse i kirkedemokratiet, og i Åpen folkekirke viktig», legger Anna Riksaasen frem, på vegne av det nyetablerte styret.

Hun tilføyer at; «Åpen folkekirke UNG vil skape rom for at unge mennesker skal kunne uttrykke seg, diskutere og jobbe aktivt for en kirke som er trygg, relevant og inkluderende for alle.»

Leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen er glad for at Åpen folkekirke UNG nå er etablert og er klare for kirkevalgkamp: 

«Dette markerer en viktig milepæl i Åpen folkekirkes engasjement for å gi unge mennesker en stemme og mulighet til å forme fremtiden til folkekirken vår. Etableringen vil også gi oss ny kraft inn i kirkevalgkampen.»

Anna Riksaasen sammen med det nyvalgte styret håper at Åpen folkekirke UNG vil bidra til å styrke Åpen folkekirkes budskap, og at de aktivt vil jobbe for å engasjere og motivere andre unge til å stemme ved kirkevalget, og ta større plass i det kirkepolitiske landskapet.

«Vi tror på verdien av unges stemmer, og ønsker å bidra til at kirken ser verdien av dem. Det er avgjørende at unge får ta del i viktige diskusjoner og beslutninger, for at kirken skal forbli en relevant aktør både på lands- og verdensbasis, når det gjelder spørsmål om tro og tilhørighet, og ikke minst menneskerettigheter.»

Åpen folkekirke UNG ønsker:

  • En kirke som er åpen for alle – alle mennesker; Guds barn, er skapt i Guds bilde og Gud ikke gjør forskjell på sine disipler. Troen vår er individuell og personlig, samtidig som alles tro er like mye verdt, og fortjener lik respekt.
  • En kirke med rom for hele mennesket – i tro og tvil, i sorg og glede, og i bønn og lovsang.
  • En kirke med et rikt og mangfoldig kulturfellesskap – med sang, musikk, dans og kunst.
  • En kirke med plass til et meningsmangfold – Ingen mennesker er like, og det er viktig at alle syn, tolkninger og verdier blir ivaretatt og respektert. 
  • Et mangfoldig og bredt representert kirkedemokrati hvor mangfoldet i den norske kirke vil føle sine verdier godt representert og ivaretatt.
  • At unge mennesker skal få innpass i kirken, og kunne ta aktiv del i utformingen av de kirkelige samlingspunktene.
  • At unge menneskers stemmer blir hørt i kirken, både i deres lokale menigheter, samt i kirkedemokratiet nasjonalt og internasjonalt.

Åpen folkekirke UNG vil jobbe for:

  • Å skape trygge arenaer der unge kan engasjere seg og praktisere sin tro, ytre sine meninger, og diskutere åndelige temaer i et trygt fellesskap.
  • Å sette unges mentale helse på agendaen i kirken, for å motvirke mental uhelse, ensomhet og utenforskap.
  • At kirken skal være et åpent trosfellesskap der unge kan være seg selv, og føle tilhørighet til enhver tid.
  • At kirken skal være et nettverk der unge kan søke støtte, og dele sine erfaringer og kunnskaper i møte med utfordringer knyttet til sin tro og det kirkelige demokratiet.
  • At flere unge i aldersgruppen 15 til 30 år skal ta del i kirkedemokratiet, både ved å stille til valg og ved å bruke stemmeretten sin.
  • Å styrke kirkedemokratiet ved å oppfordre unge til å delta i debatter, diskusjoner og samtaler i alle kirkepolitiske spørsmål, og problemstillinger.
  • At Unges stemmer, meninger og erfaringer skal være representert i alle ledd i kirkedemokratiet, for å sikre en kirke som representerer den mangfoldige medlemsmassen.
  • At kirkedemokratiet skal være inkluderende, motvirke polarisering gjennom å oppfordre til deltakelse på tvers av meninger og politisk ståsted, og samle alle i bønn tross ulikhetene mellom oss.
  • At unge som kjenner på et behov for å ta del i det kirkelige fellesskapet skal få innpass på en arena som møter dem for dem de er, uansett etnisitet, legning, og identitet. Vi mener at kirken bør være denne arenaen, og vi vil derfor jobbe for at unge skal kunne ta større del i utformingen, og ha eierskap til de arrangement som omhandler dem.
Fra Pride-paraden i Oslo
Fra Pride-paraden i Oslo

For størst av alt er kjærligheten. 

