Mennesker er skapt til å elske
Hva er et menneske, spør dikteren av salme 8. I dagens tekst fra Markus-evangeliet kapittel 12 svarer Jesus: Mennesker elsker. Vi skal elske Gud, elske oss selv, og elske hverandre.
Det dobbelte kjærlighetsbudet er gjentatt såpass ofte, at det er lett å miste dybden i hva det faktisk betyr. For dette er ingen enkle leveregler eller den berusende kjærligheten. Nei, mange av de konkrete påbudene i gammeltestamentet, hva du skal gjøre og ikke gjøre, er mye enklere å forholde seg til og leve etter. For kjærlighetsbudet er nemlig relasjonelt – og krever mye – eller alt – av oss.
Mennesker har alltid utforsket og strevd med kjærligheten. For hva er kjærlighet? Hva betyr det å elske? Og ikke minst: Hva er et «godt, kristent» samliv og ekteskap?
Kjærligheten er ikke først og fremst en berusende følelse, men hardt arbeid. Det er derfor vi egentlig ikke trenger flere leveregler enn dagens tredelte bud.
Hva betyr det å elske Gud?
Det er et stort spørsmål, så i dag må jeg nøye meg med noen få refleksjoner. I starten av Bibelen står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Du som leser denne teksten er også er skapt i Guds bilde, noe som betyr at alle har en grunnleggende verdi – og vi er like. Men det betyr også at vi ikke er Gud – universitets sentrum. Vi er skapt og er underlagt denne verdens livsbetingelser. Så å elske Gud, betyr å anerkjenne Gud som skaper og Herre over liv og død, og elske skaperverket – deg, meg, og resten av denne verden. Og Gud ble selv menneske – en del av denne verden da Jesus ble født – og lot livet og kjærligheten få det siste ordet 1. påskedag, da Jesus stod opp fra de døde.
Vi bærer i oss evnen til å elske, fordi Gud har elsket oss først. Gud bor der det er kjærlighet – i oss. Derfor kan vi også elske oss selv og andre. Men for å kunne elske andre, må vi først lære å bli glade i oss selv.
Det fører oss til spørsmålet: Hva betyr det å elske seg selv?
Vi er altså skapt, villet og elsket av Skaperen. Hva betyr det for hvordan vi lever og behandler oss selv? Et godt utgangspunkt, er å være nysgjerrig på hvem vi er selv. For hvem er jeg – egentlig?
Og under en regnbuemesse er det naturlig å legge til at kirkens budskap til oss skeive i liten grad har vært oppbyggelig. For det har blitt sagt: Du er ikke skapet i Guds bilde. Du er ikke elsket som du er. Du er ikke god nok. Du må endre deg. Du er ikke et helt menneske.
Påskemorgens nyhet er derimot at livet vant og sprenger alle stengsler og skap som fanger oss. Derfor er det paradoksalt at det er nettopp kirken som også har bidratt til å holde oss i skapet, og hindre oss i å elske oss selv – og hverandre.
Så la meg være tydelig: Vi er alle skapt i Guds bilde – akkurat som vi er. Med evner til å elske. Elske både deg selv og andre.
Vi er i tiden i kirkeåret etter de store høytidene, men lyset fra oppstandelsen skinner fortsatt. Den gjelder oss. Og det lyset forvandler oss.
Et tidlig bilde på oppstandelsen, er sommerfuglen. Hvordan den forvandles fra larve – til tilsynelatende død puppe – til livet selv sprenger seg fram – og ut kommer en ny skapning. En sommerfugl. Det er som en oppstandelse.
En av sommerfuglartene, heter Monarksommerfuglen. Hvert eneste år emigrerer millioner av dem fra kysten av Nord-Amerika, over Mexicogulfen til et sted i langt inne i jungelen i Mexico. Til å være så liten, er det en ekstrem reise. Men det spesielle, er at siden et sommerfuglliv er så kort, er det ikke de samme individene som starter på reisen, som kommer fram. Og sommerfuglene som kommer til Mexico for å få unger og dø, har aldri vært der tidligere. Likevel finner de veien. Hvordan er det mulig? Er det skaperen selv som viser vei?
Det kan være vanskelig å se veien vi skal gå, og ofte kan vi føle at vi har gått oss vill i livet. Men vi kan både håpe på – og tro – at vi blir ledet. Vi er i tiden etter pinse, hvor Den hellige ånd leder oss og viser vei. Det var hun Jesus lovet skulle komme.
Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden – Guds eget skaperverk – igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.
Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er. I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er. Derfor der det så destruktivt at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi – og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et mer menneskelig fellesskap.
Derfor er det så viktig at vi feirer regnbuemesser i kirker over hele landet og viser at kirkedøra er vidåpen. For Pride er viktig for kirken – og kirken viktig for Pride.
Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket – derfor kan vi elske.
Kirkens engasjement for Pride er med det også et håpstegn for verden – og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk. Og her i kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige. Vi er mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.
Den vissheten kan gi oss noen spørsmål å tenke på:
Bruker vi nok tid på å bli kjent med oss selv? Er vi opptatt av hvordan vi har det, og hva vi har behov for? Fyller vi dagene med det som er bra for oss, det som gir livet mening og farge? Det å elske seg selv, er å anerkjenne egne begrensninger og muligheter. Det er å akseptere – og omfavne – egen kjønnsidentitet og legning. Det er å være fornøyd med sitt eget utseende, og ikke sammenlikne seg med alle andre. Uansett hvor vanskelig det kan være i en verden der sosiale medier viser en falsk vellykkethet. Det er denne verden som stiller umenneskelige krav til oss, ikke Gud. For Gud kjenner våre styrker og svakheter, at vi er feilbarlige. Og vi får tilgivelse når vi gjør feil og kan starte med blanke ark.
Det fører oss over til siste del av budet: Elske sin neste.
Hva betyr det så å elske sin neste? Og hvem er vår neste?
Den kanskje mest kjente beskrivelsen av nettopp dette, er fortellingen om den barmhjertige samaritan. Der er det en mann som blir overfalt av røvere. Mens presten går forbi, er det samaritanen, som tilhørte en folkegruppe som ble sett på som uren, som er den som viser kjærlighet overfor den fremmede og som hjelper ham. Vår neste kan derfor være hvem som helst. Så spørsmålet som slår mot oss denne dagen er: Gjør vi nok for folka rundt oss? Er vi oss selv nok, eller går vi en ekstra mil med dem som strenger det av oss? Står vi opp for dem som blir trakassert og mobbet, som trenger et smil og en oppmuntring?
Det er et altså et vanskelig oppdrag vi får i dag, som vi må fortsette å utforske og samtale om. Både hver enkelt av oss, og sammen.
Men en god start er å anerkjenne at Gud har skapt oss, og resten av universet. Så kan vi kanskje prøve å bli enda litt bedre kjent med oss selv. Vi er skapt i Guds bilde, med evnen til å elske. Og kjærligheten kan forvandle oss. Kanskje det kan bety at vi har mulighet til å behandle oss selv bedre? Og la kjærlighet og omtanke, både for oss selv og andre, prege dagene våre. En verden hvor vi elsker Gud, elsker oss selv og elsker hverandre, vil bli en mer menneskelig verden.
Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den, lyder den gamle pilegrimsbønnen. La det også være bønnen når vi sammen skal finne og gå kjærlighetens vei.
Skrevet av Gard Sandaker-Nielsen