Kjærligheten vant!

Dette innlegget er skrevet av leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen i forbindelse med at det er ett år siden den nye vigselsliturgien gjorde det mulig for alle par å gifte seg i Den norske kirke.

For ett år siden kunne Kjell og Erik endelig si ja til hverandre i Eidskog kirke. Til NRK fortalte de at de hadde sett fram til dette i 16 år: «Nå har vi ventet så lenge på å få lov til å gifte oss, at vi ikke har et sekund å miste. Derfor måtte det bli ved midnatt når loven trådte i kraft».

Kjell og Erik kunne ferie kjærligheten fordi Kirkemøtet to dager tidligere med stort flertall hadde vedtatt den nye liturgien som muliggjør ekteskap også mellom to av samme kjønn. En lang kamp var over. Liturgien gjorde rett det som kirken så lenge hadde gjort urett.

Mange har ikke hatt samme tålmodighet med Den norske kirke som Kjell og Erik. Fordømmelse og utestengelse har ført til at de har hatt det bedre uten kirken. Det har jeg full forståelse for. For en kirke som ikke klarer å anerkjenne folk og kjærligheten, fortjener kanskje ikke den tilliten. Derfor er det på tross av kirken, og ikke på grunn av, at mange lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og deres familier og venner har blitt værende. I miljøet i og rundt Åpen kirkegruppe har de siden 1976 funnet tro, støtte og mot til å være seg selv og fortelle livshistoriene sine. LHBT har gjennom å være åpne om hvem de er, tilkjempet seg en rettmessig plass ved alteret.

Jeg er selv en del av denne historien. Jeg kom ut av skapet for 14 år siden, helt på slutten av teologistudiet på Menighetsfakultetet, og har opplevd fordømmelse og massiv motstand. Samtidig har jeg opplevd å ri på en medgangsbølge. Stadig flere i kirken har forstått at vi som er LHBT er like normale og unormale som alle andre. Hvorfor skal da vi og vår kjærlighet behandles annerledes?

Ved Kirkevalget i 2015 kom den store oppturen, hvor kirkemedlemmene stemte på Åpen folkekirke og gav oss mandat til å få slutt på diskrimineringen av likekjønnede par. Bare litt mer enn ett år etterpå ble liturgien vedtatt og par som Kjell og Erik fikk feire den store dagen i sin lokale kirke. Siden den gang har etter det jeg vet nesten 100 likekjønnede par gjort det samme.

Alle er velkommen til kirken. Som kvinne, mann og transperson, og som lesbisk, homofil, bifil og heterofil. Som fattig og rik. Helt uavhengig av hvem vi er og hvordan vi ser ut, er det den samme dåpen som bærer oss. Vi trenger alle sammen tilgivelse og hjelp til å reise oss når vi faller. Vi trenger alle sammen å bli elsket. Gud gjør ikke forskjell på folk. Derfor skal heller ikke kirken gjøre det. Derfor er det fantastisk at vi kan feire ettårsdagen for vigselsliturgien som banet vei til alteret for alle par som vil gifte seg. En liturgi som har bidratt til tro, håp og kjærlighet. Gratulerer med dagen!

Pin It