Alle innlegg av mariannebrekken

Nyvalgt leders tale ved årsmøtets slutt – Et svar på manges bønner

Et svar på manges bønner
– Gard Realf Sandaker-Nielsen

Tusen takk for at jeg har fått tilliten til å lede Åpen folkekirke de neste to årene. Sammen med et kompetent og engasjert styre og kirkemøtedelegater fra organisasjonen vår, ser jeg fram til hva vi skal få til.

Jeg takket ja til å stille til valg som leder, fordi jeg har tro på at Åpen folkekirke faktisk er svaret på mange av bønnene mine de siste 20 årene. Endelig har vi klart å samle noen av kreftene og menneskene i Den norske kirke som vil det samme – som tror på det samme. I mange tiår har vi – og mange andre – jobbet, og nå står vi overfor et nytt gjennombrudd. Åpen kirkegruppe feirer 40 år i dag, og har vært en av grupperingene som har kjent undertrykkingen og marginalseringen på kroppen.

Kirken er viktig. Gjennom den møter Gud oss mennesker og vi møter Gud. I møte med Gud – som er kjærligheten – blir vi forvandlet. Vi opplever nåde, vi får tilgivelse og en ny start. Vi blir elsket og lærer å elske – og får tro og tilhørighet i et felleskap. Derfor er også Den norske kirke viktig, som folkekirken vår. Når kirken er så viktig, er det ekstra vondt å bli definert utenfor. Det kan gå på livet løs.

Jeg har opplevd å bli definert utenfor – og blitt fortalt at jeg ikke er god nok. At jeg har måttet ta avstand fra det jeg opplevde som kjærlighet og som er en helt sentral del av hvem jeg er som menneske. Vi har vært en bevegelse som har kjempet mot dette. Nå er en del av oss samlet i Åpen folkekirke og kirkevalget har gitt oss den innflytelsen vi trenger for å åpne og utvikle kirken videre. Dere gir meg tro, og sammen bidrar vi til at andre får tro på at kirken er et sted også de kan få høre til.

I denne fireårsperioden skal viktige veivalg for Den norske kirke tas og Åpen folkekirke vil spille en viktig rolle. Sammen skal vi bidra til å ta gode, kloke, velkvalifiserte valg, slik at kirken i framtiden skal være en åpen og tydelig folkekirke med bred oppslutning.

Dessuten må vi bruke det mulighetsvinduet valget har gitt oss. Nå må vi finne ut hvordan vi kan bidra til å skape tro og enda tettere relasjon mellom folk og kirke. Vi har en unik ressurs i alle de som stemte på Åpen folkekirke ved valget.

Jeg er opptatt av at det skal være stor takhøyde, både i Åpen folkekirke og i Den norske kirke. Vi skal være rause med hverandre, og rause med de som er uenige med oss. Vi skal behandle dem og gi dem det rommet vi selv ikke har fått. Jeg er glad for at vedtakene vi har tatt i dag tar oss i den retningen. For det er snakk om hva slags kirke vi vil ha. Vi skal lytte til de som er uenige med oss, og delta i konstruktive dialoger. Da tror jeg også vedtakene og veivalgene blir best.

Det er mange som har store forventninger til oss. De skal jeg og vi prøve å leve opp til. Samtidig er det noen som er engstelige for at de skal miste den kirken de er så glade i. Det spennet lever vi i. Jeg ønsker at vi skal være en garantist for at kirken skal være for alle. Det blir ikke lett, men jeg tror vi sammen har gode muligheter på å lykkes.

 

Pin It

Leders tale til årsmøtet i Åpen folkekirke

Leders tale til årsmøtet i Åpen folkekirke
Sturla J. Stålsett,

Kjære årsmøte!

Jeg har gleden av å presentere styrets årsmelding, og vil gjerne få låne årsmøtets oppmerksomhet til å knytte noen kommentarer til denne.

Det har vært litt av et år!

Vi satte oss mål. Om å delta ved kirkevalget og få mandat og mulighet til å være med å forme morgensdagens kirke.

Vi nådde målene. Ja, vi nådde vel lenger enn mange hadde trodd, oss selv inkludert, kanskje.

Jeg tenker ikke bare på tallenes klare tale, som dere kan lese i denne årsmeldingen.