For mer informasjon om Åpen Folkekirke Ung og deres arbeid, vennligst besøk deres nettside på www.apenfolkekirke.no eller kontakt [Eilif Finnseth, rådgiver | eilif@apenfolkekirke.no].

Om Åpen folkekirke:

Åpen folkekirke har lenge vært en forkjemper for inkludering, mangfold og likestilling innenfor Den norske kirke. Åpen folkekirke ble stiftet 11. juni 2014 ved et stiftelsesmøte i Oslo. I Kirkevalget i 2015 vant organisasjonen flertall i flere av landets bispedømmeråd og i Kirkemøtet, noe som resulterte i at Kirkemøtet i 2017 vedtok en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Dette var organisasjonens fremste kampsak i valget i 2015. Ved Kirkevalget i 2019 stilte Åpen folkekirke lister i alle 11 bispedømmer, og vant igjen et flertall blant de ordinært valgte medlemmene til Kirkemøtet. Organisasjonens kandidat, Kristin Gunleiksrud Raaum, ble på Kirkemøtet i 2020 gjenvalgt som leder i Kirkerådet. Ved høstens kirkevalg er 41 av 177 kandidater på Åpen folkekirkes lister under 30 år og Åpen folkekirke stiller lister i alle 11 bispedømmer.

I Dagen: Leder i Åpen folkekirke svarer om valgordning, deltagelse og demokrati i Dagen.no

Egil Morland i Frimodig kirke omtaler i Dagen 3. juli Åpen folkekirke i lite positive ordelag. Det lever jeg godt med. Det som er verre, er hvordan han omtaler og karakteriserer mange av Den norske kirkes medlemmer.

Morland hopper bukk over at Den norske kirke er en folkekirke som er geografisk inndelt i sokn. Det finnes ikke «nominelle medlemmer» i Den norske kirke. Vi har døpte medlemmer. Selv om det kanskje ikke er godt nok for Morland og Frimodig kirke, er det godt nok for Den norske kirke og for oss i Åpen folkekirke. Det er disse menneskene som utgjør folkekirken vår.

Det var tverrpolitisk enighet da Stortinget la et styrket kirkedemokrati som premiss for å avskaffe statskirken. Kirkemøtet har ved flere anledninger med overveldende flertall vedtatt at kirkevalget skal skje samtidig og i umiddelbar nærhet til offentlige valg. Morland og Frimodig kirke ønsker seg tilbake til tidene da kirkevalget foregikk etter en helt vanlig gudstjeneste hvor kun «de skikkelig kristne» deltok.

Vi i Åpen folkekirke håper de ikke kommer i posisjon til å realisere denne visjonen. Vår jobb er ikke å dømme mennesker og måle deres tro og tvil. Derimot både kan og skal vi åpne kirkene for alle og legge til rette for at nåden forkynnes.

Vi i Åpen folkekirke tar folks medlemskap i kirken og deres tro på alvor, og mener at alle som er medlemmer bør være med å velge kirkens lederskap. Alt for lenge var kirkevalgene for de få. I en landsdekkende folkekirke må demokratiet og valg gjennomføres på en annet måte enn i en forening.

Åpen folkekirke har bidratt til at velgerne skal ha tydelige alternativer å velge blant. At Frimodig kirke kommer etter og i dette valget bidrar med et nytt alternativ er positivt for kirkedemokratiet.

Med stemming på nett på kirkevalget.no fra 10. august, tar kirken et nytt steg for at valget skal være for de mange. Det er vi glade for, og håper at medlemmene benytter seg av muligheten. En stemme på Åpen folkekirke er en stemme på et sterkt demokrati og en kirke som ikke gjør forskjell på folk. – Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke.

I Aftenposten: En åpen folkekirke er ingen trussel

Gard Sandaker-Nielsen Åpen folkekirke 2019. Foto: Kirsten M. Aase Finch

Leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen er i Aftenposten for å tydeliggjøre at en åpen folkekirke som jobber for likeverd og likebehandling også kan fronte evangeliet.

