Kategori: Nyheter

Ett år etter at biskopene bad om unnskyldning for hvordan Den norske kirke har behandlet skeive, er det et behov for at det utarbeides en helhetlig plan for arbeidet. Saken skal behandles på Kirkerådsmøtet 22. oktober.

– De ti siste årene har det blitt gjort mye for å bedre situasjonen for LHBT+ i Den norske kirke. Den strukturelle forskjellsbehandlingen og diskrimineringen skal være avsluttet, og Den norske kirke har kommet mange steg videre på veien mot full likeverdighet og anerkjennelse av LHBT+. Men vi er ikke i mål, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Etter terroren, skytingen og drapene i Oslo 25. juni 2022 ble det tydelig at skeive fortsatt er en utsatt gruppe – også fysisk. Skeive var målet for terroren. Under de siste årenes pride-måned har retorikken blitt mer aggressiv, og frontene fremstår mer markante. LHBT+ og regnbueflagget blir redusert til en ideologi det er viktig å være imot og bekjempe.

– Dessverre hører vi fortsatt historier fra mennesker, spesielt ansatte, om at det er utfordrende å være skeiv i Den norske kirke, sier Gard Sandaker-Nielsen.

Behov for en ny handlingsplan

Åpen folkekirke mener derfor det er behov for en handlingsplan for Den norske kirkes arbeid overfor LHBT+. Selv om det tas viktige initiativ og gjøres godt arbeid mange steder i landet, må innsatsen systematiseres og gjøres helhetlig.

– Dette ansvaret kan ikke hvile på enkeltbiskoper eller ulike grupperinger og enkeltmennesker i kirken. Det må forankres nasjonalt i Kirkerådet, sier Gard Sandaker-Nielsen.

Grunnleggende spørsmål er hva Den norske kirke gjør de neste årene for å bedre situasjonen for skeive medlemmer, ansatte, folkevalgte og frivillige. Hvordan Den norske kirke skal bidra på feltet i resten av samfunnet og overfor søsterkirker og internasjonale (økumeniske) organisasjoner kirken er medlem av, er også sentrale spørsmål.

Til kirkerådsmøtet 22. oktober har Åpen folkekirke fremmet følgende forslag:

Kirkerådet ber om det utarbeides en handlingsplan for LHBT+ i Den norske kirke. LHBT-utvalget, tillitsvalgte for ansatte, og relevante grupper og organisasjoner skal involveres i arbeidet. Handlingsplanen skal vedtas av Kirkerådet. 

Oversikt over noen av endringene som har blitt vedtatt og innført i Den norske kirke:

• Liturgi som sørget for at alle par kan gifte seg i sin lokale kirke ble vedtatt 30. januar 2017.
• Det er etablert et permanent LHBT+-utvalg, gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse – FAFO-rapport 2020: Å være en sak, og Den norske kirke støttet innføringen av forbud mot konverteringsterapi.
• Det er gjennomført kurs og kompetansehevingstiltak for ansatte og ulike råd i alle bispedømmer.
• Kirken er synlig til stede på pride og har endret kommunikasjon – både budskap og bildebruk – rundt Pride og LHBT+.
• I august 2023 vedtok Kirkemøtet at ingen kirkelige arbeidsgivere lenger skal benytte seg av unntaket i diskrimineringslovverket og forskjellsbehandle søkere og ansatte som er gift med en av samme kjønn.
• Alle bispedømmer og Kirkerådet lyser ut stillinger med en mangfoldserklæring: XX bispedømme skal være en arbeidsplass med rom og respekt for mangfold, uavhengig av etnisitet, alder, kjønnsidentitet, funksjonsevne eller legning. Vi oppfordrer derfor alle kvalifiserte kandidater til å søke.»
• Biskopene tok i oktober 2025 oppgjør med behandlingen av skeive og bad om unnskyldning på London Pub i Oslo og markerte det i en kveldsmesse i Oslo domkirke. I etterkant har det blitt gjennomført tilsvarende gudstjenester i et par domkirker og noen biskoper har tatt andre initiativ for å følge opp unnskyldningen.
• Ledelsen i Kirkerådet og biskoper er synlig til stede i debatten og forsvarer skeive, pride og viktigheten av regnbueflagget.

Kontaktperson: Leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen, til 95 15 74 71

(Foto: Heidi Olsen/Den norske kirke)

Her kan du laste ned dokumentet med linjenummer som PDF. Du kan legge til noter, understrekinger osv. i din egen kopi, men ikke (enkelt) redigere teksten.

Her kan du laste ned dokumentet med linjenummer som Word-fil. Da kan du redigere i din egen kopi.

Programkomiteen i Åpen folkekirke sender med dette utkast til programmet Åpen folkekirke skal gå til valg på i Kirkevalget 2027 på høring. Programmet vil gjelde for valgperioden 2027–2031. Åpen folkekirke vil stille lister i alle bispedømmer til valget til bispedømmeråd og Kirkemøte, og programmet er først og fremst rettet mot disse valgene. Samtidig håper vi at programmet kan være en ressurs for kandidater som stiller til valg til menighetsråd og som ønsker å knytte seg til Åpen folkekirke. Programmet vil være et viktig arbeidsverktøy for Åpen folkekirke og kandidatene som blir valgt.

Komiteen som har utarbeidet programutkastet ble valgt av Åpen folkekirkes landsstyre i mars 2026 og består av:

• Gard Sandaker-Nielsen, arbeidsutvalget, Oslo (leder)
• Frida Strøyer Aalborg, ÅF Ung/ Oslo
• Knut Størdal, Nidaros
• Arne Moltubakk, Møre
• Tove Karoline Knutsen, Nord-Hålogaland
• Dorrit Vignes, Stavanger
• Kristne Lund Almaas, Borg
• Marius Berge Eide, Døvekirken/Oslo

Valgprogrammet for inneværende periode kan leses her: https://apenfolkekirke.org/valgprogram-2023-2027/

Innspill, reaksjoner, forslag til endringer og nye momenter til programmet sendes innen søndag 1. november til post@apenfolkekirke.no.

Etter fristen vil programkomiteen vurdere innspillene som har kommet, og ferdigstille arbeidet innen utgangen av desember. Det er landsmøtet i Åpen folkekirke som til slutt skal vedta programmet 13. og 14. februar 2027. Det vedtatte programmet vil foreligge på nynorsk, bokmål, nordsamisk og engelsk.

På vegne av programkomiteen

Oslo, 16. september 2026

Gard Sandaker-Nielsen

leder

Arbeidsdokument for programkomiteen i Åpen folkekirke (valgprogram 2027 – 2031)

ÅPEN

Den norske kirke skal videreutvikles som en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke som vitner om den treenige Gud. Kirken skal være åpen for alle, fremme menneskeverdet og motarbeide diskriminering. Kirkedørene skal være åpne flere dager i året for alle som ønsker å bruke tid i kirkerommet.  

FOLK

Alle mennesker skal kunne kjenne seg velkommen, bli sett og bekreftet. Kirken har ikke A- og B-medlemmer – dåpen er eneste medlemskriterium. Kirken skal romme hele menneskelivet og alle skal støtte og hjelp til å finne seg selv og være seg selv. Kirken skal være tydelig og til stede i lokalmiljøet, og den skal være et naturlig sted å komme til for alle. I en tid hvor vi opplever krig, uro, polarisering og nasjonale kriser i flere land, må Den norske kirke stå opp mot urett, ta ansvar for skaperverket og fremme menneskeverdet.

