Stikkordarkiv: fremhevet

Åpen folkekirke satser friskt mot valget i 2019

 

Årsmøtet i Åpen folkekirke ble avholdt i Kulturkirken Jakob i Oslo 14. januar 2017. Der ble det vedtatt mål om ruste opp organisasjonen for å vinne Kirkevalget i 2019. Det skal skje gjennom å styrke organisasjonen med aktive regionlag, få flere medlemmer og bedre økonomien betraktelig.

-Vi har gjennomført et godt årsmøte hvor vi har vært begeistret over alt vi har fått til, samtidig som vi ser fram mot Kirkevalget i 2019. Målet er å videreutvikle Den norske kirke som en åpen, levende og tilgjengelig folkekirke. Den jobben er vi på langt nær ferdig med, selv om ekteskapet i år endelig er blitt tilgjengelig for alle, sier leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.

Nye styremedlemmer

Nestleder Marianne Brekken hadde takket nei til gjenvalg, og gikk ut av styret. Ingvild Bjørnøy Lalim tar over den stafettpinnen.

-Jeg vil takke Marianne for en fantastisk innsats siden Åpen folkekirke så dagens lys for 2,5 år siden. Som en av mødrene til Åpen folkekirke har hun en stor del av æren for at vi har kommet så langt og allerede fått så stort gjennomslag i Den norske kirke, sa Sandaker-Nielsen under årsmøtet.

Styret etter årsmøtet av:

Leder Gard Sandaker-Nielsen

Nestleder Ingvild Bjørnøy Lalim

Kristin Gunleiksrud Raaum

Gunnar Winther

Kristine Sandmæl

Karl Johan Kirkebø

Sevat Lappegar

Bjarte Reve

 

Les leders tale til årsmøtet: http://apenfolkekirke.org/2017/01/leder-gard-sandaker-nielsens-tale-til-arsmotet-14-januar-2017/

Les sakspapirene til møtet: http://apenfolkekirke.org/2017/01/sakspapirer-til-arsmotet/

Les protollen fra årsmøtet her: (ikke tilgjengelig enda)

 

Pin It

Kirkemøtet 2017 historisk – nå kan alle gifte seg!

Kirkemøtet 2017 historisk – nå kan alle gifte seg!

30. januar ble dagen da Den norske kirke sa ja til at alle skulle få gifte seg sin i sin lokale kirke. Med det vedtaket er en tiår med diskusjon og kamp for likebehandling endelig over.

–En lang natts ferd mot dag er over. Det har vært tiår med kamp og vi står på skuldrene til de som har gått foran. Mennesker som på tross av hvordan de har blitt behandlet, har vært ærlige om livet og fortalt historien om hvem de egentlig er. Det er disse historiene som har endret folk og skapt aksept og forståelse for at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner også er Gudskapte mennesker med evne til å elske. Det er livet selv som har endret kirken, sa leder av Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd Gard Sandaker-Nielsen under sluttbehandlingen fra Kirkemøtets talerstol. Han fortsatte:

–Den liturgien vi skal vedta, vil skape fantastiske øyeblikk. Den vil skape tro, håp og kjærlighet. Den vil løfte opp og anerkjenne mennesker som fram til nå har blitt satt utenfor.

Vies i sin lokale kirke.

Vedtaket slår fast at de nye liturgiene innføres som ordinære liturgiske ordninger. De gjøres gjeldende i hele Den norske kirke slik at alle medlemmer kan inngå ekteskap i sin lokale kirke fra 1. februar 2017.

Viktigste valgløfte innfridd

– Åpen folkekirke har nå levert på vårt viktigste valgløfte ved Kirkevalget i 2015. Jeg vil takke alle dere som stemte på oss. Uten deres hadde vi ikke fått til dette, sier Sandaker-Nielsen, og minner om at det kommer et nytt valg i 2019. Det valget skal også Åpen folkekirke vinne.

 

Les den nye liturgien: https://www.ntbinfo.no/data/attachments/00716/7a0f3752-da57-4d6b-9ea1-b14971297ac1.pdf

Se hele den avsluttende diskusjonen og avstemmingen: https://vimeo.com/201639199

Les hele vedtaket og liturgien: https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/2017/vedtak/km_06_17_vigselsliturgi_vedtak.pdf

Pin It

KIRKERÅDETS LEDERS TALE VED ÅPNINGEN AV KIRKEMØTET 2017

 

  Jeg vil ta kraftig avstand fra den behandling mange LHBT- ere har opplevd. Jeg har sett smerten på nært hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken bør ikke være sen til kritisk selverkjennelse og beklagelse. Dette handler ikke om å bekjenne andres synder, men en kritisk gjennomtenkning av holdninger og handlinger vi nå ser har rammet grupper og enkeltmennesker.

– Kristin Gunleiksrud Raaum


Kjære alle sammen

Et varmt vel møtt til et kirkemøte som er historisk på mange måter.
Det første kirkemøte etter endrede relasjoner mellom stat og kirke. Det første kirkemøte som eget rettssubjekt. Et kirkemøte preget av at vi har gått inn i reformasjonsåret.

Forvaltningsreformen er gjennomført etter intensjonene – både fra statens og kirkens side. Alle nødvendige forberedelser er gjennomført. Disse har vært preget at en gedigen dugnadsinnsats, hvor alle bispedømmekontorene og Kirkerådets administrasjonsavdeling har båret de tyngste børene. Det har vært en entusiasme og arbeidsglede for å få dette til, som berører alle med lederansvar. Veldig mange har strukket seg langt ut over hva man kan forvente for å få hele dette apparatet opp og stå. Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som har bidratt. Jeg vet litt om hvor mye dere har stått på.
Så føler jeg en stor takknemlighet overfor kirkelige medarbeidere og alle som skaper kirke i menighetene hver eneste dag.

Det er også fremforhandlet et avtaleverk med arbeidstakerorganisasjonene. Jeg vil som arbeidsgiver gjerne takke for innsatsen og for forhandlingsviljen. Det var en lettelsens dag da vi fikk avtalene på plass. Og fra 1. januar var det blitt virkelighet: vi var blitt arbeidsgiver for 1600 flotte arbeidstakere.
I forbindelse med statsbudsjettet før jul tråkket administrasjonen og jeg dørene ned på Stortinget for å formidle hvor viktig det var for kirken at rammetilskuddet ble økt, slik at vi slapp å gå til store oppsigelser. Vi fikk langt på vei gjennomslag. Og så må jeg si at det var en svært positiv opplevelse å ha møtene i Stortinget og få lov til å formidle hva kirken er og gjør – altså hva landet får ut av disse pengene vi har bedt om. Jeg har opplevd stortingspolitikere som er grunnleggende opptatt av kirken. Rett som det var havnet vi i gode samtaler om hva kirken skal være. Forhandlingsresultatet er avgjørende for at vi kan gå inn i den nye virkeligheten og være i stand til å holde vårt løfte om trygghet under omstilling. Vi forvalter nå vår egen økonomi. Dette gir oss mulighet til å se mer samlet på all ressursbruk – og prioritere tydeligere. Vi må se på hvor mye vi bruker på prestetjeneste, til trosopplæring, diakoni og kirkemusikk, til økumenisk og internasjonalt arbeid. Og gjennomgående må vi se på bruken av administrative ressurser. Vi møter tydelige forventninger fra bevilgende myndigheter om å få slutt på ressurskrevende parallellfunksjoner. Dette må vi ta på alvor.

