Gard Sandaker-Nielsen

Kjære landsmøte. Statsråd og biskop. Kjære venner.

Mye har skjedd siden vi var samlet for to år siden. Endring er ikke nytt, men nå opplever vi at verden endrer seg i et rasende tempo. Mange er bekymret og merker at håpet svikter. Løgn forkles som sannhet, og egne interesser og behov settes foran fellesskapets. Stabilitet er erstattet av ustabilitet, og våre nasjonale og europeiske ledere leiter etter den gode veien videre.

Det er med et mørkt bakteppe vi møtes til landsmøte i Åpen folkekirke.

Men folkens. Vi er med i en håpsbevegelse. For er det noen som skal løfte fram håpet i disse tider, så det kirken. Evangeliet, som betyr godt nytt, er en motgift mot egoisme, hat og løgner. Jesu oppfordring om at vi ikke bare skal elske oss selv og vår neste, men selv våre fiender, er det motsatte av hva noen sterke menn forkynner i disse dager. Budskapet om at kjærligheten – livet selv – overvinner døden, kan gi oss mot til å stå opp mot urett, og møte morgendagen med et åpent ansikt og løftet hode.

Folkekirken er ikke en forening for de spesielt interesserte. Folkekirken er en kirke for og av folket. Vi har 1000 år med historie, tro og tradisjoner, og levd liv.

For 1000 år siden begynte kirker å poppe opp over hele landet. Tenk hvordan det opplevdes. Odin, Frøy og Frøya ble erstattet av Kvitekrist, og nye gudshus ble bygd på hver høyde og hvert nes. Trosoppfatninger og verdier endret seg, og kirkene ble fysiske tegn på den endringen. Å bygge kirker kom til å handle om å bygge landet.

Men det handlet om noe mer: I kirkerommet sto lendmannen foran og trellen bakerst, men de var i samme rom, og tok del i den samme religionsutøvelsen. Dette var helt nytt. Lendmannens og trellens barn ble alle døpt i den samme døpefonten. De ble begravet på samme kirkegård, ikke som tidligere, der høvdingen ble hauglagt, mens trellen ble kastet i myra. Å komme til kirken, bli døpt og begravet ved kirken, var radikal fellesskapsbygging. Og begrunnelsen var at alle var skapt av Gud.

Nå, 1000 år etter kristenretten ble innført og 750 år etter Magnus Lagabøtes landslov, er det lett å se den grunnleggende samfunnsendring som skjedde.

Denne kirken må stadig reformeres. Den store reformasjonen var på starten av 1500-tallet. Og reformasjonen har fortsatt, blant annet da kirkerommet ble åpnet for skeiv kjærlighet og Den norske kirke begynte å vie likekjønnede par.

Landsmøte: Vi har vært reformatorer!

Siden sist har det vært et kirkevalg, og vi har fått fornyet tillit. Nå har vi ledet kirken i 10 år, og det blir 13 år når denne valgperioden er over. Mange spådde – og håpet – at vi skulle bli en døgnflue. Det har vi – og velgerne våre – motbevist. Kirkemedlemmene gav oss 34 direkte valgte medlemmer i kirkemøtet og bispedømmeråd. Vi har ledere i åtte av elleve bispedømmeråd, i tillegg til seks innvalgte medlemmer i Kirkerådet. Vi fortsetter altså å prege utviklingen av folkekirken regionalt og nasjonalt. Og våre medlemmer har viktige verv i menighetsråd og fellesråd.

Rett før kirkevalget for halvannet år siden fikk vi et viktig gjennomslag. Da vedtok Kirkemøtet at tilsettingsorganer i Den norske kirke ikke lenger skulle ha mulighet til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger. Endelig har vi ett syn på ansatte, og det er slutt på tiden med forskjellsbehandling og diskriminering. Nå trenger ikke lenger søkere og ansatte frykte at de ikke vil få jobb fordi de er skeive og har fått seg kjæreste. Dessuten har vi fått innført mangfoldserklæring i alle utlysningstekster.

Den norske kirke har omfavnet regnbuen. Tenk det! Nå feires regnbuemesser over hele landet. Menigheter, små som store, gjør det fordi de forstår at det er viktig for folk – og at det er viktig for kirken. Pride og regnbueflagget er viktig for at kirken skal ta et oppgjør med hvordan den har behandlet skeive, og det er avgjørende for at folk skal forstå at kirkerommet er åpent og trygt for alle. Etter mange år i gamet, har endringen faktisk gått fortere enn jeg hadde våget å håpe på. Så la oss takke, be, og jobbe for at utviklingen skal fortsette.