Jeg tenker på den uventet store oppmerksomheten, bevisstheten, og begeistringen, i forhold til kirka vår som kom til uttrykk i denne økte deltakelsen. Det var trangt i mange kirkelige stemmelokaler. Det var et tydelig tegn på at kirka og hvordan den framtrer og handler i samfunnet, er viktig for veldig mange i samfunnet vårt. Det var trangt, fordi mange ønsket seg en åpnere, rausere kirke.

Gjennom vår deltakelse og resultatene den har frambragt sitter vi med et annet bilde av kirkegeografien i Norge. Og vi sitter med et annet tyngdepunkt, mer demokratisk kirkelig tyngdepunkt i de kirkelige styringsorganene. Det er veldig betydningsfullt.

Mange har fortalt meg om ny giv, ny inspirasjon, ny vilje til å stå på for kirka lokalt og nasjonalt. I går var vi samlet med flesteparten av de nyvalgte delegatene fra Åpen folkekirkes lister for å bli kjent og snakke om veien videre. Det var inspirerende! Det lover godt.

Noen er riktignok ikke i stand til å glede seg over at så mange uttrykker et ønske om å delta i og ta ansvar for kirkas arbeid og framtid. Det så vi gjennom valgkampen, og det har vi sett i de siste dagers nyhetsoppslag. Noen er ute etter å si at Åpen folkekirkes velgere ikke er gode nok, ikke er kirkelige nok, ikke er kristelige nok. Noen har fått gjenta gang på gang i media at mange av våre velgere ikke burde stemme. Det kommer sjelden fram at noen av disse som så sterkt vil påvirke hvem som stemmer og deltar i Den norske kirke selv definerer seg så langt i utkanten av Den norske kirke at de sikrer seg med opprette eget ekstra trossamfunn.

Vi har gjort kirken mer folkelig og mer demokratisk. Det bekreftes til og med i et oppslag i avisen Dagen for to dager siden. Det er smått utrolig når dette for noen gir grunn til bekymring. I hvilken annen del av samfunnet kan en forstå mer folkelig engasjement og mer demokrati som et problem, ja nærmest som en trussel?

Gårsdagens oppslag på Dagsrevyen spiller dessverre inn i samme underlige logikk. Å fokusere på selvbenevnelsen «personlig kristen» som en måte å sortere mellom berettigede og uberettigede velgere ved kirkevalget er ikke bare tendensiøst. Det fortsetter en sorteringslogikk som Åpen folkekirke nettopp har mobilisert mot. Når dette igjen gripes begjærlig i et forsøk på å undergrave Åpen folkekirkes velgeres kirkelige legitimitet, og man i dagens Vårt Land uten videre beskriver disse som «ikke-kristne», er det egentlig en fornærmelse mot disse velgerne. Og det er en fornærmelse mot dem de har valgt. Og det er dårlig luthersk teologi. Jeg mener det er uheldig, direkte kritikkverdig, at KIFO fortsetter å stille spørsmålet på denne måten, når de selv er klar over at selvbetegnelsen «personlig kristen» er et misvisende mål på kristen identitet eller grad av kirkelig engasjement. KIFO sier selv at dersom de samme velgerne var spurt om de var kristne eller trodde på Gud, ville andelen som svarte ja vært opp mot den dobbelte. Det hjelper ikke å henvise til at dette spørsmålet har vært stilt på samme måte før, når det etter all sannsynlighet har skjedd en stor endring i folks oppfatning av hva begrepet betyr. Da måler man jo likevel ikke det samme.

Men nok om det. Kampen mot en slik ekskludering og umyndiggjøring av mennesker som ønsker å tilhøre kirkefellesskapet eller ha en mening om kirkens form og virksomhet er helt i kjernen av hva Åpen folkekirke er til for. Så denne kritikken undergraver ikke vår legitimitet. Den viser vår evangeliske berettigelse.

Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til alle de som i år og i generasjoner, lenge før Åpen folkekirke ble stiftet, har fått oppleve denne ekskluderingen på kroppen, men likevel ikke har gitt opp. I dag feirer Åpen kirkegruppe sitt 40 årsjubileum. Vi gratulerer varmt med dagen, og vil uttrykke stor ydmykhet, respekt og takknemlighet for den kampen for anerkjennelse og likeverd for homofile og lesbiske i kirken som dere har stått i – og langt på vei vunnet.