Så registrerer jeg at debatten om ledelse i kirken fyller spaltemetre for tiden. Av og til kan det være vanskelig å se om det er en debatt om ledelse eller profesjon, Jeg velger å se debatten er en naturlig konsekvens av fjorårets vedtak i Veivalgssaken, der Kirkemøtet fastholdt målsetningen om et felles arbeidsgiveransvar i et senere trinn i utviklingen av kirkeordningen, uten å ta stilling til hvilket nivå dette skal være på.

Vi i kirkemøtet er kirkepolitikere. Det er vår plikt og vårt ansvar å drive kirkepolitikk. Demokrati handler om at disse prosessene skal være åpne, at det skal gis rom for diskusjon, deltagelse og involvering. Og at de som gjør valg må stå for det i åpne rom. Diskusjoner og uenighet trenger ikke være splittende. Men vi må kan skje bli flinkere til å behandle ulike politiske tema, slik at valg av retning skjer på en redelig og ryddig måte. Og at verdier og premisser blir tydelige.

FOLKEKIRKE

Kirken er blitt selvstendig, sies det. Men det har vi jo vært lenge. Også den delen av kirken som inntil nylig har vært statlig. Vi har hatt en stor grad av selvstendighet også som statskirke. (Og så kan det være grunn til å minne om at kirken har over 1200 selvstendige sogn i kirken.) Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Vi skal være en kirke med rom for alle som ønsker å høre til.

Folkekirkens ideal og forpliktelse er Jesu åpenhet mot mennesker. Vi inspireres som kirke av Jesu programtale i Nasaret ved begynnelsen av sitt virke: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren». Dette budskapet forplikter kirken til å være diakonal, til å ha omsorg for mennesker i nød. Samtidig er det en tale som går rett inn i motsetningene i samfunnet, med de kreftene som skaper fattigdom og undertrykkelse.

Fortellingen om Jesus og hans tale i synagogen i Nasaret åpner opp for mangfold og misjon! Den er en av mange fortellinger om hvordan Jesus åpner Gudsfolket – mot utstøtte, fattige og fengslede, mot folk fra andre land og etniske grupper: enken i Sarepta, den spedalske syreren Naaman, den romerske offiseren Kornelius, den etiopiske evnukken; Jesus startet en bevegelse som åpnet for alle. Det var fordi dette var en misjonsbevegelse – det var selve dynamikken i Jesus-budskapet og i etterfølgelsen av Jesus. Det er gjennom «å følge Jesus» at vi kan bli en slik bevegelse som forkynner evangeliet til verdens ytterste grense. Jeg tror at vi må være modigere til å snakke om Jesus som levende tilstede i kirken i dag. Vi må våge å «etterlyse Jesus» og spørre hvor han er i dagens verden..

Jesu ord er også et program for hvordan kirken blir til: den starter med Jesu handling med mennesker som har liv som er truet, svekket, undertrykket: kirken blir til kun ved Guds nåde. Dette skal også kjennetegne oss som reformasjonskirke. Jesu ord viser oss at vi alltid må være en kirke under reformasjon. Også Luther tok utgangspunkt i Jesus og Det nye testamente når han skulle meisle ut sine tanker om hva det er å være kirke. Derfor er det å være kirke «under reformasjon» å være en kirke som utsetter seg for Jesus. Ved å ta Bibelen på alvor lar vi teologi møte virkeligheten. Når vi markerer 500 år siden reformasjonen er det grunn til å blankpusse de verdiene som Luther bidro med når det gjelder kall, motivasjon og tiltro til alminnelige mennesker som tar sin tro og Bibelen på alvor. Luthers lære om det allmenne prestedømme var en frigjøringsrevolusjon som legger grunnlaget for en fornyelse av vår deltagelse i kirken. Dermed er også folkekirken dypt teologisk begrunnet.

Og slik møter vi folkekirken:
I Fredrikstad domkirke er det Jazzgudstjeneste. Fredrikstad storband og Borg domkor står for musikken, i et spenn fra det meditative til fengende rytmiske sanger. Alle ordinarieleddene er med, og det er preken, nattverd og dåp. Det kommer masse mennesker og de fleste av dem går til nattverd. Det er folkekirke.
I Bodø domkirke står hundrevis av mennesker i kø grytidlig om morgenen hver 13.desember for å oppleve at domkirkens ungdomskor holder Luciakonserter. Den store domkirka er fylt til siste plass to ganger, mens ungdommene som har øvd hele høsten synger sanger om lys, håp og julens budskap. Det er ingen elektriske lys eller mikrofoner, menigheten holder stearinlys og lytter til musikken i en stillhet som bare finnes akkurat der. Det er folkekirke.
Fem sentrumskirker i Bergen utgjør Bergen domkirke menighet. Bergen Domkor samarbeider tett med andre kulturaktører i byen. Nylig ble Claudio Monteverdis over fire hundre år gamle «Mariavesper» fremført av Bergen Domkor, det profesjonelle vokalensemblet Edvard Grieg kor og musikere fra Bergen Barokk. Konserten ble et godt eksempel på hvordan fruktbare samarbeidsprosjekter kan løfte frem og levendegjøre gamle tradisjoner, til stor begeistring for en fullsatt katedral. Det er folkekirke.

Prosten som er sluttet å spørre dåpsforeldre om hvorfor de er kommet til kirken for å døpe barnet sitt, fordi det er jo de som eier kirken. Det er folkekirke.
Næringslivslederen som tar det som en selvfølge å gi et større beløp til kirken der hun bor. En livskraftig kirke har også en frimodighet rundt givertjenesten, og formidler at det er helt naturlig at mange bidrar økonomisk. Det er folkekirke.
Oberstløytnanten som gråt fordi han fikk nattverd på feltgudstjeneste, 35 år siden forrige gang han fikk det tilbudet. Det er folkekirke.
Solveig Slettahjell og Tord Gustavsen som fremfører Gråt og dans i en fullsatt Nidaros domkirke under Olavsfestdagene. Så sårbart og nakent at tårene renner i lengsel etter Gud. Det er folkekirke. Menigheter som deltar aktivt i arbeidet med religionsdialog og som åpner kirken for alle som trenger et måltid mat. Det er folkekirke.
Trosopplæringen som fyller kirkene med barn og unge som utforsker kirken og troen og som lærer bibelfortellinger og salmer. Det er folkekirke.
Kirkebygget som står der det alltid har stått. Der skoleelever går forbi hver dag og noen av dem kaster et blikk på den og vet at der er jeg døpt. Det er folkekirke.
Da Hønefoss kirke brant, sto det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte. Den kirken de var døpt og konfirmert i, og der slekta deres hadde hørt til. Det er folkekirke.

