Leder Gard Sandaker-Nielsens tale til årsmøtet 14. januar 2017

Gratulerer med dagen! Jeg er så glad at tårene renner! ‬
Hurra!! Det hjalp å engasjere seg, snakke om det før valget, bevisstgjøre og å stemme. Gratulerer til alle dere som endelig kan få gifte dere i kirka‬
En nydelig dag dette ☀❤☀ Flott at menneskeheten beveger seg videre og fremover! 👍🏼, skrev Beate.
HURRAAA!!, skrev Terje.
Og Hurra for kirken! Jeg er så glad at jeg griner! ‬
Gratulerer med dagen! Takk for år etter år etter år med utholdenhet ❤💙💚💛💜, skrev Elisabeth.

Kjære årsmøte,
Dette var bare noen få av alle reaksjonene vi fikk etter at Kirkemøtet vedtok at det skulle utarbeides ny vigselsliturgi – som kan brukes av alle par.
For halvannet år siden klare vi i Åpen folkekirke sammen å skape tidenes oppmerksomhet omkring et kirkevalg. I Oslo ble oppslutningen doblet og Åpen folkekirke fikk nesten 80 pst. av stemmene. Over hele landet la flere hundretusen mennesker vår stemmeseddel i urna og satte kryss ved våre kandidater. For en organisasjon som kun er 2,5 år er det – i all ydmykhet – ganske imponerende. Men folk opplevde at dette gjaldt dem. De kunne bidra til å åpne kirken, gjøre den mer relevant og gi alle muligheten til å gifte seg med den de er glad i.
I tillegg fikk vi veldig mange bra folk inn i både Kirkerådet og Mellomkirkelig råd. Og ikke minst: Kristin Gunleiksrud Raaum ble leder av Kirkerådet. Takk for alt du har bidratt med så langt og hvordan vi gjennom t at du er deg viser noe av hva Åpen folkekirke – og kirken – er. Jeg vil at alle reiser seg og klapper for henne. Kristine Sandmæl ble valgt til leder av Mellomkirkelig råd. Hun er dessverre ikke med oss her i dag, men hun fortjener også en applaus.
Endelig vigsel av likekjønnede par og likebehandling av LHBT
Om noen få uker skal noen av oss få gleden av å klippe snora når vi kommer over målstreken. Da vil liturgien offisielt vedtas og de første like kjønnede parene får muligheten til å feire kjærligheten og forplikte seg i sin lokale kirke. Da vil vi levere på det viktigste valgløftet vårt og har dermed endret Den norske kirke. Stemmene folk gav oss gir helt konkret resultater.
Det er viktig at vi stopper opp og dveler ved det som nå vil skje. Vi er ikke ferdig med “homosaken”. For nå starter vi å gjøre rett, det som kirken har gjort urett. Det som skjer er til å juble og grine av. Men denne uretten burde aldri vært gjort. Mennesker har fått troen, kjærligheten og livene sine tråkket på. Kirkens og kirkens folk har forbrutt seg på og stemplet det folk opplever som livgivende, som synd.
Nå får vi rettet opp dette: Endelig skal vi gi mennesker den bekreftelsen og velsignelsen de trenger. Nå forkynner vi at kjærligheten mellom to kvinner og to menn er like gudegitt som mellom en mann og kvinne. Det er nåde. Det er gjenreisning. Og det er trosskapende. Det er umulig å overvurdere kraften i hva dette betyr for alle menneskene det gjelder. Ingen skal heretter bli tvunget til å velge mellom tro og kjærligheten. Til å måtte velge mellom Gud og å være tro mot seg selv.
Dette budskapet skal vi fortsette å forkynne med full styrke. Det er blant annet bakgrunnen for at vi har deltatt på Pride i flere byer, og oppfordrer andre om å gjøre det samme. Det skeive miljøet bade trenger og skal få merke at Den norske kirke også er en kirke for dem. For første gang gikk også kirkerådslederen i paraden.
Behov for økt kompetanse om kjønn og seksualitet
Nå åpner vi ekteskapet for alle. Men det er fremdeles mye som gjenstår. Hele Den norske kirke må slutte å diskriminere LHBT ved ansettelser – og vurdere alle på bakgrunn av kvalifikasjoner, ikke samlivsform. Vi er allerede godt i gang med det arbeidet i de bispedømmene vi har flertall, men vi er ikke i mål før alle tilsettingsorgan i kirken følger samme praksis. Sammen skal vi finne ut av hvordan vi skal nå dette målet på best mulig måte.
