Høringssvar fra Åpen folkekirke, vedtatt av Landsstyret 11.12.2025:
Åpen folkekirkes svar på høring om rapport fra ekspertgruppen som har vurdert modeller for finansiering av Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.
Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill til regjeringens arbeid med en god og forutsigbar finansieringsordning, til det beste for stat, kommuner, Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.
Hva er problemet som skal løses? Det er et helt grunnleggende spørsmål i dette arbeidet. Åpen folkekirke vil understreke tro- og livssynssamfunnenes sentrale samfunnsrolle, og vil ikke være med på premisset om at Norge bruker for mye penger på å finansiere sektoren. Prinsippet om at det norske samfunnet finansierer tros- og livssynsamfunn er derfor i seg selv viktig å fastholde og videreføre. Tro er en grunnleggende dimensjon ved det å være menneske og noe samfunnet aktivt bør tilrettelegge for. Tro- og livssyn har en egenverdi for hele samfunnet og hele befolkningen, ikke bare de som definerer seg som religiøse eller er medlem i et tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi at det er behov for å justere mekanismen som gjør at tro- og livssamfunnenes tilskudd per medlem øker automatisk når Den norske kirkes medlemstall synker.
Vi mener at hele tros- og livssynsfeltet er tjent med en god, rettferdig og forutsigbar finansieringsordning. Det siste årets politiske diskusjon gir grunn til bekymring for at mange overser hva finansieringen av Den norske kirke faktisk innebærer og hvorfor den er som den er. Om finansieringsordningen skal justeres, mener vi det er viktig å tydeliggjøre hva som skiller folkekirkens rolle fra de andre tros- og livssynssamfunnene som ikke er grunnlovsforankret og landsdekkende med spesielle krav til kompetanse, beredskap og tilstedeværelse.
Det er bra utvalget har vært opptatt av dette spørsmålet og gir en skisse departementet kan jobbe videre med. Samtidig må finansieringsordningen bidra til å oppfylle grunnlovens bestemmelse om likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn. Hva likbehandling betyr i praksis, er derimot et politisk spørsmål. Den norske kirke er et resultat av at Norge i 500 år har hatt en statskirke hvor det har vært Kongen, regjeringen og etter hvert Stortinget og kommunene som har bestemt hvor den er lokalisert og hvordan den er organisert. Det er bare åtte år siden statskirken formelt ble avviklet og Den norske kirke ble (om)definert som Norges folkekirke. Denne landsdekkende tilstedeværelsen med bygg, offentlige tjenester og tilbud som er åpne for alle, ansatte, frivillige og demokratiske styringsorganer er noe som fortsatt er lovpålagt, og må tillegges vekt når en skal vurdere hva som er en rettferdig likebehandling.
Den norske kirkes samfunnsbidrag
I dag bruker fellesskapet i underkant av 7 milliarder kroner på Den norske kirke. Det finansierer en landsdekkende folkekirke med 3,4 millioner medlemmer som har åpne dører for hele befolkningen. Det finansierer over 1600 kirkebygg og hellige rom spredt over hele landet, hvor de eldste kirkene er snart 1000 år gamle og viktige kulturinstitusjoner. Det finansierer over 7000 ansatte som møter befolkningen i glede, krise og sorg, hverdag og fest, hele året. Finanseringen gjør det også mulig for over 9000 folkevalgte og titusenvis av frivillige å skape trygge, inkluderende fellesskap over hele landet. På hvilken måte alt dette skal finansieres av fellesskapets er et politisk spørsmål.
Kirken bidrar sterkt til gode og levende lokalsamfunn over hele landet. Vi driver et utstrakt barne- og ungdomsarbeid, hvor barnekor som eksempel engasjerer tusenvis av barn til å synge i fellesskap. Vi har voksenkor også, noen av dem av svært høy kunstnerisk kvalitet. Vi går med dødsbud og driver sorggrupper. Vi inviterer til eldretreff og tilbyr middag for hele familien til en billig penge. Vi driver ulike tilbud for ungdom: samtale, fritidsaktiviteter, cafe, band og mye annet. Vi driver tiltak for flyktninger, deler ut matkasser, besøker sykehjem og gir omsorg for døende.
Gudstjenester og kirkelige handlinger er fremdeles kjernen i Den norske kirkes virksomhet. I 2024 feiret vi over 55 000 gudstjenester med ca 4,5 millioner deltakere. Gudstjenesten med sitt mangfold av deltakere er et åpent møtested. Den fremmer fellesskap og på flere plan formidles budskap som gir retning og mening for livet. Den styrker eksistensiell beredskap og vår evne til å håndtere stress og motgang (resiliens).
Vi arrangerer konserter, kunstutstillinger og kulturkvelder. Og ikke minst: vi døper, vier og begraver, og skaper dermed en ramme rundt menneskers liv – fra vugge til grav. Den norske kirke får altså veldig mye ut av pengene. Det er ingen krav til medlemskap for å delta i Den norske kirkes aktiviteter, eller for å markere livets store dager i kirken. Den norske kirkes behandler alle likt, uavhengig om en er medlem eller ikke. Og vi gjør det over hele landet, i alle landets kommuner. Det er et viktig poeng i en tid hvor kommunenes økonomi er krevende.