For kirkebyggene er vesentlige for å forstå kirkens plass i lokalmiljøet. De er så definitivt en del av det Engerutvalget 2013 kalte Den kulturelle grunnmuren. De er synlig og tydelig til stede i så godt som alle lokalsamfunn. De markerer stedet og forteller om fellesskap og dugnadsånd. De oppleves mange steder som et lokalt felleseie.

I Norge står kirkene i en særstilling som kulturminner. De forteller om 1000 års kulturhistorie
og er blant de fremste eksemplene innen arkitektur, kunsthistorie og håndverk. Ikke bare er bygningene i seg selv av høy verdi. Kunsten som har vært laget for kirkene og som
i stor grad fortsatt finnes der, utgjør en betydelig del av vår kunsthistorie og kunstbeholdning. I de endringstider vi er inne i, vil jeg som kirkerådsleder arbeide for at kirken tar et større ansvar for sin egen historie og sine egne kulturminner. Vi må utvikle et regime som både tar hensyn til de ressurser som ligger i kirkens kulturminneverdier og kirkens ulike bruksbehov. Strammere økonomiske rammer og strukturelle endringer kan øke presset i retning nedleggelse av kirkebygg.

Når vi skal videreutvikle folkekirken gjør vi det midt i det livssynsåpne samfunn. DET LIVSSYNSÅPNE SAMFUNN

Kulturdepartementets er i gang med å utforme en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Dette hilser Den norske kirke velkommen.
Det norske samfunnet preges av både et kulturelt og religiøst mangfold. Det er nødvendig at staten gir alle borgere lik rett til å utøve sin religion og sitt livssyn. Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal likebehandles. Samtidig bekrefter Grunnloven § 16 at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. Dette er uttrykk for den historiske rolle kristendommen har hatt i samfunnet, den rollen kirken fortsatt har i kraft av sin oppslutning og tilstedeværelse i alle lokalsamfunn, og i den rollen kirken spiller som kultur- og tradisjonsbærer.

Den norske kirke skal fortsatt være en åpen og relevant kirke som ivaretar sitt samfunnsansvar.
Vi har heldigvis forlatt tanken om et livssynsnøytralt samfunn. En politikk for et tros- og livssynsåpent samfunn tilrettelegger aktivt og åpner opp for tro og livssyn i ulike offentlige rom. Den bør også videreføre grunntanken i finansieringsordningen. Jeg pleier å kalle det for den norske modellen, nemlig den at det offentlige ser verdien av et sterkt og levende sivilsamfunn, og derfor finansierer kunst, kultur, frivillighet og tros- og livssynssamfunn.

Debatten om tros- og livssynspolitikk må ikke ha som premiss at det livssynsåpne samfunn forutsetter at Den norske kirke trekker seg tilbake eller er mindre synlig i samfunnet. Samfunnet blir ikke mer livssynsåpent av at Dnk trekker seg tilbake.

Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et særlig ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Vår majoritetsposisjon forplikter oss både til å ivareta egne medlemmer og til å bidra konstruktivt inn i samfunnsdebatten. Vi har et ansvar for å være bevisst på når en majoritetsblindhet inntrer. Men det betyr ikke at Den norske kirke vil være på defensiven eller i mindre grad enn tidligere ivareta sitt samfunnsansvar. Tvert imot, vi vil bidra til at vi i enda større grad vil se tro og livssyn i det offentlige rom og i den offentlige debatt. Slik vil vi bidra til å realisere det livssynsåpne samfunn. Den norske kirke har også et ansvar for dialogen og fellesskapet med andre tros- og livssynssamfunn. Fordi vi alle er norske. Muslimer, jøder, buddhister, kristne av alle valører trer sammen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Vi lærer av og om hverandre. Vi er alle en del av det norske.

VIGSEL AV LIKEKJØNNEDE PAR

Når vi på dette Kirkemøtet skal vedta en liturgi for likekjønnede par som kan brukes av alle, er det en merkedag og en historisk dag. For lesbiske, bifile, homofile og transpersoner er det et uttrykk for at deres kjærlighet ikke lenger behandles som mindreverdig. Mye urett er begått gjennom historien overfor LHBTere. Vigselsvedtaket vil bidra til å rette dette opp igjen.

Under regnbuemessen i juni i fjor ble Hilde Raastads preken et sterkt vitnesbyrd om dette: «… denne våren tror jeg seierspulsen har banket i store deler av LHBT-miljøet. Vi krysset noen

målstreker; […] Danset seiersrytmer. Etter mange år med oppoverbakkepuls kunne vi puste lettere; kjente gledespuls! Lange kamper som førte frem, mange LHBTere og støttespillere som har gitt av sin tid og av sine krefter. […} Alt dette skjedde, og vi var klare til å feire. Klare for Pride. Så skjer det utenkelige. En mann fylt av hat skyter og dreper 49 LHBTere på nattklubben «Pulse» i Orlando. På et sted som skulle være trygt og et sted å høre til. Fylt med livsglede, dans, rytmer, vennskap og kjærlighet. Unge liv ble brutalt avsluttet. De ble drept på grunn av hvem de var. På grunn av hvem de elsket. […] Vi oppdaget, eller fikk bekreftet, at vi kan ikke ta for gitt at vi er trygge, verken her i Norge, eller i den store verden der ute, der våre LHBT-søsken lever med trusler, med vold, med forakt og fordømmelse. Der hatkriminalitet er dagligdags og kjærlighet og forelskelse og kjønnsuttrykk og identitet må skjules og gjemmes unna.»

Ungdommens Kirkemøte vedtok på sitt møte i oktober at de «beklagar all den diskrimineringa og ekskluderinga som lhbtpersonar og andre skeive har vore utsette for frå Den norske kyrkja, og vil arbeide for at dette skal ta slutt. UKM vil oppmode Kyrkjemøtet – som det øvste organet i Den norske kyrkja, og leiaren for Kyrkjerådet – om også å gjere det same.»

Dette er en tydelig og adressert utfordring. Jeg vil ta kraftig avstand fra den behandling mange LHBT- ere har opplevd. Jeg har sett smerten på nært hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken bør ikke være sen til kritisk selverkjennelse og beklagelse. Dette handler ikke om å bekjenne andres synder, men en kritisk gjennomtenkning av holdninger og handlinger vi nå ser har rammet grupper og enkeltmennesker. Som Kirkerådets leder mener jeg det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger som LHBT personer har blitt påført. Kirken har bidratt til å øke deres skam, når den kalte deres kjærlighet for synd. En helingsprosess krever at også dette sies. Den såredes fortvilelse, sorg og raseri må anerkjennes. Det er godt å være en luthersk kirke som igjen og igjen vil søke å fornye sin forståelse av Skriften og av livet.