Og jeg må få rette en stor takk til alle som har stemt på Åpen folkekirke. Særlig alle som da de stemte eller nå etterpå har følt at de egentlig ikke var verdige eller gode nok til det. Takk for din modige og solidariske stemme!

Takk også til alle de som har stått på stand, stilt seg til disposisjon i stort og smått, stilt til valg, skrevet under på opprop og mobilisert i valgkampen. Takk til Kirkelig kulturverksted og Kirkens Bymisjon og alle artistene som stilte opp gratis og entusiastisk og laget den nydelige plata og konserten Fabler om en åpen kirke. Takk til mine fantastiske kolleger i styret og i det frivillige støtteapparatet rundt oss. Og takk til alle som bidro med gaver og støtte for å få dette til. Ikke minst en takk til Stein Erik Hagen, for viktig bidrag, ikke bare økonomisk, men også i en klar formidling av budskapet om betydningen av en åpen folkekirke gjennom media.

Vi har alt oppnådd mye. Men vi har bare så vidt begynt. Hva ligger foran oss? Store oppgaver. Mange temaer. Noen av dem har vi på sakskartet her i dag. Enda flere av dem står på sakskartene til bispedømmerådene og til Kirkemøtet i år og i årene som kommer.

Åpen folkekirkes plattform og valgprogram ligger fast. De viser retningen vi vil gå i, og visjonene vi vil søke å virkeliggjøre. Det vil vi gjøre sammen med alle som vil være med. Ved å stille lister har Åpen folkekirke bidratt til å ordne og synliggjøre uenighet i kirken – fordi vi tror det er konstruktivt og konfliktdempende. Men vi er samtidig en bevegelse som vil bygge bredest mulig allianser og finne konsensus på tvers overalt hvor det er mulig. I dette ligger det ingen motsetning.

Jeg er glad for – for eksempel – å konstatere at det i dag er en bred kirkelig enighet om den sterke og tydelige linja for godhet, nestekjærlighet og barmhjertighet i asyl- og innvandringspolitikken, som biskopene som tydelig fronter i disse dager. En åpen kirke må være en kompromissløst gjestfri kirke – først og fremst for dem som trenger den mest, for fattige og forkomne, for flyktninger og farløse, for å bruke brennende aktuelle bibelske uttrykk.

Åpen folkekirke vil bygge en inkluderende og demokratisk kirke. Det skulle være tydelig. Like tydelig er det, men enda tydeligere kan det bli, at en slik kirke også er og må være diakonal i alt det den gjør. Det diakonale oppdraget er hele kirkens. Uten et sterkt engasjement for rettferdighet, for skaperverket og for enhver som blir tråkka på, er ganske enkelt ikke kirken kirke. Oppdraget skal ikke settes bort eller tones ned. Her vi er samla i Bymisjonssenteret Tøyenkirka er det grunn til å minne om og glede oss over den store innsatsen alle de diakonale stiftelsene og institusjonene i Den norske kirke gjør hver dag og hver natt. På en profesjonell og dedikert måte utfører de kirkens oppdrag på vegne av hele kirken. Men hele kirken må også se det diakonale oppdraget som sitt eget, og stå i det. Åpen folkekirke vil være en tydelig pådriver for det.

Det gjelder også arbeidet for en større deltakelse i søndagenes gudstjeneste av mennesker som har annen kulturell bakgrunn eller som sosial eller på andre måter idag kjenner terskler inn til kirkerommet.

En åpen folkekirke er også kulturåpen i ordets beste forstand. La kirkebyggene fylles av kunst, av musikk, bilder, dans og framføringer! La alle mennesker få høre og ta del i evangeliets utfordring og invitasjon i utallige nye, kreative, utfordrende drakter!

Likeverd. Sentralt i valgkampen, sentralt i mediedebatten, og på sakskartet i dag og på kommende kirkemøte står saken om kirkelig vigsel også for likekjønnede par i Den norske kirke. Vi gleder oss stort over at valgresultatet førte til at et samlet bispemøte og Kirkerådet nå ber om at det utarbeides en liturgi som muliggjør dette. Det er en stor seier!

Samtidig er det ikke bare viktig at dette skjer. Det er også viktig hvordan det skjer. Et for stort og litt misvisende fokus har kommet på spørsmålet om det skal være én eller to vigselsliturgier. Det er og vil fortsette å være to ulike ekteskapssyn i Den norske kirke. Det anerkjenner Åpen folkekirke fullt ut, og vi har hele veien gitt utrykk for at det skal og vil være mulig å leve med disse ulike synene i en og samme kirke.

