Leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen, som også er vår kirkerådslederkandidat til kirkemøte som går av stabelen i helgen, har skrevet tydelig og reflektert om kirkens økonomi. Les gjerne hele innlegget på Vårt land her.
Et utdrag: Tar vi bort alt det kirken bidrar med i samfunnet, får vi et mye fattigere samfunn. Det kan vi ikke risikere. Kortsiktige budsjettinnsparingsbehov som svekker folkekirken, vil hele det norske samfunnet tape på.
Den norske kirke er et levende trossamfunn, men også mye mer. Som grunnlovsforankret folkekirke er Den norske kirke en viktig del av grunnberedskapen i samfunnet. Med lokal tilstedeværelse i alle landets kommuner, er Den norske kirke en viktig møteplass for folk i alle aldre og et nav for lavterskel, psykososial beredskap.
Til tider kan det gis inntrykk av at kirken og andre tro- og livssynssamfunn får penger fra en raus stat. Det stemmer ikke. Historisk er det heller snakk om en tilbakeføring av skatt som staten allerede har innkrevd fra borgere som også er medlemmer av disse trossamfunnene. Tilsvarende finansierer vi som samfunnsborgere viktige områder som velferd, kultur og veibygging.
Jeg har imidlertid full forståelse for at Høyre setter søkelys på bærekraftig pengebruk når nytt partiprogram skal lages – det bør alle ansvarlige politiske partier gjøre. Vi er alle tjent med at offentlige midler brukes på en måte som både er bærekraftig over tid og løser de utfordringene vi står i som samfunn. Hele tros- og livssynsfeltet er tjent med en god, rettferdig og forutsigbar finansieringsordning. Denne samtalen skal vi i Den norske kirke bidra konstruktivt til.
… Kirken bidrar sterkt til gode og levende lokalsamfunn over hele landet. Vi driver barnekor, der tusenvis av barn lærer å synge i fellesskap. Vi har voksenkor også, noen av dem av svært høy kunstnerisk kvalitet. Vi går med dødsbud og driver sorggrupper. Vi inviterer til eldretreff og tilbyr middag for hele familien til en billig penge. Vi driver ulike tilbud for ungdom: samtale, fritidsaktiviteter, cafe, band og mye annet. Vi driver tiltak for flyktninger, deler ut matkasser, besøker sykehjem og gir omsorg for døende. Vi feirer gudstjenester og arrangerer konserter, kunstutstillinger og kulturkvelder. Og ikke minst: vi døper, vier og begraver, og skaper dermed en ramme rundt menneskers liv – fra vugge til grav. Vi får altså veldig mye ut av pengene.
Leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen har skrevet et godt innlegg i Aftenposten. Du finner et udrag fra det under her, og kan lese hele innlegget på Aftenpostens nettsider.
Ifølge tall fra SSB er 86 prosent av befolkningen medlem i et tro- eller livssynssamfunn. I år markerer vi at det er 1000 år siden kristenretten ble innført, og kristendommen har vært med på å forme det norske samfunnet. Hvorfor synes mange det da er vanskelig å si at man er kristen?
Definisjonen av «kristen» er for snever. Begrepet «personlig kristen», altså skikkelig kristen, lever i beste velgående og står i motsetning til det å være «vanlig folkekirkekristen».
Mange møter religiøse mennesker med mistenksomhet. I en medlemsundersøkelse Den norske kirke gjennomførte i fjor, svarte 21 prosent at de er skeptiske til personer som bruker mye tid på religiøse aktiviteter i kirken. 45 prosent svarer at de uenig i påstanden, men det er uansett interessant at én av fem kirkemedlemmer er skeptiske.
For meg har kyrkja vorte ein plass der eg kunne kome slik eg er. Men for nokre av oss, for dei av oss med LHBT+ bakgrunn og for andre skeive, har det ikkje alltid vore slik. Mange har måtte legge igjen ein del av livet sitt på kyrkjetrappa. Den delen av ein som kanskje er nærast, den delen som har med familieliv, med kjærleik å gjere, den må enkelte la vere igjen utanfor. Slik vil vi ikkje ha det lenger!
I 2014 sa Den norske kyrkje nei til at alle kunne gifte seg i kyrkja – berre heterofile skulle kunne gifte seg i kyrkja. Utav dette nei’et blei Åpen folkekirke fødd. No er det lokallag i alle bispedøme i landet.