Jeg vil arbeide for at kirken utvikler sin rosa kompetanse – vi er allerede i gang – for bedre å forstå og behandle alle mennesker med grunnleggende respekt. Gjennom vigselsvedtaket kommer Den norske kirke lesbiske, homofile, transpersoner og bifile i møte. Deres liv og kjærlighet får et rom i kirken, ved at også de kan gjøre det som betyr så mye og som vi som har giftet oss med en av et annet kjønn tar for gitt: å erklære sin kjærlighet og troskap for Guds åsyn og i menneskers nærvær. Ved dette vedtaket styrkes ekteskapet som institusjon, en institusjon som løfter frem gjensidig kjærlighet, frivillighet, forpliktelse, trofasthet og likeverd mellom partene. Disse grunnleggende verdiene gjelder alle ekteskap.

Det er to teologisk begrunnede syn i kirken. Få saker har vært igjennom en grundigere prosess enn denne. Jeg vil gjerne rette en takk til bispemøtet som gjennom mange år har sørget for at det arbeides frem et solid læremessig grunnlag for det vedtaket Kirkemøtet nå skal fatte. I fjor vedtok Kirkemøtet med 3⁄4-flertall at «uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes. Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Dette er et historisk viktig vedtak. Det skaper et rom for uenighet som tidligere ikke har vært der. Så vet vi at for noen vil vigselsvedtaket være vanskelig, fordi det går på tvers av deres dype overbevisning. Det skal tas på alvor, forstås og respekteres.

Deler av debatten har vært preget av en grunnleggende mangel på respekt for andre menneskers liv og tro. Det har svidd i sjela når jeg har lest en del uttalelser. Men hva er så respekt?
Respekt er å ha en redelig omtale av hverandres syn. Det er ikke god folkeskikk å gjengi andres syn slik at de frakjennes troen eller kjærlighetsevnen. Respekt er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem. Respekt er å lære seg hvor smertepunktene er. Respekt er nettopp dette: å ta inn over seg andres liv og andres tro, anders begrunnelse og opplevelse. Når vi skal snakke om uenighet i kirken, er det viktig å hverken bagatellisere den eller å la seg lamme av den. Det å leve med uenighet i kirken, betyr ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal stå opp for eget syn. Respekt medfører å våge en åpenhet om eget ståsted. Det er ikke slik at man fungerer samlende om man tier om sitt syn og sin tro. Jeg vet at det er krevende. Jeg har selv kjent på utenforskap i kirken gjennom mange år. Nå er det andre som oppriktig lurer på om det er rom for dem i Den norske kirke. Jeg kjenner ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den. For saken er jo den: Vi skal leve sammen som kirke, og vi trenger hverandre – midt i uenigheten. Vi er ikke kirke om vi går ut av fellesskapet. Tvert om: uenighet i kirken driver teologien og kirken fremover. Vi trenger hverandre fordi vi har ulike livserfaringer og trosopplevelser. Her har bispemøtet gått opp viktige spor. Fellesskapet er gitt oss. Vi er her sammen som kristne – som kirke. For det som binder oss sammen er større enn vår uenighet. Vi deler brødet og vinen. Derfor kan vi leve med uenighet. Derfor skal vi gi hverandre rom.

Vi skal på dette møtet behandle forberedelsene til Det lutherske verdensforbunds generalsforsamling i Namibia og vår høringsuttalelse til dokumentet Self-Understanding of Lutheran Community: «We consider unity to be a gift, which we are called to share. This gift challenges us to stay together in spite of disagreements. [..] Unity understood as a gift […] must be seen as an encouragement to continue efforts to understand one another, reaching deep and unifying theological understandings of the ethical issues related to being church today..»

KIRKENS STEMME I VERDEN

For kirken skal og må stå opp for urett. Heldigvis står vi her i en sterk tradisjon. I 1968 fattet Bispemøtet et vedtak som er blitt stående, og som med stor kraft løfter Kirkens stemme inn i verden. Jeg siterer fra saken I Menneskerettighetenes år: «Kirken kan ikke stå likegyldig overfor vold, urett og nød. Den forvalter et budskap om en Skaper som ga oss denne jord for at vi skulle utnytte dens rikdommer til glede for alle mennesker, for en Herre som solidariserer seg med de fattige, de undertrykte og utstøtte, om en frelser som døde for at alle mennesker skulle bli frigjort fra synden som binder oss i egenkjærlighet, […] En taus kirke betyr en kirke som aksepterer det bestående.» Dette er inspirerende ord, og det er forpliktende ord. Det er også en forpliktelse for et land som bygger på kristne verdier å ta et reelt medansvar for menneskers nød. Vi er inne i et år med Stortingsvalg. Vårt samfunn bygger på humanistiske og kristne verdier. En rekke verdispørsmål aktualiseres i de politiske prosessene. Kirkens rolle er ikke å gi partipolitiske innspill eller selv å søke politisk makt. Derimot er det kirkens plikt å tydeliggjøre umistelige verdier. De siste årene har den største folkevandringene i nyere historie pågått. Mennesker flykter fra borgerkriger, klimaendringer og manglende livsgrunnlag. Mange fattige land bærer de tyngste byrdene. Den norske kirke hører til i en verdensomspennende bevegelse. De fattige kirkene roper til oss om hjelp. Vi vil svare og vi vil kreve at våre politiske ledere gir prioriteringer som gjør verden til et bedre sted å leve for de aller mest utsatte. Vi glemmer ikke at Jesus som lite barn ble båret som politisk flyktning til Egypt. Mange menigheter i vårt land viser solidaritet gjennom Kirkens Nødhjelp og misjonsorganisasjoner for å avhjelpe nøden. Menigheter mobiliserer for å vise gjestfrihet og bidra i lokalsamfunnenes arbeid for flyktninger og immigranter. Det gjør meg stolt! For det er avgjørende hvordan vi behandler dem som er kommet til Norge, hvordan de omtales og møtes.

Regjeringens strenge asylpolitikk, har nok ført til at langt færre kom til Norge i 2016. Men den har ikke ført til at færre har behov for eller rett til beskyttelse. Den såkalte flyktningkrisen er ikke på retur. Tvert imot, situasjon i Syria, Irak og flere andre land er kritisk, og vi må forvente at antall mennesker som trenger beskyttelse vil øke. Vi må ikke svikte dem som har flyktet fra krig og urett. I denne sammenheng vil jeg takke Kirken Nødhjelp for den fantastiske jobben de gjør.