KIRKE

Den norske kirke er en landsdekkende og demokratisk folkekirke som forkynner evangeliet og verner om menneskers verdi. Åpen folkekirke vil arbeide for å styrke folks tilhørighet til kirken, slik at den kristne troen holdes levende og får betydning for den enkelte. Vi vil tilrettelegge for gode møteplasser og bidra til å styrke religionsdialogen. Å forvalte kristendommen og evangeliet om Jesus Kristus inn i en ny tid, krever at vi åpner oss. Kirken må inspirere til engasjement for skaperverket, mot sosial urettferdighet og for solidaritet med fattige og forfulgte. Den må også bruke sin posisjon til å løfte samfunnsdebatter som inkluderer flere og som bidrar til et livsynsåpent samfunn.

Siden starten i 2014 har Åpen folkekirke bidratt til at Den norske kirke har blitt mer åpen for et mangfold av mennesker med ulike livserfaringer. Det er en grunnleggende verdi at alle skal kunne delta i kirken, uavhengig av økonomi, etnisitet, seksuell legning, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, alder og funksjonsevne. 

Kirken som folkekirke

Kirken er der gjennom hele livet – fra fødsel og dåp, til død og gravferd. Den er der i hverdag og høytid, i fest og glede, i krise og sorg. Hver søndag tilbyr kirken rom for tro, undring og fellesskap gjennom gudstjenester over hele landet. Dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd setter viktige rammer om livet og er helt sentrale i relasjonen mellom folk og kirke. Medlemmenes deltakelse i kirkedemokratiet er viktig for folkekirkens forankring i lokalsamfunnet, og vi vil bidra til å videreutvikle kirkedemokratiet og valgordningen. Vi vil bevisstgjøre folk om at kirken er deres, og engasjere så mange som mulig til deltakelse.

Vi jobber for en kirke som:

• utvikler teologisk og kirkefaglig kompetanse for folkekirken i en ny tid.
• prioriterer gudstjenesten og balanserer tradisjonelle gudstjenesteformer med nyere gudstjenesteuttrykk
• tilbyr tilpasset undervisning i Bibelen og kristendommen for alle aldersgrupper. 
• styrker rammene for folkevalgt ledelse og gir bedre folkevalgtopplæring.
• har direktevalg til menighetsråd og bispedømmeråd/Kirkemøtet.
• baserer valget til Kirkemøtet/bispedømmeråd på ulike lister som synliggjør forskjellene overfor kirkemedlemmene.
• forankrer beslutninger i demokratiske organer.
• sørger for at alle beslutningsprosesser er åpne, transparente og i et språk som er lett tilgjengelig. 
• utvikler sin gravferdspraksis og sikrer etterlatte og sørgende innflytelse over utformingen av den kirkelige gravferdsseremonien.
• er synlig og tilgjengelig i digitale kanaler.
• anerkjenner viktigheten av og prioriterer åpne kirkebygg over hele landet.
• ivaretar sine kulturhistorisk verdifulle bygninger og inventar, og anerkjenner deres betydning og verdi.
• tilsetter biskoper i Kirkerådet etter en forutgående nominasjon av bispedømmerådet og rådgivende avstemming.
• synliggjør kvinnen i kirkens lære og styrker kvinners plass i kirken.
• styrker samisk og kvensk kirkeliv og arbeider for det etablering utvalg for samisk kirkeliv i alle bispedømmer, samt utvalg for kvensk kirkeliv der det ligger til rette for dette. 
• utvikler en ny strategi for samiske språk i Den norske kirke.
• fortsetter å styrke arbeidet for inkludering av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT+) i kirkens liv og har en tydelig plan for oppfølging av kirkens unnskyldning.
• styrker frivilligheten og legger til rette for frivillig lederskap i kirken – på frivillighetenes egne premisser.
• styrker døvekirken og legger til rette for tegnspråkets plass i Den norske kirke.

Kirken i samfunnet

Den norske kirke er med sin historie, landsdekkende tilstedeværelse og bredden i sitt arbeid, en betydelig samfunnsaktør. Evangeliet og kirkens formidling av det kristne budskapet bidrar til å påvirke og forme det norske samfunnets verdier, holdninger og menneskesyn. Kirken skal være der folk lever, og sammen med det offentlige, næringsliv og øvrig sivilsamfunn motarbeider utenforskap og bygge gode fellesskap.

Internasjonalt skal Den norske kirke bidra til fred og nedrustning, forsoning, rettferdighet og bærekraftig utvikling. Kirken må utfordre og la seg utfordre av det internasjonale kirkefellesskapet til å stå opp for menneskeverdet og ta avstand fra diskriminering og rasisme. Kirken anerkjenner klimakrisen og naturtapskrisen som en eksistensiell trussel mot livet på jorda, og skal jobbe for at flere forplikter seg til å la investeringer og drift være i overenstemmelse med FNs bærekraftsmål. Kirken må være en hørbar stemme i samfunnsdebatten.

Vi jobber for en kirke som:

Lokalt

• satser på diakoni og utvider samarbeidet med det offentlige og frivilligheten for å forebygge utenforskap og skape større fellesskap.
• samarbeider med kommunene, frivillige organisasjoner og private aktører utvikler gode og inkluderende lokalsamfunn over hele landet.
• styrker menighetenes arbeid med å inkludere flyktninger og etniske minoriteter i lokalsamfunnet.
• skaper rause, åpne kristne fellesskap som inviterer til tro og engasjement.

Nasjonalt

• går i front og kjemper for menneskerettigheter, miljø og rettferdighet.
• tar sin del av ansvaret for klimaendringene ved å føre sitt eget klimaregnskap og fremme et grønt arbeidsliv. 
• etablerer et klimafond og kompetansesenter for effektiv energibruk i menighetene. 
• tilrettelegger for at flest mulig kirker og andre hus i kirkens eie blir plusshus. 
• motarbeider alle former for hatprat, vold og ekstremisme og er en tydelig stemme mot diskriminering og rasisme.
• tilbyr trygge rom, der mennesker som har opplevd trakassering og overgrep kan få styrke og nytt livsmot.
• prioriterer det pågående forsoningsarbeidet mellom samer, kvener, norskfinner og Den norske stat, i tillegg til andre minoriteter som skogfinner og rom/romanifolk.
• sørger for at samiskspråklig prest/diakon er tilgjengelig i flere bispedømmer.

Internasjonalt

• bruker egne erfaringer i møte med søsterkirker over hele verden for å stoppe diskrimineringen av LHBT+-personer i kirker i alle land.
• tydeliggjør hvilke satsinger og saker Den norske kirke skal prioritere i Kirkenes verdensråd og i andre økumeniske sammenhenger.
• vedtar en instruks som er styrende for Den norske kirkes deltakelse og representasjon i internasjonale organisasjoner. 

Kirken og kunsten

Kirken er en viktig kulturbærer i det norske samfunnet – blant annet gjennom salmer, kirkemusikk, arkitektur og kirkekunst og et mangfold av historie og kulturelle uttrykk. 

Kunst og kultur har evne til å berøre mennesker på en unik måte – kirkens budskap kan løftes frem og bli tydeligere og sterkere formidlet gjennom kunst og kulturelle ytringer. Ikke minst er kirken en viktig aktør i mange lokalsamfunn, som kulturarena, øvingslokale, oppdragsgiver for kunstnere, turistmål og som samarbeidspartner for en rekke kulturelle aktører.