Åpen folkekirke er eit kyrkjepolitisk parti med innvalgte medlemmer i kvart bispedøme. Vi har fått gjennomført viktige endringar i kyrkja:
I 2016 fekk vi vedteke JA til likekjønna vigsel. No kan alle par, uavhengig av kjønn og seksuell orientering, gifte seg i si lokale kyrkje.
I 2022 fekk Åpen folkekirke Møre endeleg vedteke at ein ikkje skal spørre om ein prest er skeiv, ved tilsetjingar. No er det berre kvalifikasjonar som avgjer kven som får prestejobben.
Vi i Åpen folkekirke er stolte av dette! For å fortsette å endre kyrkja i ei inkluderande retning, er vi avhengige av stemmer i Kyrkjevalet. Dei andre listene vil ta kyrkja i ei meir konservativ retning, så her tel kvar stemme!
For alle
Kyrkjevalet er søndag 10. september og mandag 11. september, i tilknytning til dei offentlege vala. Alle døypte som er 15 år i valåret, har stemmerett. I år kan du også førehandsrøyste digitalt! Då går du på kirkevalg.no og loggar deg inn ved BankID.
Til soknerådsval (kyrkjas “kommunestyreval”) stiller berre èi liste, der er det personval. Til val av bispedømmeråd (kyrkjas “fylkesting”) stiller 4 lister: Frimodig kirke, Bønnelista, Nominasjonskomiteens liste, og Åpen folkekirke. Dei to første er konservative lister som er mot likekjønna vigsel. Nominasjonskomiteens liste har ikkje felles program, så her er ingen garanti for meiningane til den som blir valgt inn.
Berre Åpen folkekirke garanterer for ei åpen og inkluderande folkekirke! Vi meiner at kyrkja skal vere for alle! Vi vil ikkje dele folk inn i A- og B-lag. Vi er alle er like foran Gud. Jesus var alltid på dei utstøtte sitt lag og ga folk verdigheita tilbake. Derfor må kyrkja følge Jesus sitt eksempel og alltid vere på laget til den som blir halden utanfor. Vi må jobbe for eit fellesskap der alle kjenner seg velkomne.
I kyrkja skal du kunne komme med heile deg. Gud har plass til det, og då må kyrkja også romme det!Altfor lenge måtte enkelte legge omvegar om kyrkja, fordi kyrkja ikkje romma alt det den einskilde var. Altfor mange har måtte velge mellom trua og kjærleik. Ein kan berre førestille seg kva dette har kosta, kva sår det har påført menneske opp gjennom. Slik kan vi ikkje ha det, og slik skal vi ikkje ha det lenger.
Vil du at kyrkja skal vere åpen for alle – vil du at barn og unge skal få kome med heile seg, og bli møtt med respekt og aksept for akkurat den DEI er? Då oppmodar eg deg til å stemme Åpen folkekirke i Kyrkjevalet. Om vi får stemma di, lovar vi å gjere alt vi kan for å halde kyrkja levande og åpen – for alle som ønsker å høyre kyrkja til!
Skrevet av Birgit Avseth Glimsdal og Margaret Sivertsen Mørk. Kandidater for Åpen folkekirke i Møre bispedømme. Først publisert i Romsdals Budstikke.
Kirka, nylig skilt fra staten, står nå på egne bein og utvikler sin identitet og sitt demokrati. Folkekirka er viktig for mange, og så viktig for Norge at den fortsatt nevnes i grunnloven. Men staten bestemmer ikke i kirka lenger. Det er folket, de 3,5 millioner medlemmene, som skal si sin mening om veien framover. Og det er svært ulike meninger om denne veien.
For Åpen folkekirke er det viktig at kirka er for alle. Samtidig vet vi at folk har sortert seg selv, eller blitt sortert i synlige og usynlige kategorier: Mer eller mindre innafor. Mer eller mindre verdige. Til å komme til kirka, til å gå til nattverd, til å stemme i kirkevalget.