Samvirke mellom Den norske kirke og et bredt spekter av frivillige organisasjoner er en av vår kirkes kjennetegn. Vi har diakonale institusjoner, vi har nødhjelps- og misjonsorganisasjoner som forvalter deler av kirkens oppdrag, vi har barne- og ungdomsorganisasjoner som driver klubber, kor, lag, tensing, ledertrening og bygger fellesskap. Vi vil videreutvikle samvirkemodellen for å styrke det å være folkekirke i Norge og i verden. Etter at jeg ble valgt til kirkerådsleder har jeg hatt gleden av å bli kjent med en del av kirken jeg ikke kjenner så godt fra før: Misjonsorganisasjoner. Jeg har hatt dagsbesøk hos to av dem, Normisjon og NMS, og jeg er imponert over og berørt av arbeidet deres. Det gjør inntrykk når jeg leser på NMS’ hjemmeside at de: Bekjemper urettferdighet, Deler troen på Jesus, Utrydder fattigdom. Så enkelt kan det sies.

TRÅANTE

Tråante 2017 – det er en felles feiring av 100-årsjubileet av samenes første landsmøte i Trondheim 6. til 9. februar 1917. Og kirken er selvsagt med. Også her har kirken måttet ta et oppgjør med sin historie. I 1997 erkjente Kirkemøtet at fornorskingspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng hadde medført overgrep mot de samiske folk. Kirkemøtet ønsket å bidra til at uretten ikke skulle fortsette. Kirken skal bidra til å trygge urbefolkningers språk, kultur og landrettigheter. Vi vedtok Strategiplan for Samisk kirkeliv i 2011 og vi må stadig jobbe for å følge den opp. Men mye er skjedd: det er vedtatt samiske språklige liturgier, et stort antall samiske salmer er tatt inn i salmeboken, det jobbes for nye bibeloversettelser, det har vært et eget forsoningsprosjekt i samiske områder og det bygges samiske kirkelige ungdomsmiljøer. Samisk kirkeråd har også de siste årene vært sterkt involvert i urfolksarbeid både nasjonalt og internasjonalt.

I juni i fjor fikk jeg gleden av å delta på konferansen «Forsoningsprosesser og urfolk – Sannhet, helbredelse og transformasjon» her i Trondheim. Samisk kirkeråd har i lang tid har arbeidet med temaet forsoning. Derfor støtter rådet opp om Sametingets arbeid om å få etablert en sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Samisk kirkeråd ser at det er behov for mer forskning på samenes historie og konsekvensene av assimilering. Det er også nødvendig å se på Den norske kirkes rolle i fornorskningen av samene. Dette vil være en viktig prosess for Det samiske folk og for Den norske kirke. Ungdommer på forsoningskonferansen ba kirken om å stå sammen med urfolk i arbeidet med forsoning og heling. Det skal vi gjøre!

KUNST OG KULTUR

Som kirke står vi nå overfor store endringer i vår struktur og i samfunnet. Det betyr at vi må jobbe sterkere enn noensinne med våre strategier og vårt oppdrag. Vi kan i mindre grad ta vår posisjon for gitt. Det er bra. Det betyr at vi må våge mer og satse mer. Vi må være kirke slik at mennesker kjenner at de hører til i kirken med hele sitt liv. Vi må være en diakonal kirke, en samaritanerkirke som aldri svikter i kampen for menneskers verdi. Vi må være en kirke som frimodig sørger for trosopplæring, som gir kunnskap og innsikt slik at mennesker kan vokse i troen. Og ikke bare barn og unge. Også voksne trenger trosopplæring.

Vi må satse tungt på kunst og kultur i kirken. Hvorfor det? Fordi kunsten kan gi et møte med det hellige. Fordi kunsten skaper nye rom for troen. Fordi kunsten er folkets identitetsmarkør og følelsesuttrykk. Dersom kirken skal være en folkekirke må den veves inn i folks liv og både forstå og speile den tiden vi lever i. Det er umulig å gjøre uten en tett dialog med kunstlivet og uten å involvere kunstnerne til samarbeid om å gi evangeliet et relevant uttrykk. Fordi kirken må være en folkekirke, må den delta i folkets kamper, undring og uro. For å kunne gjøre det, må vi innlemme kunstens evne til å stille de dype spørsmålene og de riktige diagnosene. Det er slik den kan legge til rette for at vår egen tid og kontekst kan speiles i evangeliet. Hvis kirken skal vise at hjertet seirer over bokstav, må vi bruke hjertets språk – det språket som sprenger ordenes rammer: Bilder, toner, bevegelser, samvær, gjerninger.

Kunsten er derfor en nødvendighet for folkekirken. Kunsten har åpenbaringens mulighet. Derfor trenger vi Bach og Hannah Ryggen og Donatello og Solveig Slettahjell og Kjell Nupen og Håkon Gullvåg og Patti Smith og Stein Winge og Tom Waits. Vi trenger kunsten åpenbaringskraft, for vi trenger rystende og dyptpløyende glimt av Gud.

Derfor vil jeg takke for at vi har dokumenter som Kunsten å være kirke og Plan for kirkemusikk. Derfor vil jeg takke for at vi har kulturrådgivere. For dette trenger vi!

Hva må man gjøre i tider endring og usikkerhet?
Det man i alle fall ikke skal gjøre, er å trekke seg tilbake, lukke dører og vinduer og ha nok med sitt. Det man skal gjøre i tider som disse er å satse og våge. Bore dypere i budskapet, kraften og betydningen kirken er bærer av. Døpe, vie, begrave! Dele ut nattverd! Satse djervt på et mangfold av kunstuttrykk. Være kirke, gjøre kirke, åpne for glimt av Gud. Slik det skjer i menigheter over hele landet hver eneste dag.

Derfor er marsjordren til alle kirkelige medarbeidere: Gå derfor ut! La orgelet lyde! Del dåp og nattverd. Forkynn evangeliet! Fortell bibelfortellinger! Rett ryggen! La kirkens dører være åpne. Ut mot verden! Inn i kirken! Våg med frimodighet å gjøre kirke. Vi er ingen kirke på defensiven, en kirke for de synkende tall og de forstemmende statistikker. Vi skal ikke være mindre kirke i den nye rettstilstanden. Vi skal være mer. Vi skal ikke være en innadvendt kirke som har nok med seg selv og sin egen struktur. Vi skal være en kirke, midt i verden, midt i menneskers liv. Fordi Guds ansikt er vendt mot verden. Fordi vi alle er gitt den nåde å få lov til å ta imot.

Pin It

Leder Gard Sandaker-Nielsens tale til årsmøtet 14. januar 2017

Gratulerer med dagen! Jeg er så glad at tårene renner! ‬
Hurra!! Det hjalp å engasjere seg, snakke om det før valget, bevisstgjøre og å stemme. Gratulerer til alle dere som endelig kan få gifte dere i kirka‬
En nydelig dag dette ☀❤☀ Flott at menneskeheten beveger seg videre og fremover! 👍🏼, skrev Beate.
HURRAAA!!, skrev Terje.
Og Hurra for kirken! Jeg er så glad at jeg griner! ‬
Gratulerer med dagen! Takk for år etter år etter år med utholdenhet ❤💙💚💛💜, skrev Elisabeth.

