Leder av Åpen folkekirke, Gard Realf Sandaker-Nielsen, åpner Landsmøtet med lederens tale 19. mars 2022.
Innledning
Kjære delegater på det aller, aller første landsmøtet i Åpen folkekirke.
I november satt jeg ved dødsleiet til pappa og fikk være sammen med ham helt til slutten av dette livet. Det siste døgnet rommet alt. Det er vanskelig å sette ord på, men jeg opplevde at jeg fikk være med helt til ytterkanten av dette livet. Og der var hele følelsesregisteret, fra sorg og eksistensiell krise, til takknemlighet og undring over livet og kjærligheten. Og vi som er igjen, må få livsmot og -hjelp til å gå videre og håndtere at en vi har elsket, ikke lenger skal være sammen med oss.
Jeg velger å fortelle dere dette, for det er derfor vi er her. Det er kjærligheten til livet – og hvordan evangeliet rammer inn livene våre – som gjør at vi samles på Hamar denne helgen. Det er fordi vi tror at Guds kjærlighet er sterkere enn døden, og at Gud er en levende Gud som virker også i 2022.
Det er mye som har skjedd siden årsmøtet i Åpen folkekirke i mars 2020. Vi har vært gjennom en pandemi som har preget oss de siste to årene, både som samfunn og enkeltpersoner, og den siste måneden har Russlands invasjon brakt lidelse og død til lokalsamfunn over hele Ukraina. Det har ført til en ny strøm av mennesker som flykter for å redde livene sine.
Rett før jul arrangerte vi en digital julesamling i Åpen folkekirke. En ting som ble sagt der, har jeg tenkt på siden. Halvor Moxnes fortalte at Jesus ikke bare ble født inn i denne verden som et menneske. Nei, han ble født inn i denne verden som en flyktning.
Dette budskapet har blitt enda mer aktuelt for oss de siste ukene. Når mennesker står og banker på og er avhengig av vår gjestfrihet, må vi lukke opp og invitere dem inn.
Nå blir vi som fellesskap igjen satt på prøve – og her håper jeg vi kan bidra til at samfunnet vårt strekker seg langt for å åpne opp og hjelpe. Vi ser allerede hvordan menigheter og frivillige kaster seg rundt for å ta imot medmenneskene som nå kommer til oss og trenger både husrom og hjerterom. Det er bra, for nå må vi gjøre så godt vi kan for å leve ut evangeliet i praksis.
Viktigheten av Åpen folkekirke
Det er flere som de siste årene har tatt til orde for å legge ned Åpen folkekirke. At nå når alle kan gifte seg i kirken, er jobben gjort. Men nei, dessverre, vil jeg nesten si. Det stemmer ikke.. Ja, vi har levert. Og på noen områder har vi gjort langt mer enn det en kunne forvente, i lys av hvor mye tid, folk og ressurser vi har tilgjengelig. Det skal vi være stolte av. Og jeg må si at når jeg ser på toårsrapporten, er jeg mektig stolt av alt vi har gjort og fått til. Men det er ingen ting som er gjort en gang for alle. Og det er kanskje noe av poenget med å være kirke. Det er å være et fellesskap – samlet om Ordet og sakramentene. Den norske kirke er en folkekirke i utvikling. Den skal ledes hver eneste dag og det er stort og smått som må ordnes. 3,7 millioner medlemmer og rundt 7000 ansatte. Titusenvis av folkevalgte og frivillige.
Stillinger søker en på. Folkevalgt må du stille til valg for å bli. Vi er her fordi vi har et engasjement for folk og for kirken. For kirkebyggene, for tradisjonene og for evangeliet. Ingen skal komme og si at nå er jobben gjort. For folkekirken står til livet i livsviktig arbeid. Vi vil fortsette å søke tillit og stille til valg. Og vi er klare til å fortsette å påta oss ansvarsfulle roller i kirken framover. Så viktig er folkekirken.
Utvikling av ÅF
Og for å stille lister i Kirkevalget, støtte og tillitsvalgte, følge opp og få flere medlemmer og skape nye nettverk og relasjoner, trenger vi en organisasjon. Vi har skapt Åpen folkekirke sammen og sammen skal vi stake ut kursen og bygge organisasjonen videre.. Vi har fortet oss langsomt i utviklingen av Åpen folkekirke. Det har vært helt riktig å gjøre fram til nå. Og framover må vi skynde oss enda litt mer. Vi har ambisjon om å få over 2000 nye medlemmer det neste halvannet året. Jeg håper vi kan starte med å få 600 i løpet av denne helgen. Om vi ordner 10 medlemmer hver, er vi allerede i mål. Og da har vi faktisk doblet antallet medlemmer. Som dere skjønner, har vi prioritert innhold og politikk, framfor medlemsverving og organisasjonsutvikling. Framover må vi gjøre begge deler.