Men vi vet også at svært mange i løpet av livet trer inn i kirkerommet i sterke stunder – i glede, i sorg, og i store kulturopplevelser. Spørsmålet er: Hvordan skal man bli tatt imot i dette rommet? Hvem skal kunne kjenne seg hjemme? For oss i Åpen folkekirke er svaret enkelt: Kirka skal gi rom for alle, uansett hvem de er, hvem de elsker eller hvor sterk eller svak tro de har. Folkekirka har ikke A- og B-medlemmer Gud gjør ikke forskjell på folk!
Åpen folkekirkes representanter har i åtte år vært med i alle landets bispedømmeråd og dermed også i Kirkemøtet (kirkas «storting»). Velgerne ga oss tillit i 2015 og 2019, og vi har brukt dette mandatet til å gjøre viktige endringer for likeverd og demokratisering i kirka. Vi har fått vigsel for alle ektepar som ønsker det – også likekjønnede. Vi har ryddet i kvinners arbeidsmiljø. Vi har satt stopp for at kirka kan diskriminere skeive ved ansettelser. Nå ønsker vi oss fornyet tillit slik at vi kan videreføre den gode utviklingen mot diskriminering og for inkludering, likeverd og demokrati i kirka.
Ved dette valget er det fire lister som kjemper om medlemmenes stemmer i Møre bispedømme. Det er oss i Åpen folkekirke, Bønnelista, Frimodig kirke og den tradisjonelle Nominasjonskomiteens liste. De tre førstnevnte har hver sine valgprogram som kandidatene forplikter seg på. Nominasjonskomiteens liste er en bredt sammensatt liste uten et felles program.
På Åpen folkekirkes liste har vi 15 kandidater. De representerer alle deler av bispedømmet vårt og alle aldersgrupper.
Er du medlem i kirka, bør du bruke stemmeretten din og dermed få innflytelse på hvordan kirka skal utvikle seg videre. Er du født i 2008 eller før, har du stemmerett. Du kan stemme på valgdagen eller allerede nå på nett via www.kirkevalget.no
Debattinnlegg skrevet av Karin-Elin Berg, leder av Borg bispedømmeråd og 1.-kandidat på Åpen folkekirkes liste i Borg. Først publisert i Fredrikstad blad. Les i avisen her.
Det har nettopp vært Pride i Fredrikstad, og Den norske kirke var tydelig til stede og deltagende, både gjennom å arrangere Regnbuemesse, ha åpen kirke og gå i Pride-paraden. Ved mange kirker ble det også flagget med Pride-flagg. Dette er en god oppfølging av vedtaket bispedømmerådet nylig gjorde om å være en åpen og inkluderende kirke også i forbindelse med Pride.
Mye har skjedd i Den norske kirke gjennom de siste årene. Noe skyldes generell holdningsendring, men mange endringer har skjedd fordi Åpen folkekirke ble dannet og gjennom sitt politiske arbeid har sørget for politiske prosesser og vedtak som har endret kirken, åpnet den og gjort den mer tilgjengelig for nye grupper.
Siden Åpen folkekirke fikk flertall ved kirkevalget for åtte år siden har vi fått gjennomslag for mange, viktig saker som har bidratt til dette.
Nasjonalt har vi blant annet:
Vedtatt at også likekjønnede par kan gifte seg i sin lokale kirke.
Innført ny vigselsliturgi som kan brukes av alle.
Opprettet et eget LHBT-utvalg.
Gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse med fokus på forholdene for LHBT+.
Fjernet muligheten for kirkelige arbeidsgivere til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger.
I tillegg har vi i Borg bispedømmeråd blant annet:
Innført en mangfoldserklæring i alle stillingsutlysninger.
Vedtatt at diskriminering ikke skal skje i Borg, og at bispedømmerådet vil arbeide for at mennesker med LHBT+ identitet skal bli anerkjent og ha like rettigheter.
Vedtatt at bispedømmerådet ønsker bred deltagelse på «Kirken på Pride».
Oppfordret alle menigheter til å feire «Regnbuemesser».
Vi som representerer Åpen folkekirke i Borg er fornøyd med det vi har oppnådd, men vi vet at jobben ikke er ferdig. Derfor håper vi på nytt mandat for å videreføre den positive utviklingen som Den norske kirke er i. Andre lister som stiller til valg ønsker en annen utvikling.