Kirkemusikken har en spesiell plass i det kirkelige liv. Den er broen mellom fortid og nåtid og kan åpne rom for det mangfoldet av musikalske uttrykk som fins i vår tid. Vi vil styrke arbeidet med kirkemusikken og la alle sjangre få en plass i kirkerommet. Særlig vil vi framheve sangens spesielle plass i kirken – ikke minst gjennom en rik salmetradisjon, store kirkelige korverk og i øvrig menighetsarbeid. Sangen kan rekruttere mennesker på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle barrierer, alder og etnisk tilhørighet. I den forbindelse er kirkemusikerne sentrale kulturbærere, som ivaretar et mangfold av oppgaver innen korarbeid, konsertvirksomhet, undervisning, gudstjenester og kirkelige handlinger over hele landet. Åpen folkekirke er bekymret over at rekrutteringen til kirkemusikerstudiene har falt dramatisk de siste årene. Arbeidet med å rekruttere barn og unge til kirkemusikken må derfor være en prioritert satsing for kirken i årene som kommer. 

Kirken må være åpen for mange ulike kunstneriske og kulturelle uttrykk og legge til rette for at alle kirkens medlemmer gis rom for livstolking og utfoldelse. Det er særlig viktig at kirken ivaretar minoriteter og grupper som ofte har opplevd seg marginalisert i kirkelig sammenheng. Kirken har et særskilt ansvar for å ivareta samiske og kvenske kulturuttrykk. 

Vi jobber for en kirke som:

• rekrutterer barn og unge til kirkemusikken.
• styrker støtten til kor og vokalensembler i kirken.
• oppretter korlederstillinger over hele landet.
• gir plass for korarbeid og orgelundervisning i kantorstillingene, f.eks via partnerskap mellom KA og Kirkerådet.
• rekrutterer unge musikere til organist – og kantorutdannelsene.
• styrker samarbeidet med kunstnere i og utenfor kirken.
• søker aktivt samarbeid med alle kulturuttrykk og kunstformer.
• etablerer en nasjonal kirkelig kulturpris.
• styrker kunsten og kulturens plass i de kirkelige budsjetter.
• etablerer kirkemusikalske råd/kulturråd regionalt og nasjonalt.
• bruker de kirkelige kultursentrene aktivt for å styrke satsingen på kunst og kultur i bispedømmene.

Kirken som brobygger og håpsbærer

Vi lever i en tid preget av krig, uro og økende polarisering. Da trengs en kirke som formidler håp, bygger fellesskap og styrker tilliten mellom mennesker. 

Åpen folkekirke vil at kirken skal være en åpen og raus møteplass, med rom for meningsmangfold, et godt ytringsklima og respektfulle samtaler. Vi tror dialog skaper forståelse, også når vi er uenige. Gjennom samarbeid og religionsdialog kan kirken bidra til å motvirke utenforskap, dempe konflikter og styrke fellesskapet.

En åpen folkekirke bygger broer, ikke murer. Slik kan kirken være en troverdig håpsbærer i en urolig tid – for hele samfunnet.

Vi jobber for en kirke som:

• prioriterer dialogarbeid og ser på dialogforum og dialogsentre som en ressurs.  
• jobber for fred og atomnedrustning.
• har en strategi mot desinformasjon og skaper resiliens i befolkningen.

Kirken, barn og unge

Barn og ungdom skal bli hørt, sett og tatt på alvor. Kirken skal oppleves som et samlingssted som bygger gode fellesskap for barn og unge – hvor alle kan være seg selv. Kirkerommet skal få være et sted for ro, trøst, bønn og glede. Bibelen løfter fram barn og unge som trosforbilder. Barn kan derfor aldri bli redusert til mottakere av voksnes tro, men være selvstendige trosutøvere med innflytelse over egen trosutøvelse. 

Vi jobber for en kirke som:

• bekjemper og motvirker utenforskap, ensomhet og psykisk uhelse ved å skape lavterskeltilbud og trygge rom, i samarbeid med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene.
• har gode og aktuelle samtaletilbud 
• går i front og kjemper for menneskerettigheter, klima og rettferdighet – sammen med de unge.
• har et kirkedemokrati hvor unge motiveres og får reell innflytelse 
• har god dialog med unge og sørger for at flere aktiviteter styres av unge selv.
• gjør bibelfortellinger og kristen tro aktuell og tilgjengelig for unge i en ny tid.
• bruker kunst og kreativitet i arbeidet med barn og unge.
• bidrar til tettere og mer forpliktende samarbeid med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene.
• finner nye veier og nytt språk for å snakke om liv, tro og tvil i konfirmasjonstiden.

Kirken som arbeidsgiver og arbeidsplass

Den norske kirke er en stor arbeidsplass med arbeidsgivere nasjonalt og lokalt. Kirken skal være en profesjonell arbeidsgiver som ikke diskriminerer og som har rom for mangfold, uavhengig av etnisitet, alder, kjønnsidentitet, funksjonsevne og legning.

Vi jobber for en kirke som:

• sørger for å ha god og kompetent ledelse på alle nivåer. 
• utvikler en plattform som tydeliggjør forventninger til lederskap i kirken.
• utvikler en god, effektiv og sammenhengende organisasjon 
• har et arbeidsmiljø hvor mangfold blir sett på som en berikelse.
• har et aktivt likestillings-, inkluderings- og mangfoldsarbeid som også gjelder frivillige og folkevalgte.
• gir ansatte mulighet for profesjonell vekst og faglig utvikling gjennom etterutdanning og ulike former for veiledning. 
• tilbyr heltidsstillinger så langt det er mulig.
• ikke tillater at ansatte eller frivillige reserverer seg mot å samarbeide med andre ansatte, folkevalgte eller frivillige.
• har en effektiv ressursbruk som støtter og styrker arbeidet lokalt – der livet leves.
• deler erfaringer på tvers av menigheter, prostier og bispedømmer.
• etablerer nye møteplasser mellom lokale og regionale nivåer.
• gjennomfører en ny arbeidsmiljøundersøkelse for LHBT+.

Høringssvar fra Åpen folkekirke, vedtatt av Landsstyret 17.06.2026:

Åpen folkekirke mener rammeplanene som nå er sendt på høring gir et godt grunnlag for å realisere folkekirkens undervisningsoppdrag overfor ulike deler av befolkningen. Primært vil vi bidra i det det videre arbeidet med rammeplanene gjennom våre folkevalgte i bispedømmeråd, Kirkerådet og i Kirkemøtet. Som organisasjon har vi likevel noen overordnede perspektiver vi mener Kirkerådet bør vurdere:

Planene har en gjennomgående bruk av kan-bestemmelser. Vi tror det vil være positivt med noe større grad av felles innhold på tvers av menigheter i hele Den norske kirke, spesielt gjelder dette for konfirmasjonstiden. Rammeplanene kan derfor i noe større grad bruke skal-bestemmelser uten at det går på bekostning av behov for lokale variasjoner og tilpasninger, f.eks. gjelder det bibeltekster og salmer i forbindelse med jul, påske og pinse. Om flere tekster og salmer blir felles og må brukes i alle menigheter, bør antallet begrenses. Vi er også usikre på den gjennomgående bruken av erfaringsmål, og opplever at det er et lite etablert begrep i Den norske kirke. Vi tror at rammeplanene kan ha større ambisjoner for hva kirkemedlemmene skal lære gjennom undervisningen, og at begreper som målsetninger og læringsmål med fordel kan brukes. Når det gjelder utvalget av bibeltekster i de ulike rammeplanene, er det viktig at temaene som bibeltekstene tar opp, er tilpasset de ulike aldersgruppene/målgruppene.