Vi har fått slutt på den strukturelle diskrimineringen av skeive, men er ikke i mål. Andre jobber for å reversere de livsviktige endringene vi har vært med på å få til. Seinest så vi det i høst da felleserklæringen mot kjønns- og seksualitetsmangfold ble lansert, hvor spesielt trans blir usynliggjort. Det er ikke noe nytt budskap de kommer med, men det nye og bekymringsfulle er at ledelsen i flere kirkesamfunn har skrevet under. Ny splid og harde fronter internt mellom folk og menigheter har blitt skapt. Og på nytt har skeive blitt problemet – bare fordi at vi finnes. Jeg skulle ønske at disse kirkesamfunnene kunne la seg inspirere litt av det vi har gjort i Den norske kirke de siste 20 årene, og ikke gå til kamp mot kirkemedlemmer – og tillitsvalgte – med et annet ekteskapssyn. Dialog og fellesskap må være mulig, for vi kan ikke stemme hverandre ut av kirken. Det er Kristus, og ikke meningene våre, som samler oss. Så anerkjenner jeg at vi fortsatt har våre utfordringer i Den norske kirke, for både Frimodig kirke og Bønnelista har stilt seg bak erklæringen. Det viser at kirkevalget er viktig og at det er nødvendig at alle som stiller til valg må synliggjøre hva de vil med kirken. Og internasjonalt ser vi dessverre tegn på at utviklingen går i feil retning – med både USA og Ungarn som aktuelle eksempler. Så selv om jeg skulle ønske vi var ferdige med denne kampen, må vi fortsette å være tydelige og heve både stemmen og regnbueflagget høyt.

Landsmøte. Da vi møttes sist, var vi i det jeg vil kalle en organiseringskrig i Den norske kirke. Også i Åpen folkekirke. Det er den vanskeligste saken vi har måttet håndtere, for uenigheten gikk rett igjennom organisasjonen vår. Jeg er glad for at vi håndterte uenigheten bra. Det viser at vi takler å stå i utfordrende situasjoner, og finne samlende løsninger.

For vi skal være et inkluderende kirkepolitisk fellesskap. Vi har noen grunnleggende verdier og et valgprogram som samler oss. Samtidig må vi ha rom for uenighet og håndtere den på en god måte. Vi må alltid undre oss over hvorfor andre ser verden litt annerledes enn oss selv. Og er ikke takhøyden stor nok, må vi heve taket.

Det er mange saker som skal avklares på årets kirkemøte, men jeg skal nøye meg med å kommentere gjengangeren – kirkevalgordning. Den norske kirke har over 3,4 millioner medlemmer. Valg er til for at alle disse skal velge hvem som skal lede kirken på deres vegne. I 2023 var det under 10 prosent av medlemmene som stemte. Jeg håper at det er en moderne bunnotering, for valget må oppleves viktigere for folk. Det digitale valget gir store muligheter som vi kan utforske videre. Men kirkerådet har mot våre stemmer foreslått å videreføre nominasjonskomiteens lister. Så vi har en jobb å gjøre med å løfte fram de gode argumentene den neste måneden. Velgerne må kunne vite hvem de stemmer på og gir tillit – og de må kunne ansvarliggjøre oss når et nytt valg nærmer seg. Demokratiet er fremdeles ikke en ryggmargsrefleks i Den norske kirke. Derfor må vi fortsette å diskutere, argumentere og forklare hvorfor vi mener dette er det riktige for folkekirken.

Kjære landsmøte. Det er virkelig de viktige tingene vi har fått ansvar for. Folkekirken er en del av samfunnets infrastruktur. Den er der gjennom hele livet – fra fødsel og dåp, til død og gravferd. Folkekirken er der i hverdag og høytid, i fest og glede, i krise og sorg. 

Derfor er det så viktig at vi ser framover. Hva skal vi nå bidra til? Det store spørsmålet blir hvordan Den norske kirke kan være en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke også om 20, 50 og 100 år?

Her er det mange og omfattende svar, så jeg skal begrense meg til å nevne noen helt sentrale tema.

Det ene dreier seg om organisasjonen vår. Åpen folkekirke må være sterk nok til å kunne gjennomføre valgkamp og vinne et kirkevalg hvert fjerde år. Vi må få oppslutning i valg, for å kunne fortsette å prege utviklingen av Den norske kirke. Så langt har vi lykkes godt, men vi vinner ikke et nytt valg med oppskriften fra 2019 og 2023. Vi får stadig flere medlemmer og givere, men det går ikke så fort. Her må hver og en av oss bidra til at vi blir litt sterkere og får flere ressurser, både penger og folk. La oss inspirere og utfordre hverandre mens vi er sammen denne helgen, og skaffe et par nye medlemmer hver.

Det andre er folkekirken vår. Folk og kirke.

Noe av det viktigste vi gjør framover, er å sikre gode rammevilkår for kirken som organisasjon. Regjeringen har satt i gang et arbeid for å se på muligheter for å justere finansieringsordningen, og flere av de politiske partiene har startet debatten. Jeg ser fram til debatten på dette landsmøtet, og at vi skal bidra til å finne løsninger som både ivaretar den landsdekkende folkekirken vår, de andre tro- og livssynssamfunnene, og som det dessuten er mulig å få et politisk flertall for. Jeg vil ønske statsråden lykke til og alt godt for dette viktige arbeidet.

