Alle innlegg av Ingvild Bjørnøy Lalim

Når så vi deg? En samtale om medmenneskelighet på domssøndagen

Diakoniutvalget i Åpen folkekirke inviterer til samtale i Kulturkirken Jakob 26. november kl. 13.00.

«…når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?»
Disse kjente og utfordrende ordene fra Matteusevangeliet er prekenteksten på denne søndagen, som bærer det alvorstunge navnet Domssøndagen. Vi i Åpen folkekirke ønsker å sette det kirkelige, politiske og personlige ansvaret for medmennesker i vanskelige livssituasjoner på dagsorden.
Hva ser vi? Hvem overser vi? Hvem er sultne, tørste, fremmede…i blant oss? Hva gjøres? Hva annet må gjøres?
Det handler om folkekirkens diakonale ansvar i vår turbulente tid.
Med oss til å skjerpe blikket for utfordringene rundt oss har vi fått etsterkt og spennende panel, med unike erfaringer og utkikksposter:
Martine Aurdal, Debattredaktør i Dagbladet
Kari Gran, Leder for kafeen Møtestedet, drevet av Kirkens Bymisjon
Line Halvorsrud, tidligere leder i Skeiv ungdom, og styremedlem i Åpen folkekirke, og vararepresentant for SV på Stortinget
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Alfredo Zamudio, direktør for Nansen Fredssenter, opprinnelig flyktning fra Chile
Samtalen ledes av Sturla J. Stålsett, professor i diakoni, religion og samfunn, MF.

Sjekk ut Facebook-eventen: https://www.facebook.com/events/851194891711618/?active_tab=about


Arrangører: Diakoniutvalget i Åpen folkekirke
Vi møtes i Krypten, Kulturkirken Jakob.
Det blir tatt opp kollekt ved utgangen til å dekke utgiftene til arrangementet.
Illutstrasjonsfoto: By Ggia – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=45246844

Pin It

Hosianna! – jubelrop og en hviskende bønn

Av Kari Helene Skog

Ho var rød i ansiktet, og svetten hadde begynt å piple frem i panna. Ho kom springende mot oss, i et forsøksvis forrykende tempo. Værret i Skjervøy, sentrumet i den lille øya jeg vokste opp på, har ei lang, ganske rett hovedgate. Ho ropte da ho så oss, ho ropte høyt.
– Det er slosskamp på klubben!
Alle reagerte instinktivt, snudde seg mot henne.
– De sloss på klubben!
Ho nådde endelig frem til oss, som alltid hengende utenfor kiosken til han Willy.
– Sloss de?
Alle fór avgårde, sprang så fort de klarte. Jeg så bort på bestevenninna mi som trippa foran meg, før også ho la på sprang. Jeg forsøkte følge etter, men innså da vi nærmet oss Prestegården, at dette, nei, dette er for dumt. Da alle de andre fortsatte mot klubben og hoiende slosskamp, svingte jeg opp veien som tok meg hjem.

De kaller han Fredsfyrsten, der han kommer ridende på et esel inn i Jerusalem. For et syn det må ha vært. Ryktene har gått i forveien, de er klare. De vil se han som kan helbrede, han som gir synet tilbake og metter tusenvis på noen skorper og et par fisk. Han som vekket Lasarus opp fra de døde! De stimler seg sammen, diskuterer høylytt, har med seg palmer for å hylle han. Og der kommer han, og de roper: Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

For et syn! For ei forventning, de hadde nok snakket om han i dagevis. Ryktet hadde gått, en slektning hadde kommet forbi og fortalt, en venn, en kollega. Fredsfyrsten valgte et esel, jeg ser det for meg, sakte, kanskje litt forbauset, kommer han til syne, og alle roper lykkelig og ekstatisk: Hosianna, Davids sønn!

Jeg ville ikke ropt. Jeg ville ikke vært der. Massesuggesjon har jeg alltid vært redd for.

For det er noe som knyter seg i meg. Den kvelden med slosskampen husker jeg glassklart: Dette gidder jeg ikke. Dette er for dumt. Jeg tenkte det, og jeg var stolt av meg selv, dette behøvde jeg ikke. Jeg kunne la være å følge med alle de andre. Jeg var et eget individ som ikke lot meg fange av massenes sug.

Så jeg har alltid tenkt, at var jeg i Jerusalem for to tusen år siden ville jeg gått glipp av å se Jesus. Jeg ville latt sjansen gå fra meg. Når for mange andre blåser opp en begivenhet, trekker jeg meg automatisk unna. Forundret ville jeg sett på de festkledte, palmene, jeg ville tenkt: Også? Seriøst?

Jeg har siden jeg var liten fundert mye på hvem Jesus ville vært om han levde i dag. La oss si at det er i Tromsø det hele skal skje på søndag. Hvem ville vi svingt Tromsø-palmene for?

Uten sammenligning forøvrig, ville jeg gitt palmesus til Lene Sivertsen, hun som har brukt hele sitt voksne arbeidsliv – og tusenvis av frivillige timer – på å bygge opp SMISO – Støttesenteret mot incest i Tromsø. På denne måten har hun og kollegene gitt nytt liv til hundrevis av incestutsatte i Tromsø og langt utover byens grenser. Jeg ville ropt velsignelsen over Bymisjonens frivillige, de som legger time etter time i å lette hverdagen for de som behøver det. Gatemagasinet Virkelig sine selgere skulle fått mi kappe slengt over skuldrene. Brutalt med ordene i magasinet eller sin blotte tilstedeværelse, forteller de meg hvor heldig jeg er som har råd til å kjøpe et magasin til hundre kroner. Mens de hvite englene som tørker tårer på sjukehuset, selv om beina verker etter flere timers overtid, de skulle fått kyss på hvert et kinn, mat, vin og stor jubel.

Hosianna, velsignet være dere! Jeg lager et stort jubelbrus for dere denne søndagen. Dere viser noe av det Jesus var, viste, hva Jesus i dag er: Nåde. Barmhjertighet. Varme. Dyp menneskelighet.

Men Jesus bor ikke i Tromsø, og det var i Jerusalem det skjedde, denne søndagen. Noen ganger lurer jeg på om troa mi er dårlig, siden det virker så fjernt for meg, denne hyllesten, denne voldsomme troa som enkelte omgir seg med og forteller om.

Når tvilen sniker seg innpå, tenker jeg ofte på den gang jeg var pasient på lukka avdeling på Åsgård psykiatriske sykehus. Medpasienten jeg møtte den gang var i det ene øyeblikket Hitler, det andre øyeblikket Rosenborg-Eggen, før han skifta til Jesus. Jeg husker jeg hviska Hosianna! til han. Inni meg. Som en bønn for å gi han beskyttelse. En bønn om hans helbredelse. Dette, mitt spede forsøk på en velsignelse, tror jeg Jesus ville likt.

Pin It