Det vi i Åpen folkekirke har vært og fortsatt vil være motstandere av, er en ordning som skiller likekjønnet vigsel ut som noe så spesielt at det kan sås tvil om denne vigselens kirkelige status og likeverd. For i Den norske kirke har vi ulike liturgier for ulike situasjoner og tjenester. Men vi har ikke ulike liturgier for ulike mennesker. Derfor er det helt avgjørende for Åpen folkekirke at den nye liturgien som vi alle er enige om at skal utarbeides, vil kunne brukes for alle som ønsker det, likekjønnede og ulikekjønnede par. Det betyr også at hvis det er den nåværende liturgien som best ivaretar synet til dem som er motstandere av likekjønnet vigsel, så bør denne fortsatt kunne brukes av alle som foretrekker det. Dette kommer vi tilbake til under sak ….

La meg bare til den saken få avslutte med å si at det er gledelig, men også presserende at denne saken nå kan finne en rask og god løsning. Det forventer kirkens medlemmer, av forskjellige syn. Og det forventer samfunnet. Dessuten har vi så mange andre store oppgaver å ta fatt på, at det er på tide å frigjøre tid og ressurser til disse sakene.

Disse andre sakene dreier seg ikke minst om Kirkeordning. I går fikk vi en lovproposisjon om ny kirkelov. På Kirkemøtet i april skal en ta stilling til viktige veivalg. Årsmøtet skal drøfte dette om litt. Men det går fort nå. Og det er store og innfløkte spørsmål, med nær uoverskuelige konsekvenser. Konsekvensene er økonomiske, administrative, politiske, praktiske. Men mest av alt – konsekvensene av disse valgene bestemmer hva slags kirke vi får. Derfor er det så viktig å holde fokuset tydelig: Hva er kirkens identitet? Hvem er kirken til for? Hva er den til for?

Kirken skal først og fremst være et fellesskap, et fellesskap som åpner veien til Guds gode gaver – Guds nåde, Guds tilgivelse, Guds oppdrag til oss som enkeltmennesker og fellesskap. Gud er den som åpner dette fellesskapet for alle Gud har skapt. Kirkens viktigste rolle, og det er også et minimum, er å ikke stenge det fellesskapet som Gud har åpnet. Hvordan får vi til dette – administrativt, økonomisk, ordningsmessig? Her finnes mange veier og muligheter. Den perfekte ordning finnes ikke. Men det finnes dårlige og gode alternativer. Viktigst av alt er at vi ikke mister målet av synet: en åpen folkekirke for alle som vil tilhøre den.

Vi vet at det fortsatt vil kreve økonomiske rammer som muliggjør at kirken kan være tilstede for alle overalt i vårt langstrakte land.

Som årsmøtet vil se, har styret gitt den saken et åpent forslag til vedtak. I disse kompliserte og sammensatte spørsmålene må det uansett være kirkemøtets delegater som har ansvar og frihet til å utøve sin dømmekraft forpliktet på det mandatet velgerne har gitt dem. Åpen folkekirke som organisasjon vil her først og fremst belyse, fasilitere, orientere og være med å finne mulige veier framover.

Det er også den grunnforståelsen vi i Åpen folkekirkes styre har av forholdet mellom organisasjonen og de som er valgt inn på vår plattform. Deres mandat er knyttet til plattformen valgprogrammet og de stemmene de har i ryggen. Åpen folkekirkes rolle som organisasjon er å respektere dette mandatet, og bistå kandidatene i å ivareta det på best mulig måte.

Ordstyrer, ærede årsmøte, vi skal også i dag velge nye styremedlemmer og nytt styre. Jeg gleder meg over at så mange engasjerte og kompetente medlemmer har sagt seg villig til å stille som kandidater til de viktige styrevervene. Og jeg er veldig glad for at Gard har sagt ja til å være kandidat til styreledervervet. Hans kandidatur har min fulle støtte.

Og så takker jeg for at jeg har fått lede denne organisasjonen siden oppstarten for snart to år siden. Det har vært en fantastisk spennende tid, ikke minst dette siste året som årsmeldingen rapporterer om. Jeg gleder meg til å fortsette et sterkt engasjement for Åpen folkekirke i andre roller, og ser fram til å høre årsmøtets innspill årsmeldingen og debatter til saker som følger etterpå.