Åpen folkekirke mener det er viktig at den innledende teksten i rammeplanen for konfirmasjonstiden slår fast at «(s)om skapt i Guds bilde, med ukrenkelig verdi, skal konfirmantene få erfare at kirken tilbyr trygge rom som har plass til alle» og at «(e)t uttalt mål for konfirmasjonstiden er å la konfirmantene tolke livene sine i lys av kristen tro, slik at evangeliet kan gi mening inn i livene deres. I en tid hvor indre konflikter kan være mange og store, bør kirken og trosfellesskapet være en tydelig og inkluderende håpsbærer som gir retning og mening for livet.» Dette er perspektiver vi mener bør være tydeligere også i de andre rammeplanene.

Det er fint at planen for konfirmasjonstiden har noen tydelige punkter som dreier seg om hvordan det er å være et menneske:

For at konfirmantene skal lære om kristen tro i praksis, kan kirken invitere dem til å:

• samtale om identitet og selvbilde, kropp og seksualitet, i lys av et kristent menneskesyn, tro og livstolkning.
• reflektere over temaer som, vennskap og relasjoner, livsglede, psykisk helse og rus, i lys av kristen tro og livstolkning.

Vi savner likevel en tydeligere omtale av og retning på hvordan skeive unge skal møtes. Etter biskopenes unnskyldning i oktober i fjor, og at kirken over tid har viet alle par og deltatt på og feirer Pride, blir det viktig å vise at kirken tar imot alle og er forpliktet på å skape trygge rom for alle. Dette perspektivet bør tematiseres i alle planene.

Det er lagt tydelige rammer for konfirmasjonstiden, med en standard på 60 timer, hvorav ikke mer en 20 timer skal være på leir. Vi mener dette er en god ramme, samtidig som vi har tro på at det framover bør kunne tenkes alternativt og utvikles andre modeller for hvordan en konfirmasjonstid i Den norske kirke kan gjennomføres.

Når nå Den norske kirke får seks nye rammeplaner, er vi opptatt av at det utvikles godt materiell som kan hjelpe menighetene i å lage gode undervisningsopplegg for de ulike aldersgruppene. Dette arbeidet må etter vår vurdering prioriteres høyt.

(Foto: Heidi Olsen/Den norske kirke)

Åpen folkekirke inviterer til et åpent og ærlig kveldsarrangement om biskopenes unnskyldning til skeive.

Sted: Litteraturhuset i Oslo, Wergelandsveien 29
Tid: Torsdag 5. februar 2026 1900 – 2030

Samme uke fyller Åpen kirkegruppe 50 år og vi setter søkelys på biskopenes unnskyldning og hva den betyr for folkekirken og dens skeive medlemmer, ansatte og folkevalgte.

Du møter helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, Hamar-biskop Ole Kristian Bonden, leder for Skeivt Kristent Nettverk Hanne Marie Pedersen Eriksen, assisterende kirkeverge i Fredrikstad og medlem av Den norske kirkes LHBT-utvalg Karen Marie Ulvestad-Grandahl. Du møter også Åpen folkekirkes leder og nestleder, Gard Sandaker-Nielsen og Kai Steffen Østensen.

Har du spørsmål til deltakerne, kan de sendes til post@apenfolkekirke.no på forhånd. Et utvalg av spørsmålene og ulike tema vil bli brukt i møtet. Arrangementet vil strømmes her på siden og på vår FB-kanal.

Her kan du se sendingen fra Litteraturhuset 5. februar i opptak. NB! Du må spole fram til 7 minutter og 10 sekunder, DA begynner programmet!:

Høringssvar fra Åpen folkekirke, vedtatt av Landsstyret 11.12.2025:

Åpen folkekirkes svar på høring om rapport fra ekspertgruppen som har vurdert modeller for finansiering av Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.

Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill til regjeringens arbeid med en god og forutsigbar finansieringsordning, til det beste for stat, kommuner, Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn.

Hva er problemet som skal løses? Det er et helt grunnleggende spørsmål i dette arbeidet. Åpen folkekirke vil understreke tro- og livssynssamfunnenes sentrale samfunnsrolle, og vil ikke være med på premisset om at Norge bruker for mye penger på å finansiere sektoren. Prinsippet om at det norske samfunnet finansierer tros- og livssynsamfunn er derfor i seg selv viktig å fastholde og videreføre. Tro er en grunnleggende dimensjon ved det å være menneske og noe samfunnet aktivt bør tilrettelegge for. Tro- og livssyn har en egenverdi for hele samfunnet og hele befolkningen, ikke bare de som definerer seg som religiøse eller er medlem i et tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi at det er behov for å justere mekanismen som gjør at tro- og livssamfunnenes tilskudd per medlem øker automatisk når Den norske kirkes medlemstall synker.

Vi mener at hele tros- og livssynsfeltet er tjent med en god, rettferdig og forutsigbar finansieringsordning. Det siste årets politiske diskusjon gir grunn til bekymring for at mange overser hva finansieringen av Den norske kirke faktisk innebærer og hvorfor den er som den er. Om finansieringsordningen skal justeres, mener vi det er viktig å tydeliggjøre hva som skiller folkekirkens rolle fra de andre tros- og livssynssamfunnene som ikke er grunnlovsforankret og landsdekkende med spesielle krav til kompetanse, beredskap og tilstedeværelse.

Det er bra utvalget har vært opptatt av dette spørsmålet og gir en skisse departementet kan jobbe videre med. Samtidig må finansieringsordningen bidra til å oppfylle grunnlovens bestemmelse om likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn. Hva likbehandling betyr i praksis, er derimot et politisk spørsmål. Den norske kirke er et resultat av at Norge i 500 år har hatt en statskirke hvor det har vært Kongen, regjeringen og etter hvert Stortinget og kommunene som har bestemt hvor den er lokalisert og hvordan den er organisert. Det er bare åtte år siden statskirken formelt ble avviklet og Den norske kirke ble (om)definert som Norges folkekirke. Denne landsdekkende tilstedeværelsen med bygg, offentlige tjenester og tilbud som er åpne for alle, ansatte, frivillige og demokratiske styringsorganer er noe som fortsatt er lovpålagt, og må tillegges vekt når en skal vurdere hva som er en rettferdig likebehandling.

Den norske kirkes samfunnsbidrag

I dag bruker fellesskapet i underkant av 7 milliarder kroner på Den norske kirke. Det finansierer en landsdekkende folkekirke med 3,4 millioner medlemmer som har åpne dører for hele befolkningen. Det finansierer over 1600 kirkebygg og hellige rom spredt over hele landet, hvor de eldste kirkene er snart 1000 år gamle og viktige kulturinstitusjoner. Det finansierer over 7000 ansatte som møter befolkningen i glede, krise og sorg, hverdag og fest, hele året. Finanseringen gjør det også mulig for over 9000 folkevalgte og titusenvis av frivillige å skape trygge, inkluderende fellesskap over hele landet.  På hvilken måte alt dette skal finansieres av fellesskapets er et politisk spørsmål.