Så må vi være gode arbeidsgivere og få flere til å ha lyst til å jobbe i kirken. Vi må fortsette å skape rom for at vi kan leve som hele mennesker. Få hjelp til å fargelegge hverdagene våre. Vi er skapt til å leve. Elske. Og skape. Hver for oss, og sammen. Kirken må åpne kirkedørene fysisk, slik at folk kan gå inn og bruke kirka si.

I disse urolige tider, er det kanskje det som betyr mest. Vi må vise at kirkerommet kan romme hele livet vårt. At ingen tro er for liten, og ingen tvil er for stor. Men folk må få kunnskap om kirken og få mulighet til bli kjent med tradisjonene vi forvalter. Å gi alle tilgang på kunnskap og utdanning, uavhengig av hva slags bakgrunn du har, har vært et grunnleggende demokratiprosjekt i det norske samfunnet. Det forstod for eksempel arbeiderbevegelsen på starten av 1900-tallet. Det er ikke noe mindre viktig for Den norske kirke i dag.

Martin Luther oversatte på starten av 1500-tallet de bibelske bøkene til tysk og gav for første gang vanlige folk mulighet til å lese og høre tekstene – og evangeliet – på morsmålet sitt. I Danmark-Norge kom det nye testamentet på dansk allerede i 1524 og hele Bibelen forelå i 1550. Luthers lille katekisme skulle leses – og pugges – for at man skulle kunne bli voksen. Det første til økte leseferdigheter, skolereformer, konfirmasjon og ny teknologi, boktrykk, til folket.

Landsmøte. Vi skal ikke tilbake til kongelig pålagt pugging, men kunnskapen om tro, Bibelen og kristendommen er dessverre i ferd med å forvitne i store deler av befolkningen, spesielt blant barn og unge. Opplæring og kunnskap om kristendommen er derfor et grunnleggende folkekirkeprosjekt. Vi i Åpen folkekirke har allerede engasjert oss og dette blir et viktig arbeid fram mot rammeplanene skal vedtas av Kirkemøtet neste år. Det har aldri vært viktigere å sørge for kunnskap om kristen tro. For den kirke som vil overleve, må overlevere.

Så må vi fortsette å ta et oppgjør med fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og skogfinner. Gjennom arbeidet i Den norske kirke og Stortingets sannhets- og forsoningskommisjon er mye arbeid gjort, samtidig som det meste av jobben gjenstår. Storsamfunnet må vise at det mener alvor og ønsker å lære, samtidig som forsoningen må skje på minoritetenes premisser. Programmet vårt forplikter, og sammen skal vi leite etter – og finne veien videre. Og vi må ta på alvor at mange personer med funksjonsvariasjoner ikke opplever at de er med i fellesskapet vårt. Vi må vi vise at vi mener alvor med at alle har samme verdi og er akkurat like skapt i Guds bilde. Det forplikter oss – fordi vi er kirke.

Kjære landsmøte. Når nasjonalistene får større innflytelse i flere land, må vi vokte oss slik at ikke folkekirken blir brukt til å dyrke det norske, i motsetning til mangfold. Åpen folkekirke har bidratt til at Den norske kirke har blitt mer mangfoldig, og anerkjenner en større del av skaperverket. Det har gjort kirken mer menneskelig. Da må vi kjempe imot at kirken skal bli brukt som redskap for å gjøre samfunnet mer umenneskelig. Vi skal protestere når kirker legitimerer krig, som den ortodokse kirken gjør i Russland, og når kristendommen blir brukt til å legitimere presidentens politikk, slik det akkurat nå skjer i USA. Heldigvis kjemper mange for at sannheten og menneskeligheten også skal ha sin plass i framtidens USA – og i vår verden – som den episkopale biskopen i Washington DC, Mariann Budde, og mange av de tradisjonelle kirkene, som vår søsterkirke Evangelical Lutheran Church in America.

Folkens. Som dere kanskje skjønner, er det ikke noe småtteri vi er med på. Åpen folkekirke kan være et redskap både i Den norske kirke og i det norske samfunnet for å skape gode og inkluderende fellesskap. Til å gi mennesker tro, håp og kjærlighet til å møte seg selv, hverandre – og morgendagen. Jeg ser fram til de neste to dagene, og alt vi skal få til sammen de neste årene.

Lørdag 22. og søndag 23. mars 2025 avholder Åpen folkekirke landsmøte for tredje gang, etter at vedtektene ble endret i 2020. Landsmøtet er det høyeste organet i Åpen folkekirke og holdes i regelen annethvert år. Delegater på landsmøtet er Åpen folkekirkes valgte medlemmer i bispedømmeråd/Kirkemøtet, samt delegasjoner fra de elleve regionlagene.