«At Åpen folkekirke er for likebehandling betyr ikke at vi ikke er opptatt av evangeliet. Vi tar folks medlemskap i kirken og deres tro på alvor, og mener at alle kirkemedlemmer skal være med på å velge kirkens lederskap. Det skriver jeg kort om i dagens Aftenposten.» – Sandaker-Nielsen.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/O8XB31/en-aapen-folkekirke-er-ingen-trussel?fbclid=IwAR2WaRTpivgNrd361M4uBs9GYK4BGW7cDayw4EMvY49erj36-L4YnU1_kE8

Å være kirkepolitiker er hard jobbing

Kritikken Åpen folkekirke får av Frimodig kirke i Vårt Land og Dagen 2 juni er virkelig verdt å merke seg. Av alle ting, blir vi kritisert for å ville for mye og ikke hvile nok i nåden.

Dette svaret er utgitt på Dagen.no.

Programmet vårt har så mange gode intensjoner og punkter vi ønsker å få realisert, at det ser ut til å ta pusten fra Knut Alfsvåg, en av toppkandidatene på Frimodig kirkes liste i Stavanger bispedømme. Det er bra at Alfsvåg og Frimodig kirke anerkjenner at vi er ambisiøse og at vi mener at kirkepolitikken både påvirker kirkens og samfunnets utvikling.

Og ja, Alfsvåg, det er nye tider i kirkepolitikken. Men Åpen folkekirke og vårt program er ikke for spesielt «flinke og prektige som har sitt politiske regnskap i orden», som Alfsvåg skal ha det til. Våre medlemmer og tillitsvalgte er heldigvis helt vanlige og engasjerte mennesker.

Demokrati og kirkepolitikk er hard jobbing. Vi har ansvar for ansatte, kirkeorganisasjonen, bestemmer hvem som blir biskoper, påvirker kirkens rammevilkår, staker ut kursen for kirkens rolle i samfunnet – og mye, mye mer. Da skulle det bare mangle at vi også utvikler en politikk for disse områdene. Det å stille til valg og å søke kirkemakt for å endre og videreutvikle folkekirken, forplikter.

Det minste vi kan gjøre er å fortelle velgerne hva vi har lyst til å få til. Det gjør vi i Åpen folkekirke. At det blir for detaljert og ambisiøst for Frimodig kirke bekymrer ikke meg. Det som derimot bekymrer, er hvordan arbeidet med antidiskriminering og demokrati i kirken blir harselert med.

At kirken ikke skal gjøre forskjell på folk – verken medlemmer eller ansatte – har de siste årene i stadig større grad blitt en realitet gjennom beslutninger i kirkedemokratiet. Å sørge for bedre rammevilkår for folkevalgt ledelse og sikre alle kirkemedlemmer reell innflytelse over hvem som blir folkevalgte, er et annet område vi har oppnådd resultater på. Kirken er et helt annet sted i dag enn i 2015, da Åpen folkekirke vant kirkevalget for første gang. Jeg er glad for at Frimodig kirke er så tydelige på at dette ikke er så viktige områder for dem, slik at alle som skal stemme ser hvordan de prioriterer.

Alfsvåg kritiserer Åpen folkekirke for at det er for lite referanse til evangeliet i programmet vårt. Det virkelig oppsiktsvekkende ville være om vi gikk til valg på nettopp det. Evangeliet er kirkens grunnlag, det er derfor vi er kirke. Det kan ikke og skal ikke være et kirkepolitisk program. Men på grunnlag av hva evangeliet forplikter oss til, skal vi arbeide for å gjøre kirken bedre. 

Dersom Åpen folkekirke gjorde evangeliet til sitt program, ville Alvsvåg virkelig ha grunn til å kritisere oss, for evangeliet har vi felles og det er det alle som engasjerer seg for kirken deler. Åpen folkekirke forpliktes av evangeliet, men vi vil aldri ta kirkepolitisk eierskap til det. Her bør Alfsvåg i stedet rose oss for ryddighet.