Kjære årsmøte,
Dette var bare noen få av alle reaksjonene vi fikk etter at Kirkemøtet vedtok at det skulle utarbeides ny vigselsliturgi – som kan brukes av alle par.
For halvannet år siden klare vi i Åpen folkekirke sammen å skape tidenes oppmerksomhet omkring et kirkevalg. I Oslo ble oppslutningen doblet og Åpen folkekirke fikk nesten 80 pst. av stemmene. Over hele landet la flere hundretusen mennesker vår stemmeseddel i urna og satte kryss ved våre kandidater. For en organisasjon som kun er 2,5 år er det – i all ydmykhet – ganske imponerende. Men folk opplevde at dette gjaldt dem. De kunne bidra til å åpne kirken, gjøre den mer relevant og gi alle muligheten til å gifte seg med den de er glad i.
I tillegg fikk vi veldig mange bra folk inn i både Kirkerådet og Mellomkirkelig råd. Og ikke minst: Kristin Gunleiksrud Raaum ble leder av Kirkerådet. Takk for alt du har bidratt med så langt og hvordan vi gjennom t at du er deg viser noe av hva Åpen folkekirke – og kirken – er. Jeg vil at alle reiser seg og klapper for henne. Kristine Sandmæl ble valgt til leder av Mellomkirkelig råd. Hun er dessverre ikke med oss her i dag, men hun fortjener også en applaus.
Endelig vigsel av likekjønnede par og likebehandling av LHBT
Om noen få uker skal noen av oss få gleden av å klippe snora når vi kommer over målstreken. Da vil liturgien offisielt vedtas og de første like kjønnede parene får muligheten til å feire kjærligheten og forplikte seg i sin lokale kirke. Da vil vi levere på det viktigste valgløftet vårt og har dermed endret Den norske kirke. Stemmene folk gav oss gir helt konkret resultater.
Det er viktig at vi stopper opp og dveler ved det som nå vil skje. Vi er ikke ferdig med “homosaken”. For nå starter vi å gjøre rett, det som kirken har gjort urett. Det som skjer er til å juble og grine av. Men denne uretten burde aldri vært gjort. Mennesker har fått troen, kjærligheten og livene sine tråkket på. Kirkens og kirkens folk har forbrutt seg på og stemplet det folk opplever som livgivende, som synd.
Nå får vi rettet opp dette: Endelig skal vi gi mennesker den bekreftelsen og velsignelsen de trenger. Nå forkynner vi at kjærligheten mellom to kvinner og to menn er like gudegitt som mellom en mann og kvinne. Det er nåde. Det er gjenreisning. Og det er trosskapende. Det er umulig å overvurdere kraften i hva dette betyr for alle menneskene det gjelder. Ingen skal heretter bli tvunget til å velge mellom tro og kjærligheten. Til å måtte velge mellom Gud og å være tro mot seg selv.
Dette budskapet skal vi fortsette å forkynne med full styrke. Det er blant annet bakgrunnen for at vi har deltatt på Pride i flere byer, og oppfordrer andre om å gjøre det samme. Det skeive miljøet bade trenger og skal få merke at Den norske kirke også er en kirke for dem. For første gang gikk også kirkerådslederen i paraden.
Behov for økt kompetanse om kjønn og seksualitet
Nå åpner vi ekteskapet for alle. Men det er fremdeles mye som gjenstår. Hele Den norske kirke må slutte å diskriminere LHBT ved ansettelser – og vurdere alle på bakgrunn av kvalifikasjoner, ikke samlivsform. Vi er allerede godt i gang med det arbeidet i de bispedømmene vi har flertall, men vi er ikke i mål før alle tilsettingsorgan i kirken følger samme praksis. Sammen skal vi finne ut av hvordan vi skal nå dette målet på best mulig måte.
Kunnskapen om kjønn og seksualitet må heves i hele kirken. Mennesker og familier er ulike, vi må bidra til å bekjempe fordommer og skape større forståelse for ulikhetene. Mangfold bør være en ressurs, ikke en trussel. Åpen folkekirke vil ta initiativ til at Den norske kirke skal samarbeide med foreningen Fri (tidligere LLH) om et opplegg for å heve det de selv kaller “Rosa kompetanse”. Noen menigheter og fellesråd har allerede gjort dette selv, men alle ansatte trenger denne kompetansen.
Rom for uenighet
Vi gikk til valg fordi vi ønsket å gjøre Den norske kirke til en åpen folkekirke. Det betyr at det også skal være mulig å være uenig med oss. Det gav seg utslag på fjorårets årsmøte og på Kirkemøtet, hvor vi vedtok at dagens vigselsliturgi fortsatt skal kunne brukes, i tillegg til at den nye liturgien skal kunne brukes av alle par som ønsker å gifte seg. De som ikke ønsker å likebehandle, skal altså få lov til det. Men ingen, verken prest eller menighetsråd, skal kunne nekte noen å gifte seg i sin lokale kirke. Det å leve med denne uenigheten er ikke lett, men den er reell. Vi kunne ikke vedtatt oss bort fra at vi ikke har likt bibelsyn og tenker ulikt om seksualitet og ekteskapet. Så lenge vi faktisk mener at denne uenigheten ikke er kirkesplittende, må vi finne måter å leve sammen på. Selv om vi ikke har blitt vist denne rausheten, skal være rause overfor våre meningsmotstandere. Gjennom vedtaket på Kirkemøtet synes jeg vi fant et god løsning – og jeg er veldig glad for at den fikk så stort flertall. Hele bispemøtet star bak at det har blitt utviklet og at det nå vedtas en liturgi.
Mange har ikke trodd oss når vi har sagt at vi skal ta et helhetlig ansvar i Den norske kirke. Til stadighet har jeg blitt spurt hvor lenge dagens vigselsliturgi vil bestå – og om vi vil bli kvitt den så snart vi har fått ny liturgi på plass. Hver gang har jeg svart at jeg krever å bli trodd på at vi faktisk mener alvor – at vi vil gi de som er uenige med oss rom til å leve, tro og jobbe i Den norske kirke med sin overbevisning og fortsatt ha lyst til å tilhøre fellesskapet. Nå er det uenighet i Åpen folkekirke om hva det faktisk betyr, det skal jeg ikke underslå. Det kom fram på årsmøtet i fjor, hvor flere gav uttrykk for at det var feil å signalisere at dagens vigselsliturgi kunne bestå. Et par medlemmer meldte seg ut, på grunn av at de mente at vi ikke stod opp for det vi faktisk trodde på. Denne uenigheten er utfordrende, men den må også vi leve med. Spesielt utfordrende må jeg tilstå at det er å bli beskylt for, i iveren etter å tekkes de “konservative”, å forhandle bort lesbiske og homofile. Jeg kan forstå reaksjonen og opplevelsen, fordi det også gjelder mitt liv og min kjærlighet, men jeg mener faktisk at vedtaket var et riktig vedtak. Jeg tror også det at årsmøtet vårt gjorde dette vedtaket, faktisk bidro til at behandlingen på kirkemøtet ble forholdsvis udramatisk og løsningsorientert.
Uenighet omkring bispeutnevningen i Stavanger
Noe av den samme reaksjonen kom i desember, da ny biskop ble tilsatt i Stavanger. Fra flere hold kom det krasse beskyldninger om at de av Åpen folkekirkes representanter som stemte på Ivar Braut, hadde sviktet både velgerne og verdigrunnlaget vårt. Jeg forstår skuffelsen mange hadde – og fortsatt har – og jeg hadde ønsket Torstein Lalim som ny biskop. Men nå har vi valgt noen til å ha dette ansvaret – det er Kirkerådet. De skal gjøre en helhetlig vurdering og de sitter med et annet beslutningsgrunnlag enn oss andre. Vi må faktisk stole på at de gjør det de mener er riktig. Så var det åpenbart uenighet om hvem som var riktig Stavangerbiskop, også blant Åpen folkekirkes folk i Kirkerådet. Flere etterspurte en enhetlig politikk i Åpen folkekirke – en partipisk. Men hvem skal piske/styre den? Jeg som leder av organisasjonen, men som ikke sitter i Kirkerådet? En diskusjon og vedtak i styret? Eller Kristin som leder av Kirkerådet? Vi ønsker å utvikle kirkedemokratiet og skape store grad av medbestemmelse og sikre medlemmenes påvirkning av hvordan Den norske kirke skal være. Hvis vi virkelig tror på demokratiet, tror vi også på debattens kraft. Da må vi gi rom for at uenighet kommer til uttrykk. Vi må våge å tape noen avstemninger. Det ville vært uheldig om jeg eller noen få – som egentlig ikke er gitt ansvaret – skulle bestemt hvem som skal bli ny biskop. En allmektig Kristin tror jeg heller ikke så mange ønsker seg. Heller ikke hun selv. Så derfor må vi nok også leve med denne uenigheten framover. Åpen folkekirke er en ung organisasjon, med liten erfaring med makt og maktutøvelse, selv om mange av folka våre er veldig erfarne. Det betyr at vi alle lærer mens vi gjør vårt beste for at visjonen om Den norske kirke som en åpen folkekirke skal bli realisert.