Dette er første landsmøtet etter Kirkevalget i september 2023 og vi fikk et godt valgresultat med 45,4 prosent av stemmene på landsbasis og 34 innvalgte medlemmer. Vi skal på landsmøtet inspirere hverandre og legge grunnlaget for at vi skal fortsette å lede an i arbeidet med å utvikle Den norske kirke som en åpen og demokratisk folkekirke også i årene som kommer.

Alle medlemmer som har betalt medlemsavgift for 2025 har adgang til å være til stede på landsmøtet. De kan av landsmøtet innvilges talerett.

Tid:      lørdag 22. mars klokken 1130 – søndag 23. mars klokken 1530.
Sted:   Scandic Ambassadør hotell, Strømsø Torg 7, Drammen

Last ned sakspapirer til Landsmøtet 2025 her

Saksliste til Landsmøte 22. og 23. mars 2025

• Sak LM 01/25 Godkjenning av innkalling
• Sak LM 02/25 Valg av dirigenter
• Sak LM 03/25 Valg av referenter og valg av tellekorps
• Sak LM 04/25 Valg av (3) representanter til å signere protokollen
• Sak LM 05/25 Nedsetting av redaksjonskomite(er)
• Sak LM 06/25 Toårsmelding og leders tale
• Sak LM 07/25 Erfaringer med valgkampen 2023 og fullmakt til LS om å nedsette programkomité
• Sak LM 08/25 Retningslinjer for arbeidet med nominasjonen i Åpen folkekirke i forkant av valget i 2027
• Sak LM 09/25 Ny finansieringsordning for tro- og livssynssamfunn. Den norske kirkes rolle og oppdrag som folkekirke i Norge i 2025.
• Sak LM 10/25 Kirkelig undervisning og læring – hva bør barn og unge i ulike aldersgrupper lære om kirken, kristen tro og Bibelen?
• Sak LM 11/25 Behov for satsing på kulturarbeidet i Den norske kirke
• Sak LM 12/25 Overordnede rammer for regler for kirkevalget i 2027
• Sak LM 13/25 Ordning for utpeking av biskoper
• Sak LM 14/25 Orientering om budsjett for 2025 og regnskap 2023 og 2024
• Sak LM 15/25 Vedtektsendringer
• Sak LM 16/25 Valg – innstilling fra valgkomiteen

Tentativt program for landsmøte i Åpen folkekirke 2025

Lørdag 22. mars
10:30 Registrering
11:30 Landsmøtestart
• Velkommen
• Hilsen fra Tunsberg-biskop Jan Otto Myrseth
• Hilsen fra leder i Öppen kyrka, Karin Janfalk
• Ev. andre hilsener
Konstitueringer og sak LM 06/25 Toårsmelding og leders tale
Debatt
13:00 Lunsj
14:00 Forhandlinger fortsetter
17:30 Møtet ferdig
18:00 Gudstjeneste
19:30 Middag

Søndag 23. mars
08:30 Morgenbønn
08:45 Forhandlinger
10:00 To separate programmer: Samling for KM-delegasjonen og alt. opplegg for andre
12:00 Inspirasjonsforedrag ved Petter Skippervold, daglig leder i Mindshare Norge
13:00 Lunsj
14:00 Forhandlingene fortsetter
15_:30 Slutt

Ifølge vedtektene møter alle regionlag med minimum tre medlemmer. I tillegg kan det gis tilleggsdelegater basert på antallet medlemmer i regionlaget. Landsstyret vedtar terskelnivået for regionlagenes tilleggsrepresentasjon. Utover delegatene som skal velges fra regionlagene, møter leder av regionlaget, leder av Åpen folkekirke UNG og faste medlemmer i bispedømmeråd valgt på Åpen folkekirkes lister på landsmøtet med fulle rettigheter.

Regionlagene velger dette antallet delegater:

Agder og Telemark: 5 delegater
Bjørgvin: 4 delegater
Borg: 4 delegater
Hamar: 4 delegater
Møre: 4 delegater
Nidaros: 4 delegater
Nord-Hålogaland: 3 delegater
Oslo: 7 delegater
Stavanger: 5 delegater
Sør-Hålogaland 3 delegater
Tunsberg: 4 delegater

Viktige frister

1. februar: Frist for å melde seg på landsmøtet. Det betyr at
regionlagene må avholde årsmøte/medlemsmøte i løpet av januar hvor delegater
til landsmøtet blir valgt. Skjema for påmelding vil sendes ut over nyttår.

21. februar: AUs frist for utsending
av sakspapirer til LM.

Praktisk informasjon

Åpen folkekirke betaler reise- og oppholdsutgifter for delegatene. Det er laget egne retningslinjer som skal følges: https://apenfolkekirke.org/reisestotte-og-andre-utlegg/

Delegater under 30 år vil etter planen inviteres til en egen samling på landsmøtehotellet fra fredag 21. til lørdag 22. mars. Nærmere informasjon om dette vil avklares i dialog med styret i Åpen folkekirke UNG.

Ser fram til en god og viktig arbeids- og fellesskapshelg i mars!