Takk.

 

Pin It

Tekstrefleksjon – Garnet revner ikke!

«Og så bare denne setningen til slutt: «Enda det var så mange revnet ikke garnet.» I dag er mange bekymret for at det skal bli for mye, vi skal bli for mange, her, garnet skal revne, det skal ikke bli nok, det skal bli vanskelig. Hvis vi åpner for flere, hvis vi følger kallet til godhet og barmhjertighet, vil alt rakne, hører vi. Kirken truer velferden, sier politikeren. Det er farlig å vise nestekjærlighet. Men midt i bekymring og angst og ønske om å lukke oss inne, viser Jesus oss raushetens og gjestfrihetens vei. Når vi deler, blir det ikke mindre, men mer. Garnet revner ikke» sa Sturla Stålsett i sin tekstrefleksjon.

Samefolkets dag ble markert  i den liturgiske åpningen av Årsmøtet, med musikk av Viktor Bomstad og med tekstrefleksjon av Sturla Stålsett. Samlingen ble ledet av prest Kristine Sandmæl.

12651377_10153307047606994_3128852138281691017_n

Tekstrefleksjon:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem.  Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.  Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.    – Joh 21,9-13

I dag på Samefolkets dag, gir bibelteksten oss ett vakkert bilde av Jesus. Et bilde som ikke er gjengitt så ofte i kunsten eller fortellingene opp igjennom tidene.  Som heller ikke er så synlig i trosbildene eller trossetningene våre. Det er ikke Kristus den korsfestede, eller den gode hyrde, eller den oppstandne frelser vi ser. Det er et annet bilde. Bildet av Jesus ved bålet på stranden.

Han som sitter der, anonymt og inviterende. Som gir råd. Som er opptatt av hva kroppen trenger. Hva naturen gir.  Brød og fisk. Og som skaper fellesskap.

Jeg tenker det er et bilde som passer godt på Samefolkets dag, og ved begynnelsen av åpen folkekirkes årsmøte.

Kristus var der. Kristus er her. I det stille. I det hverdagslige. Kristus var nær ved bålene der samefolket varmet seg, laget sin mat, fortalte sine historier, drømte sine drømmer og delte sine bekymringer. Kristus var der, og er her, i våre liv i møte med alle slags behov, bekymringer og drømmer. Ved bålet, eller ved et lystenningssted som her i Tøyenkirken. Eller ved middagsbordet, skranken på NAV-kontoret eller sykesengen. Ved Storskog, eller på Tøyen.

Hva enn kirken er, hvor enn den finner sted, skal den vise til Kristus, speile Kristus. Være der i hverdagen. Være der med et stille nærvær og et raust tilbud. Og møte de behovene vi mennesker har. For å få stilt sulten, uttrykke lengsler og håp, og bli mottatt i fellesskapet.

Der Kristus er, er det mat, varme og fellesskap.  Der bygges kirken, med eller uten ytre vegger og spir.  Samefolkets lange historie er preget av stolt samliv med natur og skaperverk. Av rike tradisjoner, stor kunnskap og dyp visdom.  Men den har også merker av lidelser, utestengelser, og kamp for ny anerkjennelse. I den historien var og er Kristus til stede. Som ved bålet på stranden. Samefolket har med sitt kulturelle og åndelige bidrag gjort den norske folkekirken rikere og mer mangfoldig. Det har ikke alltid vært tatt imot med åpne armer av kirken.

Og så bare denne setningen til slutt: «Enda det var så mange revnet ikke garnet.» I dag er mange bekymret for at det skal bli for mye, vi skal bli for mange, her, garnet skal revne, det skal ikke bli nok, det skal bli vanskelig. Hvis vi åpner for flere, hvis vi følger kallet til godhet og barmhjertighet, vil alt rakne, hører vi. Kirken truer velferden, sier politikeren. Det er farlig å vise nestekjærlighet.

Men midt i bekymring og angst og ønske om å lukke oss inne, viser Jesus oss raushetens og gjestfrihetens vei. Når vi deler, blir det ikke mindre, men mer. Garnet revner ikke. Det er nåde. Det er den omvendte logikk Kristus kaller oss til å leve etter. Som land, som folk, urfolk og andre, og som kirke.