Åpen folkekirke er garantisten for at kirken skal bli stadig mer åpen og inkluderende. Gi oss din støtte til vårt arbeid, og stem Åpen folkekirke ved kirkevalget!
Lill Tone Grahl-Jacobsen, 1.-kandidat og Petter Holm, 2.-kandidat Åpen folkekirke Tunsberg, Drammen og Tønsberg. Publisert i Tønsberg Blad 18. august 2023.
Vi har bidratt til viktige endringer i kirken.
Ved årets kirkevalg i Tunsberg, er det tre lister å stemme på. Vi i Åpen folkekirke, håper du som er medlem i kirken, benytter stemmeretten til å bestemme hvem som skal lede kirken de neste fire årene. Det kan du gjøre allerede nå ved digital forhåndsstemming.
For Åpen folkekirke er det viktig at det skal være plass til alle i kirken. Er du medlem, er du et fullverdig medlem, og dine meninger og din stemme er viktig.
Åpne dører
Vi ønsker oss en kirke som har åpne dører og med ulike kunst og kulturuttrykk som rommer hele livet med tro og tvil, sorg og glede, styrke og utilstrekkelighet. Vi vil jobbe for at kirken er en god arbeidsgiver og arbeidsplass for alle ansatte.
Vi tror på en Gud som ikke gjør forskjell på folk og vil ha en kirke hvor alle medlemmer er likeverdige. Åpen folkekirke vil at kirken skal forkynne evangeliet og være en tydelig samfunnsaktør som taler mot urettferdighet og kjemper mot diskriminering.
Vi vil tilby barn og unge aktiviteter og tilbud på deres premisser i et flott samspill mellom frivillige og ansatte.
Styrket kirkedemokratiet
Åpen folkekirke har bidratt til viktige endringer i kirken. I 2017 fikk vi endelig åpnet kirkedørene for likekjønnede par som ville gifte seg, og nå i 2023 fikk vi slått fast at kirken ikke kan forskjellsbehandle jobbsøkere som er gift med en person av samme kjønn.
Vi har styrket kirkedemokratiet, og det er nå lettere for alle medlemmer å stemme og engasjere seg, siden det er åpnet for digital forhåndsstemming.
I dette kirkevalget stiller grupperinger til valg som ønsker å reversere mye av det Åpen folkekirke har fått til.
Det er bra det blir flere alternativer å velge blant, men da blir det desto viktigere at alle som vil ha en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke, stemmer på Åpen folkekirke.
Økt oppslutning
3,5 millioner nordmenn er medlem i Den norske kirke. Hvis du er døpt og over 15 år, gir det deg rett til å være med å velge hvem som skal være kirkens lederskap de neste fire årene.
Altfor lenge har mange medlemmer overlatt til noen få å bestemme. I år testes det ut en nasjonal mulighet for forhåndsstemming på kirkevalget.no.
Sett deg i godstolen og les om de ulike listene i Tunsberg og hva de står for og benytt stemmeretten. Vi håper på din stemme, og hvis du også tipser en venn om å stemme, bidrar du til økt oppslutning om kirkevalget.
Skrevet av Lars Evan Lauritzen. 1. kandidat for Åpen folkekirke i Sør Hålogaland Bispedømme. Publisert på Avisa Nordland 16. august.
Vi i Åpen folkekirke ønsker en kirke som fremmer menneskeverdet og motarbeider diskriminering. En kirke hvor alle kan erfare at de er velkommen med hele seg.
Årets kirkevalg er historisk. Fra 10. august kan du stemme på nett og det har aldri vært flere alternativer å stemme på. Det betyr at det blir både enklere og viktigere å være med å bestemme hvem som bør lede kirken de neste fire årene. I år kan du være med å bestemme folkekirkens fremtid hvis du er medlem av Den norske kirke. Alle medlemmer over 15 år kan stemme, også digitalt, fra 10. august. Hvis du vil stemme digitalt kan du gå på kirkevalget.no/.
En kirke hvor alle skal erfare at de er hjertelig velkommen.
Takket være alle som har stemt på Åpen folkekirke, har vi de siste åtte årene vunnet to kirkevalg og klart å endre kirken. Den norske kirke har blitt mer åpen for et mangfold av mennesker med ulike livserfaringer. Det viktigste gjennomslaget kom i 2017, da kirkedørene endelig ble åpnet for likekjønnede par som ville gifte seg. I år fikk vi også gjennomslag for at kirken ikke skal etterspørre, eller vektlegge, samlivsform ved ansettelser. Det gjør at vi er kommet et langt steg videre mot en kirke som ikke diskriminerer.