På vegne av landsstyret og arbeidsutvalget i Åpen folkekirke,

Gard Sandaker-Nielsen

leder

Hei alle som skal være med å behandle høringen om overordnede rammer for kirkevalget 2027. Landsstyret vårt vedtok i oktober momentene i høringsuttalelse vår, som arbeidsutvalget nå har ferdigstilt. Det mangler en språkvask, men legger den nedenfor slik at alle kan bruke den inn i de høringsuttalelsene fra de ulike rådene. Dette blir også sak på landsmøtet vårt i mars.

Høringssvar fra ÅF LS – rammer for kirkevalget

• Kirkevalget gjennomføres for at alle medlemmene skal være med på å velge kirkens ledelse – og bidra til at de kirkelige rådene er representativt sammensatt og har legitimitet i kirken. Dette prinsippet og begrunnelsen for kirkedemokratiet er viktig blir understreket. For å finne en god og framtidsrettet valgordning må behovet for forenkling, effektivisering og å gjøre valget billigere, veies opp mot hensynet til at valgordningen må sikre at absolutt alle medlemmer blir godt opplyst om valgmulighetene og enkelt har mulighet til å stemme.
• Flere av forslagene er vi usikre på hvilke konsekvenser vil få for kirkedemokratiet og kirkevalgets oppslutning i befolkningen. Det ville vært lettere å ta stilling dersom det hadde vært en tydeligere konsekvensvurdering av de ulike forslagene, selv om vi har forståelse for at det ikke nødvendigvis er så lett å skue konsekvensene av de ulike veivalgene.
• Vi er fornøyde med at prinsippet om direktevalg til menighetsråd og bispedømmeråd/Kirkemøtet ligger fast. Det er viktig for at alle kirkens medlemmer skal kunne bestemme hvem som skal utgjøre kirkens ledelse og påvirke beslutninger og prioriteringer.
• Prinsippet om at kirkevalg fortsatt skjer samtidig og i umiddelbar nærhet til kommune- og fylkestingsvalg har så langt vært viktig for Åpen folkekirke. I lys av erfaringene med det digitale valget, våre tilbakemeldinger til Kirkerådet høsten 2023 om erfaringene med valggjennomføringen og nedgangen i den totale valgoppslutningen, er det naturlig at også dette prinsippet revurderes. En konsekvens av at kirkevalget ikke lenger skal være fysisk knyttet til stemmelokalene for offentlige valg, er at det heller ikke lenger er nødvendig at kirkevalget gjennomføres samtidig med offentlige valg. En valgdag kan med fordel erstattes med en valgperiode. Det offentlige valget utvikler seg også i denne retningen, hvor det mange steder er flest velgere som benytter seg av muligheten til å stemme før valgdagen. I så fall bør kirkevalget avholdes noen uker etter det offentlige valget. Når det er sagt, er vi redd for å miste det allmenne preget Kirkevalget har hatt de siste 15 årene og at en frakopling fra det offentlige valget vil svekke opplevelsen av at å stemme ved Kirkevalget er noe alle medlemmer. Dette er en mulig konsekvens det i så fall må settes inn tiltak for å forhindre slår til.
• Landsstyret i Åpen folkekirke støtter at det digitale valget gjøres til hovedordningen, men forutsetter at det fortsatt legges til rette for at alle medlemmer i Den norske kirke skal kunne stemme, også de som ikke er digitale. Vi støtter derfor modell 2.
• Valget til Kirkemøtet/bispedømmeråd bør i utgangspunktet være mellom ulike lister. Vi støtter at ordningen med en obligatorisk liste fra en nominasjonskomité nedsatt i bispedømmet avskaffes dersom det stiller en eller flere liste(r) til valg. Nominasjonskomiteenes lister fremstår og opptrer i stadig større grad som alternative lister, og det skaper forvirring for velgerne.
• Kirkerådet drøfter forslaget om å «snu» valget til bispedømmeråd/Kirkemøtet, fra å være et regionalt valg til bispedømmerådet, til å bli et nasjonalt valg til Kirkemøtet, men foreslår at valget skal være til både Kirkemøtet og bispedømmeråd. Vi er usikre på hva kirken/velgerne har å tjene på en slik endring. Det er mulig at det ville gjort kommunikasjonen om valget til bispedømmeråd/Kirkemøtet lettere å kun fokusere på det nasjonale valget. Kirkemøtet har vedtatt at bispedømmerådet skal styrkes som strategisk organ. En slik omlegging vil kunne ha motsatt effekt. På tross av denne usikkerheten, kan vi støtte endringen, så lenge det understrekes at det både er et nasjonalt og regionalt valg.