Svekket kommuneøkonomi gir grunn til bekymring
Rundt 2/3 av Den norske kirkes økonomi kommer over budsjettene til kommunene. Vi er derfor bekymret for hvordan en svekket kommuneøkonomi også vil bety en svekket kirkeøkonomi. Og vi er bekymret for at en omlegging av finansieringsordningen uten å legge vekt på landsdekkende tjenester og tilbud, vil bety et svekket tilbud fra Den norske kirke i alle landets kommuner. Summen av en krevende økonomi og en finansieringsordning som ikke ivaretar helheten vi tar til orde for, vil bety at lokalsamfunn over hele Norge vil rammes dobbelt. En svekkelse av folkekirken vil bety økt utgifter for kommunene på helse- og omsorgsbudsjettene og i forebygging mot ensomme, flyktninger, barn og unge, og eldre. Og det vil bli vanskeligere for Den norske kirke å gi nødvendig støtte og bistand i lokale kriser. Dette har også et grunnleggende folkehelseperspektiv.
Den norske kirke er dessuten en av landets største kulturaktører som gjennom sin landsdekkende posisjon bidrar til kulturelle møteplasser som gir alle kommuner kulturarenaer utover kirkens eget program. Den norske kirke er også landets største arbeidsgivere for profesjonelle musikere. Dette bidraget til norske lokalsamfunn mener vi det er viktig ikke å undervurdere.
Den norske kirke viktig i samfunnets beredskap
Den norske kirke er en viktig beredskapsaktør og en viktig arena i krisetider som samler folk – både i nasjonale kriser, men også når lokale alvorlige hendelser skjer. En finansieringsordning bør sikre at man ikke bygger ned kirken i en tid hvor alt annet rundt oss er urolig. En åpen kirkedør og gode rammer rundt livet ser ut til å bli anerkjent som viktig av stadig flere. Dette gjelder selvsagt også andre trossamfunn der de er etablert. Det er en styrke for Norge er at Den norske kirke har en landekkende tilstedeværelse med bygg og kompetente ansatte over hele Norge. Den norske kirke har dessuten gjennom sine vigslede stillinger og kompetanse, særlig kunnskap om hvordan håndtere spørsmål om liv og død i krevende situasjoner, polariserte debatter og et krevende ytringsklima. Dette er også viktige elementer i samfunnets totalberedskap og et ansvar ingen andre tro- og livssynssamfunn verken er pålagt eller har mulighet til å ta.
Utvalgets vurderinger og modeller
Utvalget poengterer et det er et svakt juridisk grunnlag for å definere et økonomisk minstenivå staten er forpliktet å understøtte Den norske kirke med. Vi forstår at grunnloven bestemmelser i §16 om at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», ikke sier noe om omfanget av folkekirkens størrelse, aktivitet og tilstedeværelse. Det gjør derimot Regjeringen i Prop. 1 S fra Barne- og familiedepartementet. Det er staten og kommunene som har sørget for at Den norske kirke har det omfanget og aktiviteter som den har, som et direkte supplement til offentlige tjenester og tilbud. Det historiske nivået på bevilgningene og hvordan folkekirken finansieres, mener vi må ha betydning i vurderingene av hvordan en revidert finansieringsmodell skal innrettes
Utvalget etablerer på side 20 og 21 i rapporten et skille mellom Den norske kirkes virksomhet som folkekirke og trossamfunn. Det opplever vi er en ny konstruksjon, som vi ikke kjenner oss igjen i. Hele virksomheten til Den norske kirke som vi har gitt flere eksempler på ovenfor, er virksomheten til den landsdekkende folkekirken. På denne måten opplever vi at folkekirkeoppdraget forstås snevert og begrensende – i ikke etter intensjonen i Grunnloven og fra lovgiver. Samtidig anerkjenner vi behovet for at staten utvikler begreper og kategorier for å avklare hvor stor del av den totale bevilgningen til Den norske kirke som skal utgjøre grunnlaget for beregningen av støtten til de andre tros- og livssynssamfunnene.
Mekanismen som gir større utgifter til staten når medlemstallet til Den norske kirke synker, er kanskje den største utfordringen med dagens modell. Det har tidligere vært foreslått å gå bort fra dette prinsippet, men er så langt ikke blitt fulgt opp politisk. Vi mener det kan være gode grunner for å se på denne modellen for å skape en god og økonomisk forutsigbar ordning, både for staten, Den norske kirke og de andre tro- og livssynssamfunnene.
Av modellene ekspertgruppe foreslår, mener vi det kun er modell A som vil gi de nødvendige og forutsigbare rammene, både for Den norske kirke og til andre tro- og livssynssamfunn. Modellen kan være en god og hensiktsmessig videreutvikling av dagens modell, og vi støtter at departementet jobber videre med å konkretisere hvordan den kan fungere og se ut i praksis. Et slikt arbeid bør gjøres i dialog med aktørene. I modell A er det mulig å se for seg at det etableres kriterier som sikrer at tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får støtte basert på medlemstall, kombinert med andre kriterier som er beskrevet på side 15 i utvalgets rapport.
Avsluttende kommentar
Som vi innledet med, har vi avslutningsvis også behov for å understreke at vi ikke er enige i premisset om at det norske samfunnet totalt sett bruker for mye penger på å finansiere tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi behovet for å justere mekanismen som gir tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke økt støtte per medlem når Den norske kirke får færre medlemmer. Det er derfor helt avgjørende at debatten dreier seg om mekanismen i finansieringsordningen, heller enn nivået på den totale støtten.
Selv om vi støtter at det jobbes videre med utvalgets modell A, bryter ikke den koblingen mellom Den norske kirkes medlemstall og støtte til andre tro- og livssynssamfunn. Om det ikke finnes en måte å bryte denne koblingen som kan ivareta samfunnets finansieringsansvar for Den norske kirke, sikre en rettferdig likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn, og som i tillegg samler bred støtte, tror vi en justering av dagens modell vil være den mest realistiske på både kort og lengre sikt.