Kirkelig organisering
Det er veldig mye som jeg gjerne skulle snakket om i dag. Ting som har skjedd de siste to årene og saker som ligger framfor oss. Men det er så mye vi skal få gjort de neste 30 timene, at jeg må prioritere hardt. Så jeg har landet på tre saker som vi har jobbet med – og som vi kommer til å jobbe mye med det neste året.
Det ene er arbeidet med ny organisering av Den norske kirke. Hele kirken har vært i sving i høringsarbeidet. Det har Åpen folkekirke og våre folk også vært. Det er stort engasjement og høy temperatur. Det er bra. Men til tider synes jeg ordskiftet er for krast. For det er jo ikke slik at de som mener noe annet enn meg, er dumme, står for et forkvaklet kirkesyn eller ikke forstår ledelse. Nei, vi må klare å skape et godt ytringsklima og legge til rette for at en sunn uenighetskultur. Det forventer jeg av meg selv, og det forventer jeg av dere – og for så vidt resten av kirken vår. Og vi har en jobb å gjøre for å øke tilliten mellom ulike rådsnivåer, ansattgrupper og arbeidsgiverlinjer. Om ikke vi i kirken klarer det, kan vi ikke forvente at så mange andre klarer det heller. Sammen er vi én kirke, og vi må tro at andre ønsker kirken og fellesskapet vel.
Kort oppsummert: Hvor er vi?
Akkurat nå bearbeider Kirkerådet høringen og prøver å finne en mulig vei videre. Det betyr at våre kirkerådsmedlemmer har en viktig rolle og stort ansvar de neste månedene.
Prostifellesrådsmodellen som modell for hele kirken har ikke stor støtte. Høringen har vist at et stort antall av kommunene og fellesråd er bekymret for sterk sentralisering av tilsettingsprosessen. Kirkerådet har lyttet til dette, og det er en av grunnene til at prostimodellen er lagt død. Vi må fortsette å lytte til bekymringen fra lokalkirken. Vi må ikke vedta en kirkelig organisering der vi risikerer å svekke arbeidet i soknet eller kommunenes vilje til å finansiere kirkens viktige arbeid i lokalsamfunnet over hele landet. Kirken er tilstede over hele landet, akkurat som folkebibliotek, bensinstasjon og skoler. Kirken er der – midt i livet, i menneskers glede og sorg. Kirkeorganisasjonen må også i fortsettelsen støtte opp om soknets arbeid med å vekke og nære det kristelige liv. For vi bor og lever alle sammen i et lokalsamfunn, derfor må organiseringen verne om og videreutvikle en folkekirke for alle som ønsker å høre til.
Vi i Åpen folkekirke er ikke enige i denne saken. Det gir oss mulighet til å bidra til å finne en god løsning som kan være god for hele kirken. Så langt har vi lyttet til hverandre og latt oss påvirke. Det må vi fortsette med for å lykkes. På dette landsmøtet skal vi ikke vedta noen modell for arbeidsgiverorganisering. Nei, vi og resten av kirken er i prosess, og skal ikke gjøre vedtak i blinde. Jeg håper vi skal fortsette å leite sammen og vedta noen prinsipper og en retning som vi mener kirken bør jobbe videre med fram mot kirkemøtet i september. Den norske kirke har utviklet seg gjennom snart tusen år. De 500 siste som en luthersk kirke. Menighetsrådene er 100 år, bispedømmeråd fikk vi i 1933, kirkerådet ble lovfestet i 1969, kirkemøtet var første gang samlet i 1984 og i 1997 så kirkelige fellesråd dagens lys. Og fra 1. januar 2017 var statskirken historie og kirken ble en selvstendig folkekirke med ansvar for hele virksomheten, inkludert arbeidsgiveransvar for alle ansatte. Vi har altså mye historie og mange vedtak med oss i bagasjen. Det må vi ta hensyn til når vi nå skal ta neste steg.
Likestilling og LHBT
Den neste saken er en velkjent ÅF-sak. Om en måned er det 50 år siden sex mellom to menn ble avkriminalisert. Vi er på vei mot å sluttføre likebehandlingsrevolusjonen i Den norske kirke. Kirken er heldigvis ikke til å kjenne igjen og vi har tatt store skritt i de seks årene vi har hatt ansvar. Aller viktigst var selvsagt innføringen av ny vigselsliturgi i 2017, slik at alle par kan få gifte seg i sin lokale kirke. Etableringen av et nasjonalt LHBT-utvalg har vært et viktig bidrag til å gi LHBT+ en formell rolle i kirkens likestillings- og mangfoldsarbeid. Men vi er ikke i mål.