• Biskopene ivaretar den særskilte tjenesten med å forvalte ord og sakrament i bispedømmeråd/Kirkemøtet/Kirkerådet. Det er uenighet i Åpen folkekirke om prester og «lek kirkelig tilsatte» fortsatt bør ha egne kvoter og bli valgt av og blant egne ansattegrupper, eller om alle ansatte, med unntak av biskopene, bør velges på de samme listene – av alle kirkens medlemmer. Uansett er det viktig for Åpen folkekirke å understreke at ansatte ikke representerer sine ansattegrupper, men som vanlige medlemmer. Prestene er representanter for den særskilte tjenesten med å forvalte ord og sakrament, mens det ikke er en særskilt begrunnelse for at andre ansatte har en egen kvote i kirkedemokratiet. Det er gode argumenter både for og mot en slik endring og de kan være både prinsipielle og pragmatiske. I dagens Kirkemøte/bispedømmeråd har flere prester/andre ansatte sympatier med ulike grupperinger og identifiserer seg i større eller mindre grad med disse. Et argument for å gå fra ordningen hvor ansatte velges av egne grupper, til at det gjøres av alle kirkemedlemmer, er at det vil kunne bidra til å tydeliggjøre rollen deres i kirkedemokratiet. En slik endring vil også bidra til at kirkemøtemedlemmer ikke lenger må søke permisjon eller mister vervet sitt, dersom en skulle få et ansettelsesforhold i Den norske kirke. Dessuten kan det argumenteres for at kirkemedlemmene har forholdsmessig liten innflytelse over sammensetningen av Kirkemøtet, siden de kun velger 77/117 av Kirkemøtets medlemmer (under 66 %). Eventuelt kan det vurderes å fortsette med et eget valg for prester, men at andre ansatte velges på lister som andre kirkemedlemmer. For å sikre at Kirkevalget fortsatt skal være et valg hvor «vanlige kirkemedlemmer» stiller til valg og får tillit til å lede kirken, mener vi det ved en slik eventuell omlegging bør vurderes å om det er behov for å sette en maksimumsbegrensning på hvor mange ansatte som kan stille til valg på de ulike listene, eventuelt sette begrensning på hvor mange som kan bli valgt. Om det fortsatt skal være en egen kvote for prester/andre ansatte, kan det vurderes om disse skal velges i et felles valg. Eventuelt kan det vurderes å innføre en egen kvote for vigslede medarbeidere, og at andre ansatte kan velges på listene sammen med andre kirkemedlemmer. Et alternativ om det fortsatt skal være egne kvoter for prester og andre ansatte, er at det vurderes å la alle kirkemedlemmene delta i valget, ikke bare egne ansattegrupper.
• Den tekniske valgløsningen må være overtydelig på at Kirkevalget faktisk er to valg og at alle kirkemedlemmer kan stemme i begge. I 2023 var ikke dette tydelig nok, slik at det er mulig at flere kun stemte i menighetsrådsvalget siden det lå øverst i løsningen.
• Direkte kommunikasjon med medlemmene er viktig. Det bør derfor vurderes å sende ut valgkort med informasjon om valget til alle medlemmene som har stemmerett. Kommunikasjonen bør helst være fysisk, men det er mulig at digitalt valgkort kan være et fullgodt alternativ.
• Kirkerådet må i kommunikasjonen rundt kirkevalget også kunne synliggjøre og spre informasjon om listene som stiller til valg og deres toppkandidater.
• Det er uenighet i Åpen folkekirke om antall kirkemedlemmer som bor i de ulike bispedømmene bør vektlegges (noe) når Kirkemøtets sammensetning skal vurderes, eller om antallet medlemmer bør være likt som i dag. Den demokratiske logikken ved at de bispedømmene med flest medlemmer bør ha noe bedre representasjon i Kirkemøtet, enn mindre bispedømmer vektlegges av noen. Andre mener at det er viktig å sikre likeverdig representasjon for geografisk store og spredt befolkede bispedømmer, slik at det er tydelig at deres stemme i kirkedemokratiet er ønsket og må vektlegges. Om det skal gjøres en justering i forholdet mellom ulike bispedømmer, er det uansett viktig for Åpen folkekirke at antallet folkevalgte i ulike bispedømmeråd ikke reduseres.
• Åpen folkekirke har vært opptatt av å få inn flere under 30 år på listene våre og styrke unges innflytelse i de kirkelige rådene. Selv om dette ikke er en del av denne høringen, vil vi signalisere at valgordningen må sikre at unge blir får plass på listene og får innflytelse i bispedømmeråd, Kirkemøtet og Kirkerådet. Stemmerettsalderen bør fortsatt være 15 år og vi må sammen forsøke å få flere unge til å benytte seg av stemmeretten.
• Vi støtter at det fortsatt skal være mulig å stille alternative lister ved menighetsrådsvalg. Selv om muligheten ikke er mye brukt, er det fortsatt en demokratisk sikkerhetsventil som det ikke er nødvendig å fjerne, selv om det vil gjøre regelverket til menighetsrådsvalget enklere. Vi støtter også at sperrefristen på 5% på nominasjonskomiteenes lister opprettholdes ved valget til menighetsråd.