Åpen folkekirke har dyktige og engasjerte og medlemmer over hele landet, og vi stiller lister i alle bispedømmer. Vi brenner alle for lokalkirken, og vil bygge en åpen kirke som formidler evangeliet i ord og handling til alle. Vi vil få flere med i kirken, for at fellesskapet skal bli større og mer mangfoldig. Derfor er Åpen folkekirke både en nasjonal og lokal bevegelse, for en folkekirke hvor du kan møte åpne kirkedører og hvor det er plass til alle deler av livet.
Åpen Folkekirke i Sør-Hålogaland
Vi stiller til valg i 2023, for å styre Den norske kirkes fremtid, også i Sør-Hålogaland. Vi vil ha åpne kirkedører, rom for alle og en ansvarlig kirke som er deltakende og inkluderende i lokalmiljøer.
Lørdag 19. august stiller vi på stand i Storgata i Bodø, for å fortelle om kirkevalget og hvorfor det er viktig å stemme på Åpen Folkekirke. Vi sees der.
OLAV MYKLEBUST medlem i Kyrkjemøtet og listekandidat for Open Folkekyrkje Møre skrev i Dagen 14. august ein fin artikkel om kva vi meine når vi sei «Trygge rom» i kyrkja. Heile artikkelen kan ein lese her. Denne artikkelen er en del av en lengre debatt om trygge rom, og som du kan finne flere steder – både i Vårt land arkivet og i Dagen.no.
Rikke Grevstad Kopperstad har i eit innlegg i Dagen teke til orde for å drøfte innhaldet i omgrepet «trygge rom». Hadde ho teke bryet med å gå tilbake til Visjonsdokumentet vi vedtok i 2018, ville ho sett at dette der er klart definert:
Kyrkja skaper trygge rom:
• Alle menneske har ukrenkjeleg verdi.
• Kyrkja deltek i arbeid mot undertrykking og alle former for vald og overgrep.
• Kyrkja fremjar språk for, og samtale om, grenser, makt og seksualitet.
• Kyrkja deltek i #meetoo-bevegelsen, #torsdagerisvart og tilsvarande.
Når Rikke (vi har vore kollegaer i bispedømerådet såpass lenge, at eg tillét meg å bruke førenamn) nok ein gong hevdar at ho blir «krenka» for å komme fram med meiningane sine – og at meiningsytringar også burde vore inkludert i «trygge rom», så er det grunn til å peike på nokre forhold.
Ingen har nekta Rikke å ha slike haldningar; Voltaire har jo sagt det ganske greitt: «Eg er usamd i meiningane dine, men vil til døden forsvare retten din til å hevde dei!» Men når meiningane bryt med det første punktet i det vi vedtok på Kyrkjemøtet i 2018, er det grunn til å påpeike dette.
Mange med lhbt-bakgrunn har slite lenge med sjølvrespekt og det å halde på barnetrua i møtet med at ein har ei anna legning eller kjønnsuttrykk enn det fleirtalet har. Når enkelte hevdar å ha monopol på «sanninga», og brukar dette som eit maktmiddel – er dette ikkje greitt!
Det å få fortalt at ein ikkje finst («da jeg [Rikke] på et annet kirkemøte sa at det bare finnes to kjønn») er ikkje greitt – og slik eg ser det er det heller ikkje bibelsk grunnlag for ein slik kategorisk påstand. Ein blir ikkje krenka fordi ein blir imøtegått på påstandane sine, men når meiningane går på menneskeverdet laust for dei det gjeld – så må dette påtalast.
Eg er ei enkel sjel, og for meg er dette enkelt: Eg trur på ein Gud som har skapt oss akkurat slik han vil vi skal vere. Han kjenner oss fullt ut, både våre sterke og svake sider, og han har gjeve oss seksualiteten som ei god Guds gåve. Eg nektar å vere med på ein argumentasjon om at han skulle ha skapt oss med «ein torn i kjødet», at han skal ha skapt oss med ei legning eller eit kjønnsuttrykk som ein prøvelse for oss – noko vi skulle fornekte og ta avstand ifrå?