Slike uenigheter kan bidra til at Åpen folkekirke styrkes og gjøre oss bedre rustet til å møte liknende situasjoner igjen. Men de kan også svekke oss og gjøre mulighetene til å realisere prosjektet vårt, mindre. Hver enkelt av oss har et ansvar for hvordan vi håndterer slike uenigheter og hvordan vi omtaler hverandre. Kritikken skal selvsagt ha rom, men vi må ikke bidra til å svekke den åpne folkekirken og vår innflytelse i kirken. Vi må bygge en robust uenighetskultur, der uenighet styrker oss, ikke splitter oss. Det vil avgjøre om vi framover kommer styrket eller svekket ut av slike situasjoner. For vi må huske på at det er nok av dem som ønsker at Åpen folkekirke mislykkes.
Styrking av organisasjonen fram mot Kirkevalget i 2019
Ved dette årsmøtet ser vi også framover – fram til neste valg i 2019. Vi har akkurat begynt, men må samtidig sikre at Åpen folkekirke vil fortsette å prege kirken i mange år framover. For det vi får til og de seirene som vi vinner, er ikke vunnet en gang for alltid. Vi ser rundt oss i verden at demokratiet er veldig skjørt. Det betyr at vi må sørge for at folk med vår plattform som basis vil sitte ved spakene i Den norske kirke i framtida. Det betyr at det blir nødvendig å styrke organisasjonen vår. Vi bør etablere aktive lokallag i alle bispedømmer og skaffe oss en økonomi som gjør at vi kan støtte representantene i KR, KM og bispedømmerådene på en god måte, utvikle organisasjonen videre, prioritere arbeidet med nett og medier og sikre god medlemspleie – og vekst. Skal vi lykkes med alt dette og i tillegg vinne valget i 2019, må vi få tak i noen som kan jobbe fulltid med organisasjonen vår. Det betyr at økonomien må styrkes betraktelig, for å sikre både drift og oppbygging fram mot 2019. Dette mener styret det er behov for å sette i gang arbeid med.
Viktige saker for Åpen folkekirke
Vigsel var den store saken ved forrige valg. Det kommer den heldigvis ikke til å være i 2019. Demokrati kommer fortsatt til å være en prioritert sak for Åpen folkekirke, men det spørs om det er saken som får velgerne til å strømme til valgurnene. Så vi trenger nye saker på profilere oss på – ting vi ønsker å prege Den norske kirke med i årene som kommer. Vi legger opp til en bred prosess for at å få alle mulige saker opp til diskusjon, slik at årsmøtet i 2019 kan vedta et godt program vi kan gå til valg på. Jeg vet ikke hvilke saker som kommer til å prege neste valgkamp, men det er åpenbart noen saker som kommer til å være viktige de neste årene – som det er avgjørende at vi bidrar til å finne gode løsninger på.
En av dem er kirkeøkonomi. For 14 dager siden ble Den norske kirke en selvstendig folkekirke, fri fra staten. Vi har fått overdratt alt ansvaret fra departementet, samtidig som finansieringen fortsatt skal komme fra staten og kommunene som tidligere. Kulturdepartementet er i ferd med å utarbeide en stortingsmelding om religions- og livssynspolitikken, og der kommer finansieringen av tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, til å behandles. Finansieringen av Den norske kirke kommer derfor ikke nødvendigvis til å ligge fast, og vi må bidra til å finne løsninger som både sikrer en god og stabil kirkeøkonomi for framtida, samtidig som de andre tros- og livssynene likebehandles. I valgprogrammet vårt står det at kirken i all hovedsak skal være offentlig finansiert og at det ikke skal innføres medlemsavgift. Det er vi forpliktet på, samtidig som vi må være løsningsorienterte når det nå utvikles ny politikk. Dette henger også nøye sammen med hva slags samfunn vi skal ha.
En annen sak er kirkeordning. Kirkemøtet i fjor vedtok at Den norske kirke foreløpig ikke skal endre arbeidsgiverlinjene, men at det skal utvikles en lokal enhetlig ledelse i soknet. Hva som var den beste løsningen for Den norske kirke, var Åpen folkekirkes delegater i Kirkemøtet sterkt uenig i. Der skilte vi oss ikke fra resten av Kirkemøtet. Så må vi finne ut hvordan dette skal gjøres i praksis – og hvordan vi skal finne den mest hensiktsmessige organiseringen for framtidas folkekirke. Når vi nå har blitt en selvstendig kirke, må vi klare å effektivisere forvaltningen, slik at det blir mer penger til aktivitet i menighetene.
En tredje sak er kultur. Vi vet at kultur og folkekirke henger sammen. En kirke som satser på kultur er åpen mot verden og menneskene. En kirke som satser på kultur er åpen for at troen har mange språk. Gjennom kunsten kommer Gud oss nær. Det er en dyp samhørighet mellom kunsten og kirken. Erik Hillestad har sagt at: «– Når kunst og kirke slutter å være i levende dialog med hverandre, er vi på vei mot ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet ‘folkekirke’ blir en fjern størrelse,» Kultursatsing og folkekirke henger tett sammen. Derfor har Åpen folkekirke programfestet å styrke satsningen på kultur som en del av den viktige innsatsen for å fastholde at Den norske kirke er en folkekirke.
En fjerde er trosopplæring og trosbegeistring. Kirken er fellesskapet av alle døpte. Det er dette som er folkekirken vår – som vi alle er en del av. Det er ikke noe vi og dere – det er oss. Alle er like – overfor Gud og overfor hverandre. I dette reformasjonsjubileet er det verdt å minne oss på at vi er frelst ved tro alene. Det er troen, eller rettere sagt nåden, som bærer oss. Vi skal bidra til å formidle og vise at kirken og evangeliet fortsatt er relevant for det norske folk. At troen fortsatt bærer. Men for å vite og tro på dette, må vi kjenne til det grunnleggende i troen. Trosopplæring og av alle døpte å skape trosbegeistring er derfor avgjørende for at vi skal lykkes med å skape en åpen folkekirke som vil fortsette å eksistere i framtida. Det har vært en massiv og målrettet satsing i Den norske kirke de siste årene. Det har vært veldig bra. Men den må fortsette og videreutvikles. Det er dessuten ikke bare snakk om en opplæring fram til 18-årsalderen. Nei, dette må være en opplæring som pågår hele livet – som kan bidra til vekst, modning og dannelse. Kirken må være der folk er. På nett og i sosiale medier. Det betyr at vi må satse offensivt i det som er «nye kanaler» for oss. Kanskje kirken må etablere en ny redaksjon og blant annet starte en Youtube-kanal. Der kan det produseres korte og engasjerende programmer som vekker tro og skaper nysgjerrighet for kirken og det kristne budskapet. Vi må også bygge profiler som folk kan identifisere seg med, og som de kan ha tillit til. Kreative folk må få lov til å tenke utenfor den velkjente «boksen». Det kristne budskapet må pakkes inn på nytt og fremstilles slik at folk, unge som gamle, forstår.
En kirke for alle
Det er en nesten umulig reise vi har lagt ut på. Null økonomisk støtte, utover medlemsavgift. Null ansatte. Alle tillitsvalgte i full jobb eller studier, og mye annet viktig engasjement å bruke tida på. I tillegg har mange av oss tunge verv i Den norske kirke. Det er nesten et under at vi har kommet så langt – at vi er her og at vi allerede har fått til mer enn de aller fleste av oss våget å fable om. Arbeidet har gitt resultater, og vi blir heiet fram av de over 200.000, mer enn 6 av 10, som stemte på oss. Det er troen og livet dette dreier seg om – er det plass for meg i kirken? Er jeg god nok? Tror jeg nok? Jeg tror at Gud bruker oss til å skape tro og gi mennesker tro på seg selv. Derfor er det viktig at vi fortetter dette arbeidet vi har startet på. Derfor skal vi være stolte over de store ambisjonene vi har for framtida. For vi skal sikre at Den norske kirke skal være for alle. At ingen skal oppleve at kirken setter seg til dommer over troen eller livet deres. At folk som oss som er her i dag, som Terje, Gro Elisabeth, Margrete, som ble begeistret av vigselsvedtaket, også skal få være en del av den, med hele sitt liv, sine drømmer, sine sår, sin kjærlighet, sin tro og sin tvil.
Jeg ser fram til fortsettelsen – og hva vi sammen skal få til.