Vi i Åpen folkekirke ser også fram til dager hvor vi kan hvile mer og ikke måtte jobbe så hardt. Men så lenge det er store utfordringer i kirken og i samfunnet, kirken trenger en god kirkeorganisasjon, det er fortsatt en lang vei å gå før alle de nesten 10.000 folkevalgte i kirken har gode rammer for å gjøre jobben, kirken har rekrutteringskrise, samtidig som vi fortsatt kan å forskjellsbehandle søkere og ansatte som er gift med en av samme kjønn, må det drøye Og da er det flott å tenke på at vi er kalt til å arbeide.

Åpen folkekirke går til valg for å jobbe for folkekirken – folk og kirke – hver eneste dag om vi får fornyet tillit. Det kan være både ambisiøst og slitsomt, men det har vi håndtert og funnet glede i snart åtte år, og det fortsetter vi gjerne med i også de neste fire årene.

Av Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke og toppkandidat for Åpen folkekirke i Oslo bispedømme

Sannhet – og forsoningsrapporten er en hard dom over statens urett mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Etter fem år har kommisjonens leder – og tidligere statsråd Høybråten, overlevert rapporten til Stortinget. Denne rapporten blir så markert med en høytlesning på Nationaltheatret som vil vare i over 30 timer.

Dette er en historisk rapport, og et viktig steg til å forstå den urett gjort mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Kommisjonen har tatt med flere personlige historier fra gjenlevende, og etterkommere.

Sannhetens øyeblikk er her. Granskningsrapporten må leses og historiene og virkeligheten skal få legge grunnlaget for det videre arbeidet. Vi i Åpen Folkekirke oppfordrer alle til å oppleve dette historiske dokumentets fremleggelse. Nå må vi lytte.

Takk for alle som har fortalt og gir historiene sine til fellesskapet, selv om det koster så mye.

Rapporten finner du på Stortingets nettside.

Pressemelding: Åpen folkekirke har valgt kirkerådslederkandidat

Landsmøtet i Åpen folkekirke har valgt Gard Sandaker-Nielsen til kandidat som leder i Kirkerådet. Åpen folkekirke vedtok også valgprogram og er godt i gang med å forberede den forestående valgkampen.

-Jeg er takknemlig over å få tilliten fra landsmøtet til å være Åpen folkekirkes kirkerådslederkandidat. Alle de engasjerte delegatene og gode forslagene som kom på landsmøtet, gjør meg skikkelig motivert og jeg gleder meg til den jobben vi skal gjøre sammen framover, sier Gard Sandaker-Nielsen.

-Alle skal føle seg velkommen, bli sett og bekreftet. I kirken skal hele livet kunne leves og alle skal få rom og hjelp til å finne seg selv og være seg selv. Kirken skal være tydelig og til stede i lokalmiljøet og et naturlig sted å komme til for alle. Til høsten er det nytt kirkevalg og vi håper å få tillit og mandat til å fortsette arbeidet. Det er kirkemedlemmene som bestemmer, så jeg håper at folk vil engasjere seg og bruke stemmeretten, sier Sandaker-Nielsen.

Gard Sandaker-Nielsen er 44 år og har vært leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd siden 2016. Han er toppkandidat til høstens valg til bispedømmeråd/kirkemøte i Oslo bispedømme. 

70 engasjerte delegater fra hele landet var i helgen samlet til landsmøte i Oslo. Der ble et bredt valgprogram som for utviklingen av Den norske kirke vedtatt og representantene la valgkampplaner for kirkevalget i de ulike bispedømmene. Totalt stiller 177 kandidater til valg for Åpen folkekirke i kirkens elleve bispedømmene. Vel 23 prosent av kandidatene er under 30 år.

Dagens leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som også representerer Åpen folkekirke, ble valgt i 2016 og stiller ikke til gjenvalg. Valget av nytt kirkeråd vil skje på Kirkemøtet i april 2024 og Gunleiksrud Raaum vil være Den norske kirke øverste valgte leder fram til da.

Leder Gard Sandaker-Nielsens tale til Landsmøtet 2023

Oslo 11. mars 2023

Kjære landsmøte i Åpen folkekirke.