Kirken bidrar sterkt til gode og levende lokalsamfunn over hele landet. Vi driver et utstrakt barne- og ungdomsarbeid, hvor barnekor som eksempel engasjerer tusenvis av barn til å synge i fellesskap. Vi har voksenkor også, noen av dem av svært høy kunstnerisk kvalitet. Vi går med dødsbud og driver sorggrupper. Vi inviterer til eldretreff og tilbyr middag for hele familien til en billig penge. Vi driver ulike tilbud for ungdom: samtale, fritidsaktiviteter, cafe, band og mye annet. Vi driver tiltak for flyktninger, deler ut matkasser, besøker sykehjem og gir omsorg for døende.

Gudstjenester og kirkelige handlinger er fremdeles kjernen i Den norske kirkes virksomhet. I 2024 feiret vi over 55 000 gudstjenester med ca 4,5 millioner deltakere. Gudstjenesten med sitt mangfold av deltakere er et åpent møtested. Den fremmer fellesskap og på flere plan formidles budskap som gir retning og mening for livet. Den styrker eksistensiell beredskap og vår evne til å håndtere stress og motgang (resiliens).

Vi arrangerer konserter, kunstutstillinger og kulturkvelder. Og ikke minst: vi døper, vier og begraver, og skaper dermed en ramme rundt menneskers liv – fra vugge til grav. Den norske kirke får altså veldig mye ut av pengene. Det er ingen krav til medlemskap for å delta i Den norske kirkes aktiviteter, eller for å markere livets store dager i kirken. Den norske kirkes behandler alle likt, uavhengig om en er medlem eller ikke. Og vi gjør det over hele landet, i alle landets kommuner. Det er et viktig poeng i en tid hvor kommunenes økonomi er krevende.

Svekket kommuneøkonomi gir grunn til bekymring

Rundt 2/3 av Den norske kirkes økonomi kommer over budsjettene til kommunene. Vi er derfor bekymret for hvordan en svekket kommuneøkonomi også vil bety en svekket kirkeøkonomi. Og vi er bekymret for at en omlegging av finansieringsordningen uten å legge vekt på landsdekkende tjenester og tilbud, vil bety et svekket tilbud fra Den norske kirke i alle landets kommuner. Summen av en krevende økonomi og en finansieringsordning som ikke ivaretar helheten vi tar til orde for, vil bety at lokalsamfunn over hele Norge vil rammes dobbelt. En svekkelse av folkekirken vil bety økt utgifter for kommunene på helse- og omsorgsbudsjettene og i forebygging mot ensomme, flyktninger, barn og unge, og eldre. Og det vil bli vanskeligere for Den norske kirke å gi nødvendig støtte og bistand i lokale kriser. Dette har også et grunnleggende folkehelseperspektiv.

Den norske kirke er dessuten en av landets største kulturaktører som gjennom sin landsdekkende posisjon bidrar til kulturelle møteplasser som gir alle kommuner kulturarenaer utover kirkens eget program. Den norske kirke er også landets største arbeidsgivere for profesjonelle musikere. Dette bidraget til norske lokalsamfunn mener vi det er viktig ikke å undervurdere.

Den norske kirke viktig i samfunnets beredskap

Den norske kirke er en viktig beredskapsaktør og en viktig arena i krisetider som samler folk – både i nasjonale kriser, men også når lokale alvorlige hendelser skjer.  En finansieringsordning bør sikre at man ikke bygger ned kirken i en tid hvor alt annet rundt oss er urolig. En åpen kirkedør og gode rammer rundt livet ser ut til å bli anerkjent som viktig av stadig flere. Dette gjelder selvsagt også andre trossamfunn der de er etablert. Det er en styrke for Norge er at Den norske kirke har en landekkende tilstedeværelse med bygg og kompetente ansatte over hele Norge. Den norske kirke har dessuten gjennom sine vigslede stillinger og kompetanse, særlig kunnskap om hvordan håndtere spørsmål om liv og død i krevende situasjoner, polariserte debatter og et krevende ytringsklima. Dette er også viktige elementer i samfunnets totalberedskap og et ansvar ingen andre tro- og livssynssamfunn verken er pålagt eller har mulighet til å ta.

Utvalgets vurderinger og modeller

Utvalget poengterer et det er et svakt juridisk grunnlag for å definere et økonomisk minstenivå staten er forpliktet å understøtte Den norske kirke med. Vi forstår at grunnloven bestemmelser i §16 om at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», ikke sier noe om omfanget av folkekirkens størrelse, aktivitet og tilstedeværelse. Det gjør derimot Regjeringen i Prop. 1 S fra Barne- og familiedepartementet. Det er staten og kommunene som har sørget for at Den norske kirke har det omfanget og aktiviteter som den har, som et direkte supplement til offentlige tjenester og tilbud. Det historiske nivået på bevilgningene og hvordan folkekirken finansieres, mener vi må ha betydning i vurderingene av hvordan en revidert finansieringsmodell skal innrettes

Utvalget etablerer på side 20 og 21 i rapporten et skille mellom Den norske kirkes virksomhet som folkekirke og trossamfunn. Det opplever vi er en ny konstruksjon, som vi ikke kjenner oss igjen i. Hele virksomheten til Den norske kirke som vi har gitt flere eksempler på ovenfor, er virksomheten til den landsdekkende folkekirken. På denne måten opplever vi at folkekirkeoppdraget forstås snevert og begrensende – i ikke etter intensjonen i Grunnloven og fra lovgiver. Samtidig anerkjenner vi behovet for at staten utvikler begreper og kategorier for å avklare hvor stor del av den totale bevilgningen til Den norske kirke som skal utgjøre grunnlaget for beregningen av støtten til de andre tros- og livssynssamfunnene.

Mekanismen som gir større utgifter til staten når medlemstallet til Den norske kirke synker, er kanskje den største utfordringen med dagens modell. Det har tidligere vært foreslått å gå bort fra dette prinsippet, men er så langt ikke blitt fulgt opp politisk. Vi mener det kan være gode grunner for å se på denne modellen for å skape en god og økonomisk forutsigbar ordning, både for staten, Den norske kirke og de andre tro- og livssynssamfunnene.

Av modellene ekspertgruppe foreslår, mener vi det kun er modell A som vil gi de nødvendige og forutsigbare rammene, både for Den norske kirke og til andre tro- og livssynssamfunn. Modellen kan være en god og hensiktsmessig videreutvikling av dagens modell, og vi støtter at departementet jobber videre med å konkretisere hvordan den kan fungere og se ut i praksis. Et slikt arbeid bør gjøres i dialog med aktørene. I modell A er det mulig å se for seg at det etableres kriterier som sikrer at tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får støtte basert på medlemstall, kombinert med andre kriterier som er beskrevet på side 15 i utvalgets rapport.

Avsluttende kommentar

Som vi innledet med, har vi avslutningsvis også behov for å understreke at vi ikke er enige i premisset om at det norske samfunnet totalt sett bruker for mye penger på å finansiere tro- og livssynssamfunn. Samtidig anerkjenner vi behovet for å justere mekanismen som gir tro- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke økt støtte per medlem når Den norske kirke får færre medlemmer. Det er derfor helt avgjørende at debatten dreier seg om mekanismen i finansieringsordningen, heller enn nivået på den totale støtten.