Siden Kirkemøtet i 2007 har arbeidsgivere i Den norske kirke stått fritt til å tilsette eller la være å tilsette personer som er gift med en av samme kjønn. Nå er tiden (over)moden for at Den norske kirke får en enhetlig praktisering av lovverket og slutter å diskriminere på bakgrunn av hvem ansatte er gift med. Vi har meldt sak til Kirkemøtet, slik at hele kirken får mulighet til å slå fast at vi ikke har ulike syn på ansatte. For det er det saken handler om. Dette dreier seg ikke om å gjøre rommet for teologisk uenighet mindre. Nei, det handler om å ta ansvar som arbeidsgiver og likebehandle ansatte over Norge. Og det handler heller ikke om kirken ikke skal ha forventinger til ansatte. Nei, det skal biskopens følge opp gjennom sitt tilsynsansvar. Etter bispemøtets viktige erkjennelse nylig, regner jeg med at de er med på å få slutt på diskriminering av ansatte på bakgrunn av hvem de er gift med.
Så må hele kirken snart ta et oppgjør med hva den har påført alle de som ikke har passet inn i bildet av den heterofile kjernefamilien. For det er mange ofre og ødelagte liv som trenger en tydelig unnskyldning og bønn om tilgivelse. Hvordan det skal gjøres, er jeg fortsatt litt usikker på. Kanskje kan vi komme litt videre i arbeidet med uttalelsen vi skal lage på dette landsmøtet. Jeg er glad for at Kirkerådet og LHBT-utvalget sammen lager et symposium i slutten av april, der noen av oss som er LHBT+ vil fortelle sine historier, og kirkens ledelse – og mange andre – skal lytte. Dette er en viktig og nødvendig prosess. Og 4. april vi vil arrangere et eget digitalt medlemsmøte, for å få gode innspill og råd for veien videre.
Folkevalgtrollen og kirkedemokrati
Den siste saken jeg vil dra opp, er arbeidet med folkevalgtrollen og kirkedemokratiet. Hver eneste dag de siste seks årene Åpen folkekirke bidratt til å videreutvikle folkevalgtrollen og det kirkelige demokratiet. Vi har bidratt til å synliggjøre makt og maktstrukturer, vi har fått grupperinger som har vært i kirken i alle år ut i det åpne rom, vi har skapt arenaer for at folkevalgte diskuterer de sakene de senere skal beslutte, vi har styrket den reelle myndigheten folkevalgte skal ha. Dette har vi ikke gjort fordi vi er en luthersk kirke: å styrke folkevalgtrollen er å ta det allmenne prestedømme på alvor.
Arbeidet med å styrke kirkedemokratiet, henger tett sammen med alle reformene som har skjedd de siste 100 årene i forholdet mellom staten og kirken. Steg for steg har ansvaret blitt overført fra kommunale og statlige myndigheter, til kirkelige organer. I samme takt som ansvaret har blitt overført, har kirkedemokratiet blitt styrket ved at kirkemedlemmenes innflytelse over beslutningene blitt styrket. Vi har kommet langt og de siste seks årene har vi endret mye. Men demokrati er fremdeles ikke noe ryggmargsrefleks i kirken. Folkevalgte har ikke automatisk innflytelse på beslutninger og utviklingen, på samme måte som i samfunnet ellers. Vi må kjempe for å få plassen og ansvaret, medlemmene har gitt oss gjennom kirkevalget.
Derfor er jeg utrolig glad for at Askeland-utvalget, som Kirkerådet nedsatte for et drøyt år siden, har satt folkevalgtrollen og kirkedemokrati på dagsorden. De tydeliggjør den kirkelige legitimiteten for arbeidet og løfter opp betydningen. Og de kommer med mange forslag for å styrke arbeidet og rammene for folkevalgte i kirken – i menighetsråd, fellesråd, bispedømmeråd, kirkeråd og kirkemøtet. Jeg ser fram til debatten og vedtakene vi skal gjøre på dette landsmøtet.