Vi er midt i Pride-sesongen, og landet rundt farges gater og kirker i regnbuens farger. Stadig flere menigheter feirer regnbuemesser for å vise at kirken er sted hvor vi alle er hjertelig velkomne. Åpen folkekirke deltar selvfølgelig og bidrar til kirkens tydelighet og synlighet.

Her er noen bilder fra den siste tidens markeringer:

Fra Regnbuemesse i Haugesund:

I Vår Frelsers kirke i Haugesund holdt lederen i Stavanger bispedømmeråd Helene Breivik Hellerdal denne viktige appellen:

Det er rom for deg i Den norske kirke.

Du er skapt i Guds bilde, og er uendelig mye verdt, akkurat slik som du er.

Ikke la noen andre få deg til å tro noe annet.

Hvorfor skal jeg bry meg med å gå med regnbuearmbånd? Og hva har regnbueflagget å gjøre i kirka?

Mange syns det blir «litt for mye Pride og regnbueflagg» i juni, og lurer på hvorfor det må snakkes så mye om og synliggjøres så veldig år etter år. Og hvorfor skal Kirken være på pride?

Det er fortsatt farlig å være homofil i store deler av verden. Hele 64 land har fortsatt fengsels- eller dødsstraff for homofili. Statistikk og levekårsundersøkelser viser oss at skeive barn og unge har større sannsynlighet for å få problemer med sin psykiske helse enn andre. Utfordringene deres handler ikke nødvendigvis om at det er vanskelig å være skeiv, men om det som kalles minoritetsstress; stigma, diskriminering og mobbing utenfra på grunn av sin legning, sin identitet.

Torsdag denne uken meldte Nrk at PST har avdekka spredning av høyreekstreme holdninger og oppfordringer til vold, på nettforum og sosiale medier. Unge helt ned til 12-årsalder blir radikalisert og påvirket til å spre hat. Mye av dette var retta mot skeive. Amnesty har også avdekka økning i hatretorikk mot skeive, både i sosiale medier, i debattforum og i det virkelige liv. Transpersoner er de som opplever mest hat og negative fordommer. Flere forteller om at de ikke tør være seg selv fullt og helt, av frykt for å møte negative kommentarer.

Denne hatretorikken og negative holdninger til skeive finnes også i kirka. Vi har dessverre en lang historie med undertrykking og diskriminering av mennesker med LHBT+-identitet. Men utviklingen går i positiv retning, og de siste 10 årene har det skjedd store endringer:

I fjor kom våre biskoper med en uttalelse som erkjenner at kirken altfor lenge har drevet med forskjellsbehandling av homofile, og at biskopenes holdninger til og omtaler av homofili har ført til stor sorg og smerte for mange.

For 10 år siden ble Åpen Folkekirke dannet som reaksjon på Kirkemøtets nei til å åpne for vigsel av likekjønnede. I 2017 kom endelig vedtaket som gjør det mulig for homofile og lesbiske å gifte seg i kirken. Vi har gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse om holdninger til LHBT+ blant ansatte i hele Den norske kirke, og begynt å kurse ansatte i LHBT-tematikk med mål om å skape trygge rom for alle som møter kirka. Helt frem til i fjor sommer var det mulig å diskriminere homofile ved ansettelser i kirka – det er det heldigvis slutt på nå. Her i Haugesund, og på Haugalandet, har vi prester, diakoner, kateketer og andre tilsatte som tydelig står opp for mangfold og likeverd og er åpne om sin positive holdning til likekjønna vigsel. Mange deltar også i Pride-paraden.

I år feirer vi også Mosterjubileet: Ved innføringen av Kristenretten i 1024 fikk hvert menneske tilkjent et helt annet menneskeverd enn før, basert på budskapet om at alle er skapt i Guds bilde. I 2024 skjer det fortsatt krenkelser av menneskers verdi, og jubileet setter derfor søkelys både på det å feire fremskrittene, men også viktigheten av å fortsette å forme et rettferdig og godt samfunn for alle. Derfor er Kirken på pride, fordi kirka skal være «der livet leves». Og fordi kirka bærer Jesu budskap om nestekjærlighet og likeverd for alle.

Fra Regnbuemesse i Kristiansand:

Klikk for å lese preken av Nils Terje Andersen 24.08.24 i Regnbuemesse i Kristiansand domkirke under Skeive Sørlandsdager.

https://skeivtkristentnettverk.no/artikkel-detalj/preken-regnbuemesse-kristiansand

For åtte år siden var det kun heterofile som kunne gifte seg i kirken. For ett år siden kunne du fremdeles bli nektet jobb i kirken om du var gift med en av samme kjønn. Med Åpen folkekirke ved roret er det heldigvis slutt på slike tilstander i folkekirken.

Etter at Kirkemøtet i april 2014 sa nei til kirkelig vigsel av likekjønnede par, så Åpen folkekirke dagens lys. To måneder seinere, 11. juni, ble organisasjonen stiftet med et tydelig mål: Kirken skulle anerkjenne kjærligheten mellom to av samme kjønn og ønske alle par velkommen til vigsel.