Tvert imot trur eg at han ønskjer det beste for oss, og det er grunnen til at eg var med på vedtaket om likekjønna vigsel i kyrkja; slik at også kristne med lhbt-bakgrunn skulle få høve til å love evig truskap overfor Gud og den ein ønskjer å dele livet med.
Kvar av oss skal vi svare for våre haldningar og handlingar ein gong, men det å bli kritisert og stilt til ansvar for korleis ein er skapt – overfor (for så vidt) velmeinande kristne brør og søstrer – er ikkje greitt, eg stolar på at Guds nåde er større enn den nåden desse kan vise fram.
Rikke snakkar om «biologiske fakta» – og framhevar faren med å presentere «skadelege teoriar» for barn og unge. Det å drive haldningsskapande arbeid i skule og barnehage er ikkje å spreie skadelege teoriar – det handlar om folkeopplysning – og når ein tek omsyn til alder og utviklingsnivå, så trur eg at dei aller fleste greier å sjå kva dette dreier seg om – sjølv om enkelte visst meiner at seksualitet framleis er noko ein ikkje bør snakke om i skulen.
Så lenge «homo» er det mest brukte skjellsordet i norsk skule, så er det faktisk behov for å snakke ope om at ikkje alle passar inn i hetero-norma, og at enkelte også har eit kjønnsuttrykk som kan verke framandt. Det er ikkje slik at denne undervisinga strir mot «biologiske fakta», den er heller eit uttrykk for at naturen (og Skaparverket) er meir mangfaldig enn det folk trur.
«Kva er sanning?» sa Pilatus. Når enkelte hevdar å ha monopol på dette – utan å sjå at Bibelen må lesast med kjærleiken sine briller (1 Kor 13,1–3), så er dette problematisk. Ein kan lett falle for freistinga til å leite etter «flisa i auget til bror sin», utan å sjå kva dette gjer med den ein vil prøve å «rettleie».
Det er ikkje – og må heller aldri bli – ein kristen dyd; å først trykkje sine medmenneske ned i søla, for så å tilby seg å reise dei opp att!
Torild Skogsholm, vår 4. kandidat i Oslo bispedømme, har fått publisert et innlegg på Vårt land tirsdag 15.8.23. Les hele her.
KIRKEVALG: Når kirkevalget holdes samtidig med lokalvalget blir det enklere for kirkas 3,5 millioner medlemmer å delta i kirkedemokratiet.
Valgordningsdebatten som blant annet har gått i Vårt Land i sommer, dreier seg egentlig om et større kirkepolitisk spørsmål. Skal kirkedemokratiet kun være for de mest aktive i menighetslivet, eller ønsker vi å involvere til engasjement også hos «julaften-menigheten», «konfirmasjons-menigheten», «baby-sangmenigheten», «konsert-menigheten», «gravferds-menigheten» osv.
Det er flere kandidatlister i hvert bispedømme. Bønnelista og Frimodig kirke mener at kirkevalget burde være for de mest aktive i menigheten, mens Åpen folkekirke (ÅF) ønsker å invitere flest mulig av kirkas medlemmer både til kirka og til kirkedemokratiet.
Folk må få kunnskap om kirkevalget Kirkas funksjon som trosfellesskap må være grunnmuren for det kirkelige arbeidet. For mange utgjør overgangsritualene (dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser) folkekirkas bærebjelker. Andelen av kirkas medlemmer som døper sine barn går stadig ned, og kirka er i ferd med å spille en annen rolle i folks liv enn tidligere. Erkjennelsen av at vi lever i et sekulært samfunn må få konsekvenser for hvordan kirka som institusjon aktivt kan være åpen og relevant for alle.
Egil Morland i Frimodig kirke viser i sitt innlegg i VL 26.07 til at det er viktig å skille kirkevalg fra det partipolitiske valget. Det er jeg enig i, og det skillet er etablert ved årets valg. Forskjellen er bl.a. at det ikke er politiske partier som stiller til valg i kirka. Kirkevalgets kandidatlister representerer ulike kirkepolitiske mål. Foruten synet på kirkedemokrati, så er f.eks. et aktuelt spørsmål hvem som kan ansattes i kirka (knyttet til kjønn, samlivform etc). ÅFs engasjement for at også like- kjønnede par skulle kunne vies i kirka ga som kjent resultater.