Selv om vi støtter at det jobbes videre med utvalgets modell A, bryter ikke den koblingen mellom Den norske kirkes medlemstall og støtte til andre tro- og livssynssamfunn. Om det ikke finnes en måte å bryte denne koblingen som kan ivareta samfunnets finansieringsansvar for Den norske kirke, sikre en rettferdig likebehandling mellom Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn, og som i tillegg samler bred støtte, tror vi en justering av dagens modell vil være den mest realistiske på både kort og lengre sikt.

Mennesker er skapt til å elske

Hva er et menneske, spør dikteren av salme 8. I dagens tekst fra Markus-evangeliet kapittel 12 svarer Jesus: Mennesker elsker. Vi skal elske Gud, elske oss selv, og elske hverandre.

Det dobbelte kjærlighetsbudet er gjentatt såpass ofte, at det er lett å miste dybden i hva det faktisk betyr. For dette er ingen enkle leveregler eller den berusende kjærligheten. Nei, mange av de konkrete påbudene i gammeltestamentet, hva du skal gjøre og ikke gjøre, er mye enklere å forholde seg til og leve etter. For kjærlighetsbudet er nemlig relasjonelt – og krever mye – eller alt – av oss.

Mennesker har alltid utforsket og strevd med kjærligheten. For hva er kjærlighet? Hva betyr det å elske? Og ikke minst: Hva er et «godt, kristent» samliv og ekteskap?

Kjærligheten er ikke først og fremst en berusende følelse, men hardt arbeid. Det er derfor vi egentlig ikke trenger flere leveregler enn dagens tredelte bud.

Hva betyr det å elske Gud?

Det er et stort spørsmål, så i dag må jeg nøye meg med noen få refleksjoner. I starten av Bibelen står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Du som leser denne teksten er også er skapt i Guds bilde, noe som betyr at alle har en grunnleggende verdi – og vi er like. Men det betyr også at vi ikke er Gud – universitets sentrum. Vi er skapt og er underlagt denne verdens livsbetingelser. Så å elske Gud, betyr å anerkjenne Gud som skaper og Herre over liv og død, og elske skaperverket – deg, meg, og resten av denne verden. Og Gud ble selv menneske – en del av denne verden da Jesus ble født – og lot livet og kjærligheten få det siste ordet 1. påskedag, da Jesus stod opp fra de døde.

Vi bærer i oss evnen til å elske, fordi Gud har elsket oss først. Gud bor der det er kjærlighet – i oss. Derfor kan vi også elske oss selv og andre. Men for å kunne elske andre, må vi først lære å bli glade i oss selv.

Det fører oss til spørsmålet: Hva betyr det å elske seg selv?
Vi er altså skapt, villet og elsket av Skaperen. Hva betyr det for hvordan vi lever og behandler oss selv? Et godt utgangspunkt, er å være nysgjerrig på hvem vi er selv. For hvem er jeg – egentlig?

Og under en regnbuemesse er det naturlig å legge til at kirkens budskap til oss skeive i liten grad har vært oppbyggelig. For det har blitt sagt: Du er ikke skapet i Guds bilde. Du er ikke elsket som du er. Du er ikke god nok. Du må endre deg. Du er ikke et helt menneske.

Påskemorgens nyhet er derimot at livet vant og sprenger alle stengsler og skap som fanger oss. Derfor er det paradoksalt at det er nettopp kirken som også har bidratt til å holde oss i skapet, og hindre oss i å elske oss selv – og hverandre.

Så la meg være tydelig: Vi er alle skapt i Guds bilde – akkurat som vi er. Med evner til å elske. Elske både deg selv og andre.

Vi er i tiden i kirkeåret etter de store høytidene, men lyset fra oppstandelsen skinner fortsatt. Den gjelder oss. Og det lyset forvandler oss.

Et tidlig bilde på oppstandelsen, er sommerfuglen. Hvordan den forvandles fra larve – til tilsynelatende død puppe – til livet selv sprenger seg fram – og ut kommer en ny skapning. En sommerfugl. Det er som en oppstandelse.

En av sommerfuglartene, heter Monarksommerfuglen. Hvert eneste år emigrerer millioner av dem fra kysten av Nord-Amerika, over Mexicogulfen til et sted i langt inne i jungelen i Mexico. Til å være så liten, er det en ekstrem reise. Men det spesielle, er at siden et sommerfuglliv er så kort, er det ikke de samme individene som starter på reisen, som kommer fram. Og sommerfuglene som kommer til Mexico for å få unger og dø, har aldri vært der tidligere. Likevel finner de veien. Hvordan er det mulig? Er det skaperen selv som viser vei?

Det kan være vanskelig å se veien vi skal gå, og ofte kan vi føle at vi har gått oss vill i livet. Men vi kan både håpe på – og tro – at vi blir ledet. Vi er i tiden etter pinse, hvor Den hellige ånd leder oss og viser vei. Det var hun Jesus lovet skulle komme.

Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden – Guds eget skaperverk – igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.

Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er. I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er. Derfor der det så destruktivt at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi – og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et mer menneskelig fellesskap.

Derfor er det så viktig at vi feirer regnbuemesser i kirker over hele landet og viser at kirkedøra er vidåpen. For Pride er viktig for kirken – og kirken viktig for Pride.

Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket – derfor kan vi elske.

Kirkens engasjement for Pride er med det også et håpstegn for verden – og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk. Og her i kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige. Vi er mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.

Den vissheten kan gi oss noen spørsmål å tenke på:

Bruker vi nok tid på å bli kjent med oss selv? Er vi opptatt av hvordan vi har det, og hva vi har behov for? Fyller vi dagene med det som er bra for oss, det som gir livet mening og farge? Det å elske seg selv, er å anerkjenne egne begrensninger og muligheter. Det er å akseptere – og omfavne – egen kjønnsidentitet og legning. Det er å være fornøyd med sitt eget utseende, og ikke sammenlikne seg med alle andre. Uansett hvor vanskelig det kan være i en verden der sosiale medier viser en falsk vellykkethet. Det er denne verden som stiller umenneskelige krav til oss, ikke Gud. For Gud kjenner våre styrker og svakheter, at vi er feilbarlige. Og vi får tilgivelse når vi gjør feil og kan starte med blanke ark.

Det fører oss over til siste del av budet: Elske sin neste.

Hva betyr det så å elske sin neste? Og hvem er vår neste?

Den kanskje mest kjente beskrivelsen av nettopp dette, er fortellingen om den barmhjertige samaritan. Der er det en mann som blir overfalt av røvere. Mens presten går forbi, er det samaritanen, som tilhørte en folkegruppe som ble sett på som uren, som er den som viser kjærlighet overfor den fremmede og som hjelper ham. Vår neste kan derfor være hvem som helst. Så spørsmålet som slår mot oss denne dagen er: Gjør vi nok for folka rundt oss? Er vi oss selv nok, eller går vi en ekstra mil med dem som strenger det av oss? Står vi opp for dem som blir trakassert og mobbet, som trenger et smil og en oppmuntring?

Det er et altså et vanskelig oppdrag vi får i dag, som vi må fortsette å utforske og samtale om. Både hver enkelt av oss, og sammen.