Kunnskapen om kjønn og seksualitet må heves i hele kirken. Mennesker og familier er ulike, vi må bidra til å bekjempe fordommer og skape større forståelse for ulikhetene. Mangfold bør være en ressurs, ikke en trussel. Åpen folkekirke vil ta initiativ til at Den norske kirke skal samarbeide med foreningen Fri (tidligere LLH) om et opplegg for å heve det de selv kaller “Rosa kompetanse”. Noen menigheter og fellesråd har allerede gjort dette selv, men alle ansatte trenger denne kompetansen.
Rom for uenighet
Vi gikk til valg fordi vi ønsket å gjøre Den norske kirke til en åpen folkekirke. Det betyr at det også skal være mulig å være uenig med oss. Det gav seg utslag på fjorårets årsmøte og på Kirkemøtet, hvor vi vedtok at dagens vigselsliturgi fortsatt skal kunne brukes, i tillegg til at den nye liturgien skal kunne brukes av alle par som ønsker å gifte seg. De som ikke ønsker å likebehandle, skal altså få lov til det. Men ingen, verken prest eller menighetsråd, skal kunne nekte noen å gifte seg i sin lokale kirke. Det å leve med denne uenigheten er ikke lett, men den er reell. Vi kunne ikke vedtatt oss bort fra at vi ikke har likt bibelsyn og tenker ulikt om seksualitet og ekteskapet. Så lenge vi faktisk mener at denne uenigheten ikke er kirkesplittende, må vi finne måter å leve sammen på. Selv om vi ikke har blitt vist denne rausheten, skal være rause overfor våre meningsmotstandere. Gjennom vedtaket på Kirkemøtet synes jeg vi fant et god løsning – og jeg er veldig glad for at den fikk så stort flertall. Hele bispemøtet star bak at det har blitt utviklet og at det nå vedtas en liturgi.
Mange har ikke trodd oss når vi har sagt at vi skal ta et helhetlig ansvar i Den norske kirke. Til stadighet har jeg blitt spurt hvor lenge dagens vigselsliturgi vil bestå – og om vi vil bli kvitt den så snart vi har fått ny liturgi på plass. Hver gang har jeg svart at jeg krever å bli trodd på at vi faktisk mener alvor – at vi vil gi de som er uenige med oss rom til å leve, tro og jobbe i Den norske kirke med sin overbevisning og fortsatt ha lyst til å tilhøre fellesskapet. Nå er det uenighet i Åpen folkekirke om hva det faktisk betyr, det skal jeg ikke underslå. Det kom fram på årsmøtet i fjor, hvor flere gav uttrykk for at det var feil å signalisere at dagens vigselsliturgi kunne bestå. Et par medlemmer meldte seg ut, på grunn av at de mente at vi ikke stod opp for det vi faktisk trodde på. Denne uenigheten er utfordrende, men den må også vi leve med. Spesielt utfordrende må jeg tilstå at det er å bli beskylt for, i iveren etter å tekkes de “konservative”, å forhandle bort lesbiske og homofile. Jeg kan forstå reaksjonen og opplevelsen, fordi det også gjelder mitt liv og min kjærlighet, men jeg mener faktisk at vedtaket var et riktig vedtak. Jeg tror også det at årsmøtet vårt gjorde dette vedtaket, faktisk bidro til at behandlingen på kirkemøtet ble forholdsvis udramatisk og løsningsorientert.
Uenighet omkring bispeutnevningen i Stavanger
Noe av den samme reaksjonen kom i desember, da ny biskop ble tilsatt i Stavanger. Fra flere hold kom det krasse beskyldninger om at de av Åpen folkekirkes representanter som stemte på Ivar Braut, hadde sviktet både velgerne og verdigrunnlaget vårt. Jeg forstår skuffelsen mange hadde – og fortsatt har – og jeg hadde ønsket Torstein Lalim som ny biskop. Men nå har vi valgt noen til å ha dette ansvaret – det er Kirkerådet. De skal gjøre en helhetlig vurdering og de sitter med et annet beslutningsgrunnlag enn oss andre. Vi må faktisk stole på at de gjør det de mener er riktig. Så var det åpenbart uenighet om hvem som var riktig Stavangerbiskop, også blant Åpen folkekirkes folk i Kirkerådet. Flere etterspurte en enhetlig politikk i Åpen folkekirke – en partipisk. Men hvem skal piske/styre den? Jeg som leder av organisasjonen, men som ikke sitter i Kirkerådet? En diskusjon og vedtak i styret? Eller Kristin som leder av Kirkerådet? Vi ønsker å utvikle kirkedemokratiet og skape store grad av medbestemmelse og sikre medlemmenes påvirkning av hvordan Den norske kirke skal være. Hvis vi virkelig tror på demokratiet, tror vi også på debattens kraft. Da må vi gi rom for at uenighet kommer til uttrykk. Vi må våge å tape noen avstemninger. Det ville vært uheldig om jeg eller noen få – som egentlig ikke er gitt ansvaret – skulle bestemt hvem som skal bli ny biskop. En allmektig Kristin tror jeg heller ikke så mange ønsker seg. Heller ikke hun selv. Så derfor må vi nok også leve med denne uenigheten framover. Åpen folkekirke er en ung organisasjon, med liten erfaring med makt og maktutøvelse, selv om mange av folka våre er veldig erfarne. Det betyr at vi alle lærer mens vi gjør vårt beste for at visjonen om Den norske kirke som en åpen folkekirke skal bli realisert.