Da rundt 30 personer var samlet til stiftelsesmøte for det som skulle bli Åpen folkekirke rett bak St. Olav kirke i Oslo i juni 2014, var det nederlaget som preget oss. Kirkemøtet hadde stemt ned både vigsel og velsignelse av likekjønnene par, og mange av oss hadde fått nok. Og nettopp det ble en mobiliseringskraft. For nå var det nok! Tiden hvor vi var i mindretall i kirkens styrende organer måtte ta slutt.

Folkens! Vi – og medlemmene i Den norske kirke – har skapt historie. Når vi møtes her i dag, er vi en organisasjon med tillitsvalgte som har ledet Den norske kirke i over sju år. Det har blitt vanlig – ja faktisk forventet, at kirkerådslederen går i høye heler i alle regnbuens farger og i Marimekko-kjoler. Og det er normalt at kirkeledere er ung og trans, eller godt gift med en person av samme kjønn. Vi har endret kirken! Vi har åpnet den! Og om velgerne vil, skal vi fortsette på arbeidet vi har begynt.

Kirkevalget

Vi jobber for en kirke som er tydelig på at det ikke finnes A- og B-medlemmer. Vi måler ikke tro. Vi er alle skapt av Gud og elsket akkurat som vi er.

Frimodig kirke og Bønnelista går til valg for å dra kirken i en annen retning. De vil ha en kirke som sier ja til å diskriminere. Ja til at ikke alle trenger å måtte samarbeide med kvinnelige kollegaer. De sier nei til en kirke som tilrettelegger for at alle medlemmer enkelt kan være med å velge hvem som skal lede kirken. Lederne deres overfor Dagen vært tydelige på at de ikke ønsker digital forhåndsstemming.

Men vi vil at så mange som mulig stemmer. Og at enda flere stemmer enn i 2019. Det er det som er demokrati. Derfor må folk får vite at det er et valg og hva det betyr. Vi skal gjøre vår del av jobben. Slik bidrar vi sterkt ti å oppfylle Stortingets vilkår for avviklingen av statskirken: et styrket kirkelig demokrati.

Vi har nå 177 kandidater på listene våre i alle elleve bispedømmene. Mange av dere er her i dag. Gratulerer med nominasjonen! Og vi har fått med dyktige unge. 41 – over 23 prosent – er under 30 år. De neste månedene skal vi bli kjent. Vi skal lære av hverandre og vi skal ha det gøy. For sammen skal vi gjøre noe av det aller viktigste jeg kan tenke meg: Bidra til at kirken fortsetter å endre seg og kanskje i enda større grad klarer å svare på menneskers behov. For kirken må være – og den må oppleves – relevant. Den må snakke et språk folk forstår. Den må våre åpen – og den må brukes.

Folkens. For folkekirkens skyld skal vi vinne dette valget. For hvem som leder og bestemmer betyr en stor forskjell. Kirken skal ikke være for de få, men for de mange. Vi er garantisten for at utviklingen fortsetter. Vi sikrer også for at det er rom for teologisk uenighet i kirken, vi står støtt på vedtaket om ulike syn på vigsel.  Disse to dagene skal vi diskutere hva slags program vi skal gå til valg på. Jeg ser fram til debatten og forslag som kan bidra til at valgprogrammet vårt i enda større grad bidrar til at kirken svarer folk behov.

Kirkelig organisering.

2022 var et år i uenighetens tegn. Det kan vi si at alle år er, men 2022 var spesielt. For vi har lest, skrevet og diskutert om hva slags kirkeorganisasjon som vil være den beste. Prosessen startet med de store spørsmålene, og fram til Kirkemøtet i september ble det avgrenset til å dreie seg om hvem som skal være arbeidsgiver.

Jeg skal være ærlig. Uenigheten har vært både utfordrende og slitsom. Men Kirkemøtet fattet et prinsippvedtak, som vi nå bygger videre på. Som organisasjon synes jeg vi har kommet styrket ut av denne prosessen, for vi har tålt uenigheten og vist at vi har en større bredde enn mange kanskje var klar over. Nå er vedtaket gjort, og vi skal bidra til å få det realisert. Det skylder vi alle tilsatte som er slitne etter mange år med organiseringsdebatt. Vi må også snakke mer om det som er kirkens oppdrag.