Responsen i Kirkevalget i 2015 var overveldende. Med over 61 prosent av stemmene på landsbasis og hele 76 prosent i Oslo bispedømme, fikk Åpen folkekirke mandat til å gjennomføre viktige endringer. Vi har levert.

Her er noen av de gledelige endringene:

• Allerede 1. februar 2017 kunne de to første to mennene si ja til hverandre og få Guds velsignelse i Eidskog kirke.
• Åpen folkekirke har bidratt til større mangfold i kirkens styrende organer. Flere unge, flere med LHBT+identitet og flere «helt vanlige folkekirkemedlemmer» har fått sentrale plasser i kirkedemokratiet.
• Vi har styrket kirkedemokratiet og utviklet folkevalgtrollen, som nå er etablert som en kirkelig styringstjeneste.
• Vi har bidratt til at kirken har fått mange flotte biskoper og andre ansatte som også er opptatt av våre kjernesaker.
• Kirken anerkjenner viktigheten av og har et mer offensivt arbeid for likestilling, inkludering og mangfold.
• Den strukturelle forskjellsbehandlingen av skeive ble det slutt på i Den norske kirke i august 2023, da det ble slått fast at ansatte og søkere som er gift med en av samme kjønn er velkomne som arbeidstakere over hele landet. Her har Den norske kirke vist vei, og gir et tydelig signal til andre tro- og livssynssamfunn om at skeive arbeidstakere ikke skal behandles annerledes enn andre arbeidstakere. Vi håper andre kirkesamfunn kommer etter.
• I to valg har vi fått fornyet tillit – og målet er fortsatt det samme: En kirke som ikke gjør forskjell på folk og hvor vi alle kan komme akkurat som vi er. Vi ønsker du skal erfare at kirken er din, uansett om du går der ofte eller knapt husker veien.

Betyr alle de viktige gjennomslagene at oppdraget er ferdig og Åpen folkekirke kan legge ned? Nei, absolutt ikke. Det at viktige mål blir nådd, betyr ikke at det ikke er nye utfordringer og muligheter som må håndteres. Vi kan heller ikke ta utviklingen for gitt. Flere grupperinger har stilt til valg og fått innvalgt medlemmer i Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmeråd kjemper for en annen (og reversert) utvikling.

Her er noen av de mange utfordringene vi i Åpen folkekirke ønsker at Den norske kirke skal lykkes med i årene som kommer:

• Skal vi være en levende og åpen folkekirke over hele landet også om 200 år, må vi engasjere og kommunisere med et samfunn der et mindretall sier at de tror på Gud, og som blir mer individualisert og mangfoldig.
• Kirken må bidra konstruktivt til at vi får en god, rettferdig og forutsigbar finansieringsordning av Den norske kirke – og alle de andre tro- og livssynssamfunnene også i framtiden.
• Vi må vi gi barn og unge håp og framtidstro og vi må formidle evangeliet og bibelfortellinger til alle som vokser opp. Det blir det helt avgjørende at vi lykkes med framover.
• Kirkebyggene er våre – alle i soknet eier dem sammen. Kirkene er for søndagsbruk og hverdagsbruk, de er kulturhus og bønnehus, for klage og lovsang. Det må vi bevisstgjøre folk på.
• Den diakonale kraften i evangeliet må frigjøres, og vi må møte folk der de er og gi dem det de trenger. Kirken må bidra til at folk forsones – med seg selv og med den andre. Her er det fortsatt en vei som må gås sammen med skeive og vi står midt i utfordringene i forsoningsarbeidet med samer, kvener og skogfinner. Det er avgjørende at vi sammen finner en vei videre.
• Vi må utvikle en kirkeorganisasjon som får mer ut av hver krone, som deler et felles prosjekt, som er en god arbeidsgiver, og følger opp og skaper gode rammer for frivillige og folkevalgte. Mest mulig ressurser skal brukes der folk bor og lever – i soknet. Sammen med utdanningsinstitusjonene må vi få formidlet at det er stort behov for kantorer og kirkemusikere, kateketer, diakoner og prester, og folk med mange andre utdanninger som gjør at du kan jobbe i kirken. Så skal vi sammen skape arbeidsplasser hvor folk har lyst til å jobbe – lenge.
• Vi trenger menigheter over hele landet som er gode og inkluderende fellesskap som gir tro, håp og livshjelp. Og hvor vi kan erfare at vi er elsket – akkurat som vi er.

Åpen folkekirke fyller 10 år, og vi har mange visjoner for Den norske kirke og samfunnet vi vil jobbe for blir til virkelighet. Vi vil fortsette å være garantisten for en kirke som har åpne dører til kirkerom og fellesskap over hele landet, som ikke måler folks tro og tvil, og som er en aktiv og engasjert samfunnsaktør – og bygger. Og vi lover å fortsette å stille til valg for å gi folk en mulighet til å stemme på en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke også i årene som kommer.

Gard Sandaker-Nielsen

leder i Åpen folkekirke