På Kirkemøtet i november i fjor var det to viktige saker om kirkedemokratiet. Det ble ett tap og ett gjennomslag. Dessverre fikk vi ikke Kirkemøtet med på at Kirkevalget i 2023 skal gjennomføres som et valg mellom grupperinger som stiller med lister som opplyser velgerne og gir dem reelle valgmuligheter. Det er jo forutsetningen for et godt kirkedemokrati. Begeistringen over nominasjonskomiteens lister og mistroen til lister som Åpen folkekirke er dessverre fortsatt stor nok til at også Kirkevalget neste år blir et forvirrende valg for medlemmene. Det er ikke et problem for oss i Åpen folkekirke og våre muligheter til å få fornyet tillit. Nei, det er kirkedemokratiet og velgerne det er et problem for. Men vi skal i alle fall gjøre alt vi kan for at dette blir siste gangen valget gjennomføres på denne måten. Heldigvis ser vi en positiv utvikling. Flere lister kommer til, søker makt og innflytelse og gjør at det blir flere tydeligere alternativer for velgerne. Det er utelukkende bra! Det er dette vi har jobbet for at skal skje. Så utfordrer det selvsagt oss og gjør det vanskeligere å få så høy oppslutning som vi har fått de to valgene vi har stilt lister. Men det er også positivt, for det skjerper oss og gjør at vi må tydeliggjøre profilen vår og hva vi ønsker å få til i årene som kommer. Programkomiteen kommer til å ha hovedansvaret for arbeidet med å lage et program som vise en tydelig retning for utviklingen i Den norske kirke og hva slags plass og rolle kirken skal ta i samfunnet, men jeg håper at hele organisasjonen og nettverkene vi er en del av vil bidra til dette viktige arbeidet.
Men vi må også feire seirene våre. Kirkemøtet vedtok med overveldende flertall at grupperinger som har medlemmer i Kirkemøtet, skal få en årlig økonomisk støtte. Endelig styrkes rammene for å bedrive kirkepolitisk arbeid i Den norske kirke. Det betyr at vi får mulighet til å styrke og utvikle organisasjonen vår, gjøre en grundigere jobb som folkevalgte – og dekke utgiftene til delegatene som deltar på kirkepolitiske verksted i Åpen folkekirke, som på dette landsmøtet. Jeg ser fram til nye gjennomslag på dette området i årene som kommer.
Avslutning
Kjære landsmøte,
Før jeg går inn for landing, har jeg lyst til å trekke fram arbeidet som har vært gjort med å skrive en antologi om folkekirketeologi de siste par årene. Om ikke så lenge, vil vi få presentert arbeidet og bli fortalt om hvordan kirkebygget er viktig for identiteten til folk. Hvordan kirkene er helt sentrale folkekirkebygg. I grunnloven står det at Den norske kirke er Norges folkekirke. Men hva betyr det å være en folkekirke? Og hva betyr det å være en folkekirke i Norge i 2022? Vi som heter Åpen folkekirke er forpliktet til å bidra til å fylle begrepet med innhold, følelser og historier. Vi må være med på å videreutvikle og skape debatt om folkekirketeologien. Det håper jeg antologien kan bidra til, og det må være retningsgivende for arbeidet vårt de neste årene.
Om 16 måneder er det Kirkevalg. Akkurat i disse dager med Russlands invasjon av Ukraina, millioner av mennesker på flukt, samtidig som vi prøver å finne oss selv og gjenoppta gamle relasjoner etter to år med pandemi, kan det både virke uviktig og lenge til. Men selv om det ikke er det viktigste i verden, er det viktig for både kirken vår og for folk. Det betyr noe hvem som leder og tar beslutninger. Om vi ikke klarer å skape engasjement om valget og hva slags kirke vi skal være i befolkningen, er jeg redd kirken kan utvikle seg til å bli for de få. Vi vil ha en kirke for de mange – for helt vanlige folk. Vi skal ikke ha A og B-medlemmer. Kirken skal ha rom for oss gjennom hele livet – fra vi blir født til vi puster for siste gang. Det er det det dreier seg om og det vil vi være garantisten for. Og vi skal ha nulltoleranse for diskriminering og forskjellsbehandling. Om vi skal få fortsette arbeidet vi har startet, må vi få fornyet tillit fra velgerne. Det både håper og tror jeg vi skal klare. For jeg er overbevist om at Den norske kirke fortsatt trenger Åpen folkekirke.
Vi vil legge et viktig grunnlag denne helgen. Og jeg håper at mange av dere vil ha lyst til å bruke enda mer tid på Åpen folkekirke og kirkedemokratisk arbeid i tiden som kommer. Men først ser jeg fram til gode og engasjerende diskusjoner og nye kirkepolitiske ideer og forslag. Denne helgen skal gjøre gode vedtak både for Åpen folkekirke og for kirken vår og vi skal feire gudstjeneste i Vang kirke. Og vi skal vi bli bedre kjent og ha det gøy.
Takk for meg – og så ønsker jeg oss alle sammen et riktig godt landsmøte!