LHBT+

I oktober 1976 feiret en liten gjeng gudstjeneste i Capella Johannea i Majorstuen kirke her i Oslo. De var utstøtt av kirken og de følte seg utstøtt av det skeive miljøet. De trengte et fellesskap hvor de kunne være seg selv, både som kristne og skeive. Et sted de kunne være trygge. Dette var starten på Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile. Dette var også starten på en kirkelig prosess som har ført til at alle par, uavhengig av partnerens kjønn, kan gifte seg i kirken sin. På de 47 årene har fordømmelse og utestengelse blitt endret til anerkjennelse og snart full likeverdighet. Det har kostet. For mange så mye at de ikke lenger orket å møte det som ventet neste dag, og tok livet sitt. Jeg startet på min arbeidsetappe i 2004 med et mål om at INGEN skal måtte velge mellom å være seg selv, å elske en annen, og å tro på Gud.

Ikke overraskende går debatten høyt om forslaget vårt om at kirken ikke lenger skal forskjellsbehandle ansatte som er gift med en av samme kjønn. Det er halvannet år siden vi fremmet saken, så den bør være godt kjent nå. Igjen blir LHBTs liv og plass i kirken debattert og problematisert. Vi vil at Den norske kirke skal være et felleskap og arbeidsgiver som ikke forskjellsbehandler ansatte. Selv om gjennomslaget vi fikk i 2016 og 2017 har åpnet kirkene for alle par som vil gifte seg, er det fremdeles slik at du enkelte steder i landet kan risikere å ikke få jobb om du er gift med en av samme kjønn. Det er på overtid å få slutt på denne praksisen. Åpen folkekirke mener at praksisen med å etterspørre samlivsform ikke møter lovens krav til unntak, og at denne praksisen derfor må opphøre.

I fjor ble det markert at det var 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert. I den anledning, kom alle biskopene med en viktig uttalelse: «Vi anerkjenner og gleder oss over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte, og bekrefter deres bidrag til fellesskapet. Vi står sammen med hele kirkens lederskap i det målrettede arbeidet for likeverd, inkludering og mangfold.» Slike ord forplikter. Og jeg forventer at alle biskopene, inkludert biskopen i Agder og Telemark, faktisk vil følge det opp. For Den norske kirke kan verken som kirke, organisasjon eller arbeidsgiver både anerkjenne og likebehandle og samtidig stenge ute og forskjellsbehandle. Liturgi-vedtakene fra 2016 og 2017 slår fast og understreker at det er to teologisk begrunnede syn på likekjønnet ekteskap. Samtidig ble det innført én ny praksis: Fra å ikke kunne gifte seg, fikk likekjønnede par mulighet til å gifte seg i kirken sin. Det må også få konsekvenser for hvordan vi behandler våre ansatte.

Masseskytingen midt i Oslo undre fjorårets Pride viser med all tydelighet hvor utsatt den skeive delen av befolkningen er. Det er verken nytt eller overraskende, og det vil skje igjen. Derfor må alle tenke nøye gjennom hva slags argumenter som brukes og hvem en viser støtte til. Vi lover at vi vil fortsette å heve fanen høyt og argumentere høylytt. Og ingen skal komme unna i forsøket på rakke ned på LHBT-befolkningen og hevde at Pride er en ideologi.

LHBT-symposiet som kirken arrangerte på Granavolden var at viktig steg på veien for å få de livshistoriene fram i lyset. Det er vondt og sårt, men å fortelle, slik at kirken etter hvert kan ta ansvar for hva dens biskoper og andre ledere har påført folk. I dette spørsmålet har vi langt på vei endret kirken, og det skal vi fortsette med. Kirkerådet – etter initiativ fra LHBT-utvalget – jobber nå med utviklingen av et eget «Skeiv arkiv».