Slike uenigheter kan bidra til at Åpen folkekirke styrkes og gjøre oss bedre rustet til å møte liknende situasjoner igjen. Men de kan også svekke oss og gjøre mulighetene til å realisere prosjektet vårt, mindre. Hver enkelt av oss har et ansvar for hvordan vi håndterer slike uenigheter og hvordan vi omtaler hverandre. Kritikken skal selvsagt ha rom, men vi må ikke bidra til å svekke den åpne folkekirken og vår innflytelse i kirken. Vi må bygge en robust uenighetskultur, der uenighet styrker oss, ikke splitter oss. Det vil avgjøre om vi framover kommer styrket eller svekket ut av slike situasjoner. For vi må huske på at det er nok av dem som ønsker at Åpen folkekirke mislykkes.
Styrking av organisasjonen fram mot Kirkevalget i 2019
Ved dette årsmøtet ser vi også framover – fram til neste valg i 2019. Vi har akkurat begynt, men må samtidig sikre at Åpen folkekirke vil fortsette å prege kirken i mange år framover. For det vi får til og de seirene som vi vinner, er ikke vunnet en gang for alltid. Vi ser rundt oss i verden at demokratiet er veldig skjørt. Det betyr at vi må sørge for at folk med vår plattform som basis vil sitte ved spakene i Den norske kirke i framtida. Det betyr at det blir nødvendig å styrke organisasjonen vår. Vi bør etablere aktive lokallag i alle bispedømmer og skaffe oss en økonomi som gjør at vi kan støtte representantene i KR, KM og bispedømmerådene på en god måte, utvikle organisasjonen videre, prioritere arbeidet med nett og medier og sikre god medlemspleie – og vekst. Skal vi lykkes med alt dette og i tillegg vinne valget i 2019, må vi få tak i noen som kan jobbe fulltid med organisasjonen vår. Det betyr at økonomien må styrkes betraktelig, for å sikre både drift og oppbygging fram mot 2019. Dette mener styret det er behov for å sette i gang arbeid med.
Viktige saker for Åpen folkekirke
Vigsel var den store saken ved forrige valg. Det kommer den heldigvis ikke til å være i 2019. Demokrati kommer fortsatt til å være en prioritert sak for Åpen folkekirke, men det spørs om det er saken som får velgerne til å strømme til valgurnene. Så vi trenger nye saker på profilere oss på – ting vi ønsker å prege Den norske kirke med i årene som kommer. Vi legger opp til en bred prosess for at å få alle mulige saker opp til diskusjon, slik at årsmøtet i 2019 kan vedta et godt program vi kan gå til valg på. Jeg vet ikke hvilke saker som kommer til å prege neste valgkamp, men det er åpenbart noen saker som kommer til å være viktige de neste årene – som det er avgjørende at vi bidrar til å finne gode løsninger på.
En av dem er kirkeøkonomi. For 14 dager siden ble Den norske kirke en selvstendig folkekirke, fri fra staten. Vi har fått overdratt alt ansvaret fra departementet, samtidig som finansieringen fortsatt skal komme fra staten og kommunene som tidligere. Kulturdepartementet er i ferd med å utarbeide en stortingsmelding om religions- og livssynspolitikken, og der kommer finansieringen av tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, til å behandles. Finansieringen av Den norske kirke kommer derfor ikke nødvendigvis til å ligge fast, og vi må bidra til å finne løsninger som både sikrer en god og stabil kirkeøkonomi for framtida, samtidig som de andre tros- og livssynene likebehandles. I valgprogrammet vårt står det at kirken i all hovedsak skal være offentlig finansiert og at det ikke skal innføres medlemsavgift. Det er vi forpliktet på, samtidig som vi må være løsningsorienterte når det nå utvikles ny politikk. Dette henger også nøye sammen med hva slags samfunn vi skal ha.