Pin It

Åpen Folkekirke i Bispedømmerådene og Kirkemøtet

Åpen folkekirke fikk ved Kirkevalget 13-14. september 2015 inn 38 kandidater fra våre lister. I den indirekte valgomgangen hvor medlemmene av menighetsrådene i Møre, Bjørgvin, Tunsberg og Agder- og Telemark bispedømme hadde stemmerett, fikk Åpen folkekirke 4 av de 12 plassene som skulle velges.

Dette betyr at 42 medlemmer av Bispedømmeråd/Kirkemøtet er valgt fra våre lister og foreslåtte kandidater. Av disse er  17 under 30 år. Under følger en oversikt over de av våre representanter som er valgt inn i de ulike bispedømmene. I tillegg til disse representantene, har Åpen Folkekirke medlemmer og støttespillere blant kandidater på nominasjonskomiteens lister, lek kirkelig tilsatte, prester og biskoper.

Nord-Hålogaland

  • Kai Krogh (bispedømmerådsleder)
  • Kari Helene Skog
  • Marta Hofsøy
  • Stig R Lægdene

Sør-Hålogaland

  • Marit Hermstad (bispedømmerådsleder)
  • Kristina Bjåstad
  • Ola Smeplass
  • Kristine Fostervold

Nidaros

  • Agnes Sofie Gjeset (bispedømmerådsleder)
  • Anne Kathrine Slungård
  • Trude Holm
  • Alex Ramstad Døsvik

Møre

  • Therese Kristin Børnes Utgård
  • Maren Elgsaas Jenssen
  • Olav Myklebust

Bjørgvin

  • Nora Sætre Baartvedt
  • Karl Johan Kirkebø
  • Vemund Atle Øiestad
  • Ida Lindøe

Stavanger

  • Gyrid Espeland
  • Leif Christian Andersen
  • Aslaug Kongshavn

Agder og Telemark

  • Kjetil Drangsholt
  • Kai Steffen Østensen
  • Bergit Haugland

Tunsberg

  • Heidi Nordkvelde
  • Ingvild Kaslegard
  • Sondre Karstad
  • Lill Tone Grahl-Jacobsen

Borg

  • Karin-Elin Berg (Bispedømmerådsleder)
  • Marianne Skadal
  • Solveig Julie Mysen
  • Maja Andresen Osberg

Oslo

  • Gard Realf Sandaker-Nielsen (Bispedømmerådsleder)
  • Odd Einar Dørum
  • Kristin Gunleiksrud Raaum
  • Kristin Skjøtskift
  • Jørgen Foss

Hamar

  • Gunhild Tomter Alstad (Bispedømmerådsleder)
  • Lasse Gran
  • Marianne Kjøllesdal Dyrud
  • Ingvild Kessel
Pin It