Samisk

Forrige uke var Oslo fylt med mennesker i kofte. Takk Gud for motet de viste og for at de var synlige og hevet stemmen. For synlighet kan i seg selv skape endring. Trefoldighetskirken, som ligger midt i regjeringskvartalet, ble et sted ungdommene kunne få hvile, mat og nye krefter. Det ble et sted for lystenning, bønn og samtaler som kan skape forståelse og kanskje – sakte, men sikkert – berede grunnen for forsoning. I juni kommer rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen. Dette arbeidet er kirken med på – og vi er ansvarlige for å bidra i oppfølgingen. Kirken er en del av problemet, og da må vi også være en del av løsningen. En videre styrking av samisk kirkeliv er helt nødvendig. Her vil tilsetting av en prest eller diakon for Sør-Norge med utgangspunkt i Trefoldighet være et viktig bidrag til arbeidet.

Demokrati

Å styrke kirkedemokratiet og rammevilkårene for folkevalgte har vært helt grunnleggende for oss. Og vi har beveget kirken langt. Vi har dyktiggjort hverandre og økt kompetansen og styringsevnen vår. Og kirken har vedtatt ordninger som har styrket rammevilkårene.

I fjor la Askeland-utvalget, eller Demokratiutvalget, fram sin rapport med mange viktige forslag for å styrke kirkens folkevalgtes arbeid og rammer. Den ble diskutert på landsmøtet vi vedtok mange viktige målsetninger og konkrete tiltak som bør gjennomføres. For: Demokrati må bli ryggmargsrefleksen til kirken. Vi ordner ikke ting på bakrommet, men i åpenhet. Det vi gjør, må vises og det må vi tåle. Da er det lettere å kritisere vedtak. Kirkens styringsorganer har enda ikke behandlet forslagene fra utvalget, men den neste tiden har vi muligheten til å løfte fram noen av forslagene inn i arbeidet med kirkelig organisering. For i august skal Kirkemøtet blant annet behandle folkevalgte som styringslinje i kirken.

Arbeidsgiveri og rekruttering

Det siste året har jeg møtt mange ansatte og det jeg må si at jeg blir bekymret for ett av budskapene. De kan fortelle at de ofte advarer folk mot å søke stillinger. Det er kun hvis folk absolutt må jobbe i kirken, at de vil anbefale noen å gjøre det.

Kjære landsmøte, slik kan vi ikke ha det! Vi må være en attraktiv arbeidsplass som behandler folk bra. Som gir gode utviklingsmuligheter. For budskapet – evangeliet – og menig i jobben kan ingen matche.

Folkekirketeologi

Det siste året har jeg også møtt politikere fra alle partier, og snakket med dem om Åpen folkekirke og kirkens betydning og stilling i samfunnet. Og hvilke ønsker de har. Samtalene har vært både stimulerende og utfordrende. Tilbakemeldingene er at folkekirken er viktig og at jobben vi gjør er uvurderlig. Vi har hørt samme budskap fra statsministeren i dag. Dette må vi ta til oss. Vi gjør en jobbe for hele samfunnet – og vi må tenke stort om hva vi driver med. Jeg er glad for at statsministeren sier at han og regjeringen også er opptatt av hva det vil si at Den norske kirke er en grunnlovsfestet folkekirke. Hva betyr det i dag, og hva bør det bety om 20 og 50 år? Vi har gitt vårt bidrag til denne samtalen gjennom boka som vi lanserte i oktober – «Kirke for folke flest?» Jeg håper mange engasjerer seg i diskusjonen. Ansatte og frivillige i kirken, kirkepolitikere må selvsagt delta aktivt. Men jeg håper at også politikere som lager lover og setter rammene – og som vedtar budsjettene, fra kommuner, Storting og regjering, vil bruke tid på spørsmålene. For at kirken og arbeidet vi gjør skal være viktig, må den engasjere folk.

Veien videre

Jeg har sagt det før – og jeg sier det igjen: Åpen folkekirke har vært et svar på bønnene mine. Åpen folkekirke – dere – gjør at jeg kan stå her med hele meg, og oppleve meg både elsket av mannen min, Lasse, og av Gud. Og at jeg hører til i kirkefellesskapet. Dette ønsker jeg at alle skal oppleve.

I dag er akkurat seks måneder til valgdagen 11. september. Det betyr at vi har 182 dager på å fortelle historien om hva vi har fått til og hva vi vil gjøre framover. Vi har seks måneder på å vise at kirken er for de mange, ikke for de få. At kirkerommet er deres. Jeg gleder meg til de neste dagene – og hva vi skal være og få til sammen framover.