En annen sak er kirkeordning. Kirkemøtet i fjor vedtok at Den norske kirke foreløpig ikke skal endre arbeidsgiverlinjene, men at det skal utvikles en lokal enhetlig ledelse i soknet. Hva som var den beste løsningen for Den norske kirke, var Åpen folkekirkes delegater i Kirkemøtet sterkt uenig i. Der skilte vi oss ikke fra resten av Kirkemøtet. Så må vi finne ut hvordan dette skal gjøres i praksis – og hvordan vi skal finne den mest hensiktsmessige organiseringen for framtidas folkekirke. Når vi nå har blitt en selvstendig kirke, må vi klare å effektivisere forvaltningen, slik at det blir mer penger til aktivitet i menighetene.
En tredje sak er kultur. Vi vet at kultur og folkekirke henger sammen. En kirke som satser på kultur er åpen mot verden og menneskene. En kirke som satser på kultur er åpen for at troen har mange språk. Gjennom kunsten kommer Gud oss nær. Det er en dyp samhørighet mellom kunsten og kirken. Erik Hillestad har sagt at: «– Når kunst og kirke slutter å være i levende dialog med hverandre, er vi på vei mot ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet ‘folkekirke’ blir en fjern størrelse,» Kultursatsing og folkekirke henger tett sammen. Derfor har Åpen folkekirke programfestet å styrke satsningen på kultur som en del av den viktige innsatsen for å fastholde at Den norske kirke er en folkekirke.
En fjerde er trosopplæring og trosbegeistring. Kirken er fellesskapet av alle døpte. Det er dette som er folkekirken vår – som vi alle er en del av. Det er ikke noe vi og dere – det er oss. Alle er like – overfor Gud og overfor hverandre. I dette reformasjonsjubileet er det verdt å minne oss på at vi er frelst ved tro alene. Det er troen, eller rettere sagt nåden, som bærer oss. Vi skal bidra til å formidle og vise at kirken og evangeliet fortsatt er relevant for det norske folk. At troen fortsatt bærer. Men for å vite og tro på dette, må vi kjenne til det grunnleggende i troen. Trosopplæring og av alle døpte å skape trosbegeistring er derfor avgjørende for at vi skal lykkes med å skape en åpen folkekirke som vil fortsette å eksistere i framtida. Det har vært en massiv og målrettet satsing i Den norske kirke de siste årene. Det har vært veldig bra. Men den må fortsette og videreutvikles. Det er dessuten ikke bare snakk om en opplæring fram til 18-årsalderen. Nei, dette må være en opplæring som pågår hele livet – som kan bidra til vekst, modning og dannelse. Kirken må være der folk er. På nett og i sosiale medier. Det betyr at vi må satse offensivt i det som er «nye kanaler» for oss. Kanskje kirken må etablere en ny redaksjon og blant annet starte en Youtube-kanal. Der kan det produseres korte og engasjerende programmer som vekker tro og skaper nysgjerrighet for kirken og det kristne budskapet. Vi må også bygge profiler som folk kan identifisere seg med, og som de kan ha tillit til. Kreative folk må få lov til å tenke utenfor den velkjente «boksen». Det kristne budskapet må pakkes inn på nytt og fremstilles slik at folk, unge som gamle, forstår.
En kirke for alle
Det er en nesten umulig reise vi har lagt ut på. Null økonomisk støtte, utover medlemsavgift. Null ansatte. Alle tillitsvalgte i full jobb eller studier, og mye annet viktig engasjement å bruke tida på. I tillegg har mange av oss tunge verv i Den norske kirke. Det er nesten et under at vi har kommet så langt – at vi er her og at vi allerede har fått til mer enn de aller fleste av oss våget å fable om. Arbeidet har gitt resultater, og vi blir heiet fram av de over 200.000, mer enn 6 av 10, som stemte på oss. Det er troen og livet dette dreier seg om – er det plass for meg i kirken? Er jeg god nok? Tror jeg nok? Jeg tror at Gud bruker oss til å skape tro og gi mennesker tro på seg selv. Derfor er det viktig at vi fortetter dette arbeidet vi har startet på. Derfor skal vi være stolte over de store ambisjonene vi har for framtida. For vi skal sikre at Den norske kirke skal være for alle. At ingen skal oppleve at kirken setter seg til dommer over troen eller livet deres. At folk som oss som er her i dag, som Terje, Gro Elisabeth, Margrete, som ble begeistret av vigselsvedtaket, også skal få være en del av den, med hele sitt liv, sine drømmer, sine sår, sin kjærlighet, sin tro og sin tvil.
Jeg ser fram til fortsettelsen – og hva vi sammen skal få til.

Pin It