En åpen folkekirke – krevende og nødvendig

En kirke som vil være tro mot sitt oppdrag og sitt vesen, må vise seg i ord og handling som en åpen folkekirke. Da må også homofile og lesbiske få gifte seg i kirken.

Publisert på NRK Ytring 22.06.14, Sturla Stålsett

Gud er kjærlighet. Gledesbudskapet om rettferdighet for den som blir tråkket på og ny start for den som har tråkket feil, er alltid presset og truet, innenfra som utenfra. En vil jo så gjerne si at det får da være grenser, grenser for hvem som kan slippe til og slippes inn. En vil så gjerne stille noen minstekrav, om innsats eller fortjeneste. Men slike krav bryter fundamentalt med evangeliet. Det er det som er så krevende.

Nylig ble en ny organisasjon dannet innen rammen av Den norske kirke: «Åpen folkekirke». Vi har tatt initiativ for på demokratisk vis å få igjennom en vigselsliturgi, slik at Den norske kirke kan åpne opp for vigsel av likekjønnede par.

Dette er et viktig spørsmål, særlig for alle det gjelder direkte. Mange homofile og lesbiske par ønsker at den mulighet de har til å inngå ekteskap etter loven, også kan skje i kirkens ramme. Den forbønn, velsignelse og forpliktelse som skjer i en kirkelig vigsel er et stort gode for svært mange. Tiden er inne for å åpne det opp for mange i blant oss som fram til denne dag i kirke og samfunn er blitt stigmatisert, ekskludert og sett ned på grunn av sitt kjærlighetsliv.

Løftet om kjærlighet

Det er naturlig at det er uenighet om et slikt spørsmål i kirken. Det er tross alt en betydelig endring i forståelse og fortolkning som har funnet sted. Men hverken endringer eller uenigheter er farlige i seg selv. Uenigheter er naturlige. Vi har mange viktige uenigheter i Den norske kirke. Om forholdet til bruk av våpen i forsvar av nasjonen. Eller betingelser for presters tjeneste. Det store spørsmålet er hvordan vi lever med slike uenigheter. Hvor mye uenighet, og hvilken uenighet tåler vi?

Mange av oss har kommet til at det godet som ekteskapet er, kan åpnes opp for likekjønnede par også i kirken. Dette kan argumenteres for på ulike måter. Men det avgjørende er en forståelse av at det som konstituerer ekteskapet ikke er kjønnspolariteten, men et offentlig løfte om trofast kjærlighet mellom to som elsker hverandre. Det er derfor i tråd med evangeliet at kirken legger til rette for, og feirer, at dette skjer mellom to mennesker som elsker hverandre, også når de er to kvinner eller to menn.

Det viktigste spørsmålet er ikke om vi alle kan bli enige om dette. For det kan vi neppe. Spørsmålet er snarere om konsekvensen av denne uenigheten skal være fortsatt nei til alle likekjønnede par som ønsker kirkelig vigsel. Eller om det også i denne uenigheten kan legges opp til ordninger som har gjensidig respekt for ulike syn, men som åpner opp for dem som til nå har vært stengt ute.

Guds kjærlighet er for alle

For når dette ikke skjer, er budskapet om eksklusjon sterkt. Ikke bare homofile og lesbiske får døren midt i ansiktet. Også mange andre som gjerne vil høre til i folkekirken gjør det. De mange utmeldelsene etter kirkemøtets vedtak kan nok tydes som tegn på en større stemningsbølge.

Å være opptatt av hvordan kirkens ord og handling blir oppfattet i det folket den ønsker å tjene, er ikke selvopptatt opinionsfokus fra kirkens side. Det er å ta kirkens oppdrag på dypeste alvor: At Guds kjærlighet kan prege livene våre, hvor vi enn befinner oss, hvem vi enn måtte være – eller elske.

«Åpen folkekirke» – er ikke det egentlig smør på flesk? Jo, egentlig.

Kirken er for folk. Hvem ellers? Folk i betydningen folk flest, som deg og meg. I betydningen «demos» – som i demokrati. Men ikke lenger i betydningen «ethnos», som om det kirkelige fellesskap skulle kunne avgrenses av nasjon eller etnisitet. Her er det utfordringer for en kirke som kaller seg «Den norske». For en kirke må per definisjon være åpen. Guds kjærlighet er for alle. Hvis ikke er den ikke kjærlighet. Hvis ikke er den heller ikke Guds.

Ikke nok å kalle seg «åpen»

I tillegg, innvendes det, er jo «åpen folkekirke» – som også er misjonerende, tjenende og bekjennende – Den norske kirkes vedtatte selvbetegnelse. «Ingen» vil være uenige i det. Hvorfor da opprette en egen organisasjon med den navnet?
Det er nødvendig for å få fram at det å være en åpen folkekirke forplikter – i praksis.

Det er ikke nok å kalle seg «åpen»; kirken må også være det. Denne evangeliske åpenheten er krevende. Og den må gjelde spesielt for den som har blitt stengt ute, den som har blitt tråkket på. Evangeliet er først for dem Bibelen kaller «fattige», dernest og derigjennom for oss alle. Folkekirken er kanskje først og fremst for dem som de mektige ser ned på som «pøbelen», eller «den gemene hop».

Åpen folkekirke inviterer nå til bred mobilisering fram mot neste kirkevalg høsten 2015. Spørsmålet om kirkevigsel for likekjønnede par er en fanesak. Men den viser til et større landskap som er viktig for Åpen folkekirke.

Vi har mange utfordringer framover: Hvordan skal kirken i større grad vise seg som det den grunnleggende sett er, et fellesskap av forskjellige, som har det til felles at de er elsket av Gud? Menighetene våre er nok langt mer homogene og konforme enn det evangeliet inviterer oss til. Det tar vi som en utfordring: La oss være den kirken der alle som vil høre til, kjenner seg fullt ut verdsatt og myndiggjort.

Pin It