Men en god start er å anerkjenne at Gud har skapt oss, og resten av universet. Så kan vi kanskje prøve å bli enda litt bedre kjent med oss selv. Vi er skapt i Guds bilde, med evnen til å elske. Og kjærligheten kan forvandle oss. Kanskje det kan bety at vi har mulighet til å behandle oss selv bedre? Og la kjærlighet og omtanke, både for oss selv og andre, prege dagene våre. En verden hvor vi elsker Gud, elsker oss selv og elsker hverandre, vil bli en mer menneskelig verden.

Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den, lyder den gamle pilegrimsbønnen. La det også være bønnen når vi sammen skal finne og gå kjærlighetens vei.

Skrevet av Gard Sandaker-Nielsen

PRIDE: KrF har dessverre kastet seg på bølgen av folk som ønsker at regnbueflagget skal fires fra flaggstengene. Må de aldri lykkes.

Gard Sandaker-Nielsen
leder i Åpen folkekirke

Innlegg i Vårt Land 26. juni 2025

Det er mer støy rundt pride og strid om regnbueflagget enn på lenge. Det er flere trusler mot pride og skeive, og nye organisasjoner blir dannet der aktivister forkledd som fagpersoner tar til orde for at skolebarn må beskyttes mot pride og regnbueflagget. Og nå har KrF og leder Dag-Inge Ulstein bestemt seg for at det er for mye regnbueflagg – det holder med det norske flagget (!).

Trygghetssymbol

Regnbueflagget har blitt synonymt med den skeive bevegelsen, men regnbuen er også et gammelt symbol. I Første mosebok i Det gamle testamentet møter vi regnbuen som et tegn fra Gud. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det aldri igjen skal sendes en slik utslettende flom over jorden. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene. Og regnbuen har blitt et tegn til skeive om at her er du velkommen som du er. Her er det trygt å være. For mange har det blitt symbolet på at de er elsket akkurat som de er. 

Rommet var trangt

Da jeg var leder i Åpen kirkegruppe fra 2006 til 2010 var rommet for homofile i kirken trangt. Vi måtte banke på kirkedørene og be om møter med biskoper og andre kirkeledere for å fortelle historiene våre og hva det å bli utestengt gjorde med oss. Slik er det heldigvis ikke lenger. 

Folkekirken har endret seg, mye takket være Åpen folkekirke og våre forløpere. Nå blir LHBT+ lyttet til og flere av oss sitter som folkevalgte rundt bordene der beslutningene tas. To av samme kjønn kan gifte seg i alle landets kirker, og Den norske kirke har sluttet å forskjellsbehandle jobbsøkere som er gift med en av samme kjønn. 

Menigheter over hele landet, i Ørsta, Notodden, Sandefjord, Ellingsrud og Harstad, og mange, mange andre steder, feirer regnbuemesser og pride – fordi de forstår at det er viktig både for folk og for kirken. 

Fra å måtte stå på gangen, har regnbueflagget blitt hentet inn i kirkerommet og satt helt fram til alteret. 

Når KrF nå har bestemt at regnbueflagget bør fires (for godt?), er det dypt problematisk – og potensielt farlig. Politiet i Ungarn forbød forrige uke pride-paraden som forberedes i Budapest. Ulstein må forstå at slike vedtak ikke skjer i et vakuum. Skeives rettigheter svekkes i USA, og da er det fritt fram for andre land å følge etter. 

KrF gjør regnbuen splittende

KrFs leder påstår at de ikke sparker nedover. Uansett om de sparker eller ei, forsøker de med forslaget sitt å frata skeive det eneste tegnet på trygghet og anerkjennelse som bevegelsen har. Regnbuen, som forteller oss at vi er velkomne og elsket, bidrar KrF til å gjøre til et skittent og splittende symbol. 

KrF burde være mer opptatt av konsekvensene av regnbuepolitikken sin, istedenfor å fortsette å vise til vedtakets intensjon. For det bør ikke overraske noen om flaggvedtaket og kommunikasjonen rundt det, bidrar til nedriving av flere regnbueflagg og økt trakassering av skeive. 

Jeg er stolt, glad og takknemlig for at Den norske kirke har valgt en annen vei, og håper at KrF blir med på den. Det er aldri for seint å snu.

Illustrasjon: Foto: Human-Etisk Forbund, Lisens: CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons

På årets Kirkemøte i Trondheim deltok 39 medlemmer fra Åpen folkekirke. Delegasjonen jobbet godt i komiteer og i plenumsbehandlingen og bidro til gode vedtak for folkekirken.

Kirkevalget 2027

Det ble vedtatt at valget i 2027 blir et digitalt valg som skal arrangeres samtidig med kommune- og fylkestingsvalget. I valget til Kirkemøtet og bispedømmeråd skal alle medlemmene i bispedømmet velge mellom ulike lister, som Åpen folkekirke, og en liste uten program nedsatt av en komité i bispedømmet. Les mer om dette i en egen sak her.

Folkevalgte som styringstjeneste

De kirkelige rådene er nå formelt en styringstjeneste i Den norske kirke, og Kirkemøtet vedtok å regulere dette i kirkeordningen. Dette er et viktig bidrag til å tydeliggjøre folkevalgtes ansvar og myndighet i ledelsen av folkekirken. I merknader fra kirkemøtekomiteen blir det understreket flere saker som Åpen folkekirke har vært en pådriver for:

• Kirkelige verv er en pålagt styringstjeneste i Den norske kirke, til forskjell fra annen frivillig tjeneste. Opplæring er viktig for at alle som blir valgt kan utføre tjenesten på en tilfredsstillende måte. Det må settes av nok ressurser for at folkevalgte kan være gode ledere og sikre at rådene kan lykkes med å utføre oppdraget sitt.
• Mye myndighet og ansvar er lagt på folkevalgte ledere lokalt i soknet, regionalt i bispedømmeråd og sentralt i kirkerådet, mellomkirkelig råd og samisk kirkeråd. Komitéen mener det vil være hensiktsmessig at det blir tydeliggjort hva slags arbeidsoppgaver som inngår i rollen og hva slags forventninger fellesskapet bør ha til de ulike ledervervene. Komitéen oppfordrer Kirkerådet til å vurdere om dette kan gjøres gjennom en lederplattform eller lederinstruks.
• Komitéen er opptatt av at Den norske kirke må legge til rette for gode nettverk og løpende dialog mellom rådsledere på ulike nivåer. Det kan bidra til å sikre bedre sammenheng i Den norske kirke. Erfaringene fra samrådene bør tas med i det videre arbeidet og nye møteplasser bør utvikles i samarbeid med representanter for de ulike rådene.

Noen andre saker vedtak fra Kirkemøtet:

• Biskopene skal fremdeles ha arbeidsgivers styringsrett over prestene, samtidig som biskopens tilsyn overfor alle ansatte ble styrket.
• Den nynorske versjonen av den apostoliske trosbekjennelsen fikk en liten, men symbolsk viktig endring. Der det før sto «Eg trur på Gud Fader, den allmektige, som skapte himmel og jord», sier vi nå: «Eg trur på Gud Fader, den allmektige, skapar av himmel og jord». Endringen ble gjort for å understreke at Gud både har skapt, og fortsatt skaper denne verden.
• Kirkemøtet vedtok å satse på unge og unge voksne i neste års budsjett. 
• Et enstemmig Kirkemøte vedtok nye regler for fellesordninger. Reglene skal legge til rette for at ressurser kan flyttes fra administrative oppgaver til kjerneoppgaver. I tillegg skal de gjøre kirken mer tilgjengelig for medlemmer, frivillige og interesserte.