Amen.

Pin It

Åpen folkekirke støtter biskopenes sterke engasjement for flyktninger og asylsøkere!

Åpen folkekirke, samlet til sitt årsmøte den 6.  februar 2016, har med glede fulgt biskopenes sterke og tydelige engasjement for flyktninger og asylsøkere som kommer til landet vårt. Det er vårt ansvar som medmennesker, som nasjon og som kirke å møte mennesker på flukt med godhet, nestekjærlighet og rettferdighet.   Det er derfor også med forundring og uro at Åpen folkekirke registrerer innvandrings – og integreringsministerens tilsvar til biskopene, hvor hun setter biskopenes etiske og kirkelige integritet og kompetanse i tvil. Det er sterkt uheldig. Kirken må ha en uavhengig og kritisk stemme i samfunnet, og alltid fremme de mest utsattes sak. Det gjør biskopene i denne saken. Det samme har også Kirkerådet og Mellomkirkelig råd gjort. Åpen folkekirke støtter og viderefører denne tydelige linjen.

For mer informasjon, kontakt  Åpen folkekirke v/ leder Gard Sandaker-Nielsen på 951 57 471 eller v/ nestleder Marianne Brekken på 416 20 552.

Pin It

NY LEDER I ÅPEN FOLKEKIRKE

Gard Sandaker-Nielsen tar over som ny leder i Åpen folkekirke etter Sturla Stålsett

–Det norske folk har vist at de ønsker seg en åpen og inkluderende folkekirke. Det skal vi bidra til at blir virkelighet, sier nyvalgte leder av Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen. – Vi skal sørge for at folks stemmer får sette synlige fotavtrykk i utviklingen av Den norske kirke. Nå skal få på plass en ny vigselsliturgi og bidra til kirken forblir inkluderende folkekirke der personer med ulik bakgrunn kan komme med både sin tro og sin tvil, sier den nyvalgte lederen.

Gard Sandaker-Nielsen (37) tar over ledervervet i Åpen folkekirke etter Sturla Stålsett. Åpen folkekirke gjorde et brakvalg under kirkevalget i høst. Med seks av elleve ledere for landets bispedømmeråd, har Åpen folkekirke blitt en sentral premissleverandør i Den norske kirke. Sandaker-Nilsen er teolog og jobber til daglig som kommunikasjonsdirektør. I januar ble han også valgt som ny leder av Oslo bispedømmeråd.

– Jeg gleder meg til å lede Åpen folkekirke i en periode som blir utrolig spennende og viktig for Den norske kirke, sier Sandaker-Nielsen. –Oppgaven blir stor og utfordrende, men sammen har jeg tro på at vi skal klare å utvikle Den norske kirke som en enda mer Åpen folkekirke, hvor alle som vil skal få lov til å høre til, sier den nyvalgte lederen. – Vi har vært tydelige på at det skal være rom for å uenige i kirken. Vi vil bidra til at Den norske kirke skal forbli et raust fellesskap, med rom for ulike meninger, sier den nyvalgte lederen i Åpen folkekirke.

For mer informasjon, kontakt  Åpen folkekirke v/ leder Gard Sandaker-Nielsen på 951 57 471 eller v/ nestleder Marianne Brekken på 416 20 552.
Åpen folkekirke har denne helgen årsmøte i Tøyenkirken i Oslo,
Sakspapirer og program finnes på http://apenfolkekirke.org/.

Pin It

Fabler om en åpen kirke

Norske artister kjemper for en åpen folkekirke. Det skjer gjennom en CD-utgivelse med tittelen «Fabler om en åpen kirke».

På plata spiller artistene inn hver sin sang hvor de fabler og drømmer om en kirke som definerer tro og kristendom vidt nok til at alle medlemmer hører hjemme i den, og for eksempel kan gifte seg der, selv om man er av samme kjønn.

Den 1.September holder de konsert i Kulturkirken Jakob.

Se Artist Knut Anders Sørum snakker om kirka: Det som er viktig med kirka er at folk kan få komme med trua si – akkurat slik som den er.

Les mer her: http://www.jakob.no/program/Fabler-om-en-apen-folkekirke-10915/

Dette ble omtalt på Dagsrevyen 16. juni 2015. Innslaget finner du her: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19061615/16-06-2015#t=25m37s

Pin It