Selv om det standpunktet fortsatt møter motbør i enkelte miljøer. Nå har akkurat Kirkemøtet vedtatt ÅFs forslag om at medarbeidere og arbeidssøkere som er gift med en av samme kjønn, er ønsket i hele Den norske kirke. Dermed legger vi til grunn et rausere og mer inkluderende arbeidsfellesskap – i alle menigheter.
Kirkevalget gir mulighet for flere. Gjennom at kirkevalget i tid er koblet sammen med det lokale partivalget, legges det bedre til rette for større valgdeltakelse. Valgordningen for kirkevalget er både spennende, nytenkende og gjør valget lett tilgjengelig.
– Du kan stemme fra det året du fyller 15 år. – Du kan stemme på nett (www.kirkevalget.no) fra 10. august – f.eks. med mobilen din. – Du kan også stemme på valg- dagen 11. september.
Fokuset må nå være å gi kirkemedlemmer god informasjon om valget og om hvilke mulig- heter man har for å delta. Ikke blanding av politiske kort. Flere av de som stiller til valg ved kirkevalget (fra alle listene) er også partipolitikere til lokalvalget. Jeg har selv et langt liv med og i Venstre. Også ved dette lokalvalget står jeg på Venstres liste i Nordstrand bydel i Oslo. Som 4. kandidat for ÅF ved kirkevalget er det sammen med en rekke flotte folk med annen partipolitisk overbevisning enn jeg har.
Men i ÅF står vi sammen i et viktig arbeid for at folkekirka skal oppleves åpen og relevant for mennesker, uansett hvem vi er, og at kirka må ha riktige og gode rammevilkår.
Kirkedemokratiet må skapes, det kommer ikke av seg selv. Vi bygger det her og nå.
Leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen fikk holde preken i Sandefjord menighets første (!) regnbuemesse. Under finner du prekenen.
Tekst: Romerne 8, 31-39
Vi har akkurat lest at INTET kan skille oss fra Guds kjærlighet. Men mange av oss har likevel opplevd nettopp dette. Kirken har skilt oss fra Gud. Kirkens budskap har skilt oss fra Gud. Mennesker er blitt skjøvet ut i mørke, ensomhet, selvdestruktivitet og død. Så langt har det gått, at mange verken kunne tro på seg selv eller på Gud. Aller minst har en våget å tro på at en selv er omfattet av Guds kjærlighet.
Tegn er et viktig ord i Bibelen – ikke minst i Johannesevangeliet. På gammelgresk er ordet semeion – tegn på norsk. Evangeliet forteller om mange tegn – og de peker alle fram mot Jesus død på korset – og på hans oppstandelsen. Tegnene utfordrer oss – og skal hjelpe oss til å ta stilling til Jesus – og skape tro. Og det ultimate tegnet Gud gir til menneskene – til oss som leser det, er Jesu oppstandelse fra de døde – hvor Jesus seirer over døden. Livet selv – kjærligheten – vinner.
Det første tegnet som fortelles om, er vinunderet i Kana. Jesus er gjest i et bryllup og han gjør vann til vin, for bryllupsfesten var sluppet opp for vin. Gjennom dette tegnet viser Jesus noen av Guds krefter i denne verden. Underet er et tegn – en forsmak på det som skal komme.
Tegn møter vi ikke bare i Johannesevangeliet. Tegn kan også vi få og erfare. Tegn som peker framover – og gir tro og håp. Og kanskje også åpner for kjærlighet.
På tross av mange harde og destruktive ord har heldigvis skeive også fått noen tegn- noen undere.
Den første gudstjenesten i Åpen kirkegruppe i 1976 vil jeg kalle et under. For hva er oddsen for at noen trosser både kirken og det skeive miljøet – og nekter å ville velge mellom å tro, å være seg selv – og elske. Det at fellesskapet ble drevet fram av denne lengselen – av dette håpet om en Gud som elsket også dem – tror jeg er et tegn til oss om hvordan Den hellig ånd virker i denne verden.