På søndagen ble det dessuten feiret gudstjeneste i forsoningens tegn i Nidarosdomen, med liturgi, bønner og salmer på kvensk, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og norsk. Les mer om årets kirkemøte og se alle vedtakene på kirken.no: https://www.kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/tidligere-kirkemoter-i-den-norske-kirke/kirkemøtet-2025/

Kirkevalget i 2027 vil bli gjennomført som et digitalt valg med begrensede muligheter for oppmøte. Valget vil som tidligere gjennomføres i samme periode som kommune- og fylkestingsvalget. Det vedtok Kirkemøtet denne uken.

– Åpen folkekirke fikk som forventet ikke gjennomslag for at kirkevalget som hovedregel skal være mellom selvstendige lister. Det betyr at også det også ved neste valg vil være en liste uten program som settes sammen av en nominasjonskomite i bispedømmet. Heldigvis ble et forslag om at det kun skulle være menighetsrådene som skulle velge bispedømmeråd og Kirkemøtet nedstemt. Det var viktig for oss at absolutt alle medlemmer skal være med å bestemme hvem som skal lede Den norske kirke, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Det ble også vedtatt det skal nedsette en bredt sammensatt arbeidsgruppe, som skal vurdere og foreslå fremtidig sammensetning og valgordning. Åpen folkekirke ser fram til å bidra i et slikt arbeid.

Gard Sandaker-Nielsen holdt et innlegg som gir gode argumenter for hvorfor Åpen folkekirke ønsket å videreutvikle valgordningen:

Kirkevalget er til for at alle medlemmene skal kunne stille til valg og være med å bestemme hvem som skal styre Den norske kirke. Det er mye som burde vært kommentert, men jeg går rett på der uenigheten er størst.

Åpen folkekirke mener at Den norske kirke med sin landsdekkende organisering har et demokrati som likner mer på strukturer i det demokratiet vi kjenner fra stat og kommune. I en landsdekkende folkekirke med over 3,4 millioner medlemmer vil ikke folk kjenne kandidatene som stiller til valg på regionalt og nasjonalt nivå. Demokratisk legitimitet bygger blant annet på at velgerne bør kjenne kandidaters syn på sentrale saker og kunne forvente at de som valgte representanter står for dette synet når det kommer til konkrete beslutninger.

Det betyr at vi bør ha direktevalg til alle rådene. Og med to valgordninger i én, er dagens valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet vanskelig å forstå for velgerne. I tillegg kan den ha utilsiktede konsekvenser. Med personvalg internt på nominasjonskomiteenes lister, kan velgerne bidra til å få innvalgt kandidater som er grunnleggende uenig med dem. Det er en demokratisk utfordring flere burde være opptatt av.

I ti år har vi derfor jobbet for at kirkevalget skal gjennomføres mellom selvstendige lister. I starten mente mange at det var urealistisk at flere grupperinger skulle stille til valg. Det ser vi var feil.

Noen hevder at Åpen folkekirke går til kamp mot nominasjonskomiteenes lister. Det stemmer ikke. Vi ønsker at velgerne skal vite hva de får og hvem de stemmer på. Vi ser at det er uenighet om dette prinsippet. Her tenker vi rett og slett ulikt om hva som er et godt kirkedemokrati og hvordan kirken skal styres.

Uansett hva vi legger vekt på, er det viktig å ikke undervurdere de demokratiske utfordringene kirken hadde før 2015-valget. Da skjedde maktutøvelsen ofte i det skjulte og mye skjedde bak lukkede dører. Mindretallet hadde dårlige kår. Nå er uenigheten tydeligere og flere grupperinger forteller i forkant av valget hva de ønsker for Den norske kirke.

26 av dere er innvalgte på nominasjonskomiteenes lister. Dere bidrar med viktig erfaringer og kompetanse inn i Kirkemøtet. Akkurat som oss andre. Jeg håper at mange av dere også vil møte på Kirkemøtet etter valget i 2027. Men da som representanter for Bønnelista, Frimodig kirke, Åpen folkekirke, eller helt nye lister, om det er grønn kirke-lista, eller lista for kandidater som ikke vil ha et program. 

Kirkevalget i 2027 bør altså være et direkte valg hvor bispedømmets medlemmer velger mellom lister med ulik profil, ikke som i dag mellom lister med ulik profil, og en liste med kandidater med ulik profil. Og dette ønsker altså vi for velgernes skyld.

Les hele vedtaket på kirken.no: https://www.kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/2025/vedtak/vedtak%20i%20km%2010_25%20rammer%20for%20kirkevalget.pdf

– Jeg er imponert over det arbeidet som gjøres for å skape en åpen og inkluderende kirke, sa tros- og livsynsminister Lene Vågslid da hun fremførte sin hilsen ved starten av Åpen folkekirkes landsmøte i Drammen lørdag. – «Gjør døren høy, gjør porten vid» er en salme vi er glade i. Åpen folkekirke har gjennom sitt arbeid bidratt til at Den norske kirke har fått til nettopp det, sa Vågslid, og la til: – Dere har kjempet og fått gjennomslag for at likekjønnede par kan gifte seg i kirken. Og dere har kjempet og fått gjennomslag for at kirken ikke skal kunne forskjellsbehandle ansatte og arbeidssøkere på grunn av at de er gift med en av samme kjønn, sa hun og ønsket landsmøtet lykke til i det videre arbeidet.

Biskopen: Mangfold er ikke en trussel, men en ressurs

Den lokale biskopen, Jan Otto Myrseth i Tunsberg, ønsket delegatene velkommen til Drammen og hans bispedømme. Han fortalte om viktigheten av å skape åpne, rause og kristne fellesskap som inviterer til tro.

– Vi trenger hjelp til å bygge et samfunn der mangfold ikke er en trussel, men en ressurs. Vi trenger hjelp til å utvikle et samfunn som både er livssynsåpent og tolerant. Her må nabolag, skole og alle gode krefter bidra, sa biskopen, som gledet seg over at stadig flere unge nå søker til kristen tro.

Venner i alle regnbuens farger!

Leder i vår svenske søsterorganisasjon, Karin Janfalk i Öppen kyrka, var til stede under hele landsmøtet. Den sprudlende damen hilste delegatene ved møtets start med både skjemt og alvor, og med følgende inngang: «Kära vänner i alla regnbogens färger!» Hun fortalte om felles utfordringer i våre to land og la blant annet vekt på spørsmålet: Hvilke planer kan vi legge for å nå frem til barn og unge.

Kirken må løfte fram håpet

I åpningstalen til landsmøtet tok leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen, utgangspunkt i uroen som nå preger verden. – Er det noen som skal løfte fram håpet i disse urolige tider, så er det kirken. Evangeliet, som betyr «godt nytt», er en motgift mot egoisme og hat. Jesu oppfordring om at vi ikke bare skal elske oss selv og vår neste, men selv våre fiender, er det motsatte av hva noen sterke menn forkynner i disse dager. – Budskapet om at kjærligheten, livet selv, overvinner døden, det gir oss mot til å stå opp imot urett og å møte morgendagen både med åpent ansikt og løftet hode, sa ÅF-lederen blant annet før han åpnet landsmøtet.

Hele leders tale til landsmøtet kan leses her