Første gang noen våger å fortelle sannheten om hvem de er, er også et under. Som mange opplever som en frigjørende, en transformerende opplevelse. Et spaltet – delt liv – blir ett. Vi blir helere. I 2003 og 2004 holdt jeg på med akkurat den øvelsen selv. Det var vondt og ufattelig utmattende. Men jeg ble et helere menneske etterpå. Hode og hjerte – tanke og følelser – ble koblet sammen.
For meg er også dannelsen av Åpen folkekirke i 2014 et tegn på at Gud finnes og virker i denne verden. Og det å kunne stemme for å åpne kirkerommet også for skeiv kjærlighet var i seg selv helbredede. Urett ble gjort rett – i alle fall litt.
Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden – Guds eget skaperverk igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.
Regnbuen har fortsatt å være et tegn i moderne tid. Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er. I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er. Derfor der det så destruktivt at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi – og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et menneskelig fellesskap.
Jeg bor på Grünerløkka og har en løperute opp langs Akerselva, til Nydalen videregående skole. Da jeg kom dit i forrige uke, ble jeg møtt av et stort, vaiende regnbueflagg øverst på flaggstangen.
Da slo det meg. Tenk om Bamble videregående skole hadde heist regnbueflagget da jeg begynte der i 1994. Hvor mye mer hadde ikke jeg trodd på meg seg – at jeg var elsket akkurat som jeg var – at det ikke var noe feil med meg. Det var en trist følelse -for jeg kjente på en tunghet – på sår – som kanskje ikke hadde vært der. Så kjente jeg glede over hva elevene i Nydalen slipper å tenke om seg selv. At tidene heldigvis har endret seg. Denne utviklingen må vi fortsette å kjempe for.
For det er fortsatt noen som forteller oss at LHBT+ er mer syndige enn andre. Bare fordi vi er som vi er – og kanskje er så heldige at vi blir forelsket i et annet menneske. Vi skal fortsette å være tydelige – å rope fra takene: Kristus diskriminerer ingen! Og ingen makter og myndigheter – eller andre kristne – kan skille oss fra Guds kjærlighet. For vi er alle ett i Kristus.
I en syndig verden må Gud gi oss tegn for at vi skal tro. For at vi skal holde ut og håpe på en bedre morgendag.
Åpen kirkegruppe, Åpen folkekirke, regnbueflagget og alle dem som våger å tro på seg selv og fortelle hvem de er og har kommet ut av skapet – har gitt meg tro og håp – og gitt meg mot til å leve og til å elske.
Det finnes ikke noe destruktivt i det.
I fjor markerte vi 50 år som lovlige mennesker i Norge – 50 år siden sex mellom menn ble tatt ut av straffeloven som en forbrytelse. I biskopenes uttalelse i 1954 ble det sagt at homofile utgjør en trussel av verdensdimensjoner. Snakk om å umenneskeliggjøre mennesker. Det biskopene gjorde den gangen, er livsfarlig.
Så derfor er det så viktig at vi feirer den aller første regnbuemessen her i Sandefjord kirke i dag.
Kirken må overkompensere – bli overtydelig. For hvert destruktivt ord som har falt og dør som har blitt stengt, må det gjøres ti ganger så mye godt. Kirkedøra må være vidåpen. Derfor er Pride viktig for kirken – og kirken viktig for Pride. Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket – derfor kan vi elske.
Kirkens engasjement for Pride er med det også et tegn for verden – og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk – i en verden som ofte ikke gjør annet.
Her i kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige. Vi er ikke annet enn mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.
Vi erfarer at Guds verden sprenger rammene i denne verden – vi ser et glimt av Gud- Guds kjærlighet. Og som alt annet i denne verden, er det ikke varig. Det er derfor det er et tegn- som peker på noe større.
Nå skal vi synge en salme som vanligvis blir sunget når det er dåp. Første vers her:
Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil.
Ingen på jorden er himlen så nær som barnet han tar i sin favn.
Dette synger vi om dåpsbarnet. Men i dag er det du som er dette barnet. Hver enkelt av dere er et under – et tegn på Guds kjærlighet og skaperkraft. Og over oss lyser Guds skapersmil. Tenke på det, neste gang noen prøver å skille deg fra Guds kjærlighet og fellesskapet. At Guds skapersmil lyser